Jeg kom til å tro!

Hva er det å tro? Har jeg en tro? Ja, i aller høyeste grad! Men tror jeg på en Gud, altså en Gud som i Gud, en som bor oppe i himmelen, slik vi har blitt lært, slik vårt bilde av en Gud ble innprentet i oss. Ikke egentlig, så jeg er ikke kristen, for jeg spotter vel denne såkalte bibelske guden like mye som jeg ber til en ham. Jeg er ingen kirkegjenger, men likevel finner jeg en spesiell ro de gangene jeg befinner meg i en kirke. Jeg blir mer høytidelig, fylt med en slags åndelighet. Det betyr, om ikke annet, at jeg kommer mer i kontakt med mitt indre, er i sjelelig tilstedeværelse. Så det er noe med kirkerom som jeg ikke helt klarer å beskrive.  Jeg blir mer bekymringsløs og all eventuell desperasjon slipper taket. Til og med når presten og menigheten bekjenner sin tro eller ber om syndenes forlatelse, så føler jeg at det hjelper, at dette gjelder for meg også. Jeg stemmer i når Fader vår bes, og jeg kjenner at jeg fylles med en godhet på en måte.

Det er kanskje slik at jeg fikk en forståelse av hva Gud er, eller kunne være, allerede fra barndommen av. Kan ikke huske at det var mye snakk om Gud hjemme, og det var heller ikke noen rutiner på å hverken be aftenbønn eller bordbønn, men jeg husker O`du som metter… fra skolen, når læreren prentet inn i oss elevene at vi ikke kunne spise nistepakken vår, med god samvittighet, før bordverset var bedt. Jeg minnes også religionstimene med glede, når vi fikk høre historier om denne hjelpsomme og fryktløse personen Jesus, hvis far var Gud og som bodde i himmelen. Hvordan gikk det an å tro at noen kunne bo der oppe? Jeg var undrende allerede da, jeg tvilte, men samtidig så trodde jeg at det fantes noe der som jeg ikke helt kunne forklare.

Jeg ble mer undrende, eller fikk jeg enda mer gudfryktighet, eller forståelsen av at noen fant det viktig og oppofrende ved det å tro på en Gud. Det skjedde noe med meg når min beste venninne og jeg var med noen bekjente av oss på pinsemøter. Da opplevde jeg hvordan deres tro skapte en umåtelig glede og tilhørighet, og fikk dermed en opplevelse av noe som befant seg utenfor min forstand. Det var vel ikke så rart når mange av dem falt hen i staver mens noen talte i tunger. De sang, bad og forkynte om Gud den allmektige, mens de «leget» de syke og ba for alle de syndige. Jeg var en av dem som trodde at jeg nå hadde blitt tilgitt det jeg eventuelt hadde gjort galt den dagen. Uansett så jeg på alt dette mirakuløse som noe helt utenfor hva jeg kunne tro var sannferdig, mer som noe okkult. Likefullt lærte jeg at Gud sto for noe som var godt og fint, som kunne få oss til å føle oss bedre til sinns. (Det engelske ordet for Gud er jo God). Noe hadde disse folkene funnet, de hadde funnet troen på noe utenfor dem selv, noe de kalte Gud. Min venninne og jeg var sprudlende og lattermilde da vi forlot stedet, men det var ikke av all den livsgleden våre «pinsevenner» hadde spredt om seg med at vi lo. Vi forsto ikke at vi hadde overværet en forstilling i Guds ånd og tro.

Det hendte jeg kunne be om hjelp i ulike situasjoner, spesielt i den perioden av livet mitt som kjentes ut som et langt mareritt. Jeg følte ikke at det hjalp meg nevneverdig, egentlig mer at tingenes tilstand ble verre. Mine bønner om at jeg måtte få et bedre liv ble ikke hørt. Med all den krig og elendigheten det var over alt i verden kunne jeg ikke forstå at det fantes en Gud, slik jeg hadde fått en opplevelse at noen mente. I mitt eget liv var det det rene helvetet til tider, så om Gud fantes, så ville han hjelpe meg, ville han ikke? Hvordan kunne han tillate at jeg skulle ha det så vondt?

Etter hvert ble jeg en person som vendte meg bort i fra alt som handlet om å tro på en Gud. Jeg påtok meg ansvaret for å være min egen Gud. Eller alkoholen ble min Gud, den jeg trodde var løsningen på alt det som var vondt og vanskelig i livet mitt. Jeg ble som en disippel, en som gjorde alt hva alkoholen, min Gud befalte. Nå er det sikkert ikke slik at den såkalte Gud befaler noen. Han rettleder oss mer i riktig retning, og det er opp til hver enkelt å følge disse rådene, eller hva jeg tenker dreier seg om intuisjon – «magefølelsen» vår, det som kjennes ut som det rette. Og for meg kjentes det ut som at det alkoholen ville med meg var det riktige, det som fikk meg til å bli en annen, en mer fri person, en som klarte det jeg før ikke hadde klart; nemlig det å komme meg ut blant folk. Klart at alkoholen ville meg godt; han var min reddende engel, min Gud.

Jeg så ikke at det jeg gjorde var nettopp det som står beskrevet i bibelen om å finne en annen gud enn den virkelige guden, den guden som bare vil gjøre oss godt, som vil oss vel. For alkoholen ville meg jo ikke vel. Den ville bare få meg ut på gale veier, lure meg til å tro at jeg var den snilleste, flinkeste, beste og mest fromme personen på jord. Den hadde fått meg til å vende meg bort i fra alt som omhandlet det å tro på noe som helst. Jeg hadde sluttet å tro at det fantes en løsning, at jeg ville finne den riktige veien igjen. Hver gang jeg ba om å få slippe all denne smerten, den gnagende og uutholdelige følelsen av pinsel i kropp og sjel, så ble jeg ikke bønnhørt. Det var ikke så rart siden jeg hadde opphøyet innholdet i vinkartongen til den med all makt. Og den hadde fått all makt over hele meg og min omverden. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg hadde nådd bunnen; da jeg var det som kan kalles fortapt, nesten vertfall, for jeg «levde» fortsatt. Med ett forsto jeg at jeg måtte se mot noe annet, finne noe annet å holde fast i, noe annet enn flasken. Jeg orket ikke mer. Endelig forsto jeg at jeg trengte hjelp, men hvordan? Skulle jeg begynne å høre på de som foreslo at jeg trengte å finne en kraft sterkere enn meg selv, sterkere enn alkoholens intense makt over meg. Jeg måtte ut av dette helvetet på en eller annen måte. Kjære Gud, hjelp meg denne gangen! Jeg bønnfalte, og i en tilstand av å føle meg fullstendig maktesløs, noe jeg til de grader var, så innså jeg at jeg bare måtte gi opp, gi meg ende over til noen eller noe annet enn det jeg hittil hadde trodd var det rette. Det å tro at jeg hadde det riktige svaret var nytteløst, for det hadde jeg så smertelig fått erfare.

Det var slik det startet med at jeg kom til å tro igjen. Jeg så mange som i utgangspunktet hadde vært fortapte, men som nå hadde blitt edrue. Hva hadde de funnet som ikke jeg hadde? Jeg begynte å lytte til hva de fortalte, så hva de gjorde og jeg forsto at de hadde funnet en annen vei enn den jeg hadde gått på. De hadde funnet tilbake til troen på en kraft sterkere enn dem selv. Hva var så denne kraften, den som så ut til å forvandle enhver drukkenbolt til å bli et «normalt» menneske igjen? De kalt ham sin Gud. Kanskje fantes han likevel? Jeg forsto at denne guden hadde alltid vært der, for hvordan kunne det ellers ha seg at jeg hadde overlevd i dette fangenskapet hvor bøddelen stadig hadde truet meg med dødsbudskapet. Han hadde passet på meg, hadde våket over meg, dratt meg opp fra fangehullet, reddet meg fra mangt et dødsstup og geleidet meg bort fra giljotinens skarpe kniv.  

Jeg er altså ingen kristelig person; jeg tror ikke på en himmelens og jordens skaper, men jeg tror på det åndelige, at det finnes krefter langt utenom min forstand. Eksempelvis er min kirke ute i naturen. Der føler jeg en intens nærhet og ro, at jeg er i fullstendig harmoni og kontakt med meg selv og mitt sjelelige jeg. Min Gud er overalt, og jeg tror at han viser seg gjennom oss mennesker, kjærligheten mellom mennesker. Vi mennesker trenger hverandre for å oppnå noe. Vi trenger å bli sett, kjenne nærhet og omtanke. Vi trenger kjærlighet og tro på at vi er verdifulle. Jeg tror på det gode i ett hvert menneske. De som vil oss vondt, de har mistet troen, de har vendt seg bort fra det kjærlige, slik jeg gjorde da jeg drakk. Uten kjærlighetens kraft tror jeg at ingen ting vil vokse og ingen vil ha muligheten til å utvikle seg til en bedre utgave av seg selv.

Ja, så jeg tror på Gud, en Gud som er god og kjærlig, som vil oss godt om vi lar ham slippe til. Min Gud bor altså ikke i himmelen, men i mitt hjerte. Han bor i andres hjerter, om de gir plass og om de selv vil gi ham plass. Selv den gudfryktige tror etter mitt syn, men de ser det ikke helt selv. Alle tror på noe, men når ens egen personlighet blir opphøyet til å være det eneste sanne, da er det at all fornuft forsvinner og vi begynner å bekjempe og utslette hverandre. Når vi ikke lenger ser forskjell på sannhet og løgn, når kjærligheten har mistet sin ærlighet. For meg er Gud, eller en kraft sterkere enn meg selv, det som gir meg styrken. Jeg finner styrke i andre menneskers opplevelser og gjennom opplevelser i naturen. Det er en følelse av åndelighet, det som tilfører meg en indre kraft til å ville ha det bra med meg selv, og som gir meg et inderlig ønske om at vi alle en dag skal få det bra.

Jeg har lagt ned våpnene, jeg har sluttet å krige. Dersom jeg skulle miste troen igjen, vende meg bort i fra menneskers godhet, så vet jeg at jeg vil være fullstendig fortapt atter en gang. Om den dagen skulle komme at jeg vender meg bort fra min Gud, og jeg begynner å tro at jeg har løsningen, at jeg vet best, da mister jeg min indre styrke og overgir meg til håpløsheten igjen. Jeg blir nok en gang alkoholens martyr, en kriger som kjemper en allerede tapt krig. Derfor velger jeg kjærligheten, den eneste oppriktige kraften som kan få fram det beste i oss alle. Jeg velger å tro på håpet om at alle vil finne sin Gud en dag.

For meg, som lider av avhengighetssyndromet, var det nødvendig å tro på noe annet enn at alkoholen var løsningen. Jeg måtte finne tilbake til det å tro, få en tro på en sterkere kraft som kunne ta fra alkoholen makten over meg. Jeg fant min Gud! Så, hva tror du? Finnes det en Gud? Jeg for min del tror det finnes mange, men vi må alle finne den rette for oss. Min Gud er ikke nødvendigvis din Gud, men uansett trenger vi å finne en kraft utenfor oss selv for å finne vår egen indre kraft. Det er dette jeg kom til å tro, og nå har jeg tenkt meg en tur i min kirke…

Jeg går daglig i naturens katedral…