Hvorfor er noen redde for å fortelle at de tror på en Gud?

Kall det et forankringspunkt da…

Jeg skrev om at jeg kom til å tro… på Gud i går. Det var for å finne et sterkere holdepunkt i livet, for å klare å holde ut livet at jeg måtte finne et forankringspunkt, noe som ga meg styrke, og da ble en Gud naturlig på en måte. Før hadde jeg jo bare trodd at alkoholen var løsningen, og at jeg var den som visste aller best. Kom ikke her å fortell meg hva jeg skal gjøre! Selv for de som kjenner meg er det forunderlig at jeg har en Gud jeg snakker med hver dag, for jeg gjør det. Jeg har jo aldri hatt noe forhold til Gud, ikke åpenlyst vertfall, og jeg vendte meg bort fra min tro på både en eventuell Gud og ikke minst menneskeheten. Det gode i oss alle – altså min definisjon på min Gud, eller det åndelige i meg, er jo det som gjør at jeg klarer å mobilisere meg hver dag. Jeg har behov for, vel, det er nødvendig for meg at jeg går inn i det åndelige hver dag. Skulle jeg slutte å tro, slutte å være i kontakt med mine følelser, neglisjere dem i stedet for å godta dem og ikke være redde for dem, da er jeg ikke lengre i kontakt med meg selv. Følelsene er jo livet, de forteller meg om hvordan jeg lever akkurat nå.

Kanskje en digresjon, men en slags forklaring på litt av følelseslivets «verden». Jeg har nevnt en bekjent av meg før, bekjenten som er opptatt av å være tilstede her og nå og det å lage seg en ingenting-mandag. Hun snakker også om at man må bli kjent med sin fortid for å komme seg videre, og det er jo her følelsene kommer inn. (Hun sier så mye fornuftig :)). Vi frykter jo alt dette vonde som skjedde i barndom, oppvekst og i livet generelt, alt det som fikk meg til å drikke. Jeg orket ikke kjenne på all pinselen, på gufset fra fortiden. Hele mitt følelsesspekter ga meg frysninger, fikk meg til å krympe, bare- ta- meg- vekk- tankegangen, så jeg drakk.

Alt godt og vondt vi opplever lagres i hjernen, i det limbiske systemet og kalles amygdalaen. https://slipangsten.dk/angst-starter-i-hjernen/.  Det er på en måte vårt følelseslager, eller som forteller om hva vi bør føle i ulike situasjoner. Jeg drakk på alle mulige emosjoner. Når jeg var tilfreds og glad, de gode følelsene for å belønne meg, eller når verden kjentes kjip, det vonde for å glemme og flykte. Jeg drakk for å skape noe bedre eller øke følelsen av vellyst. Amygdalaen, hjernens «varslingssenter», den delen som aller helst ser til å ville ha det bra, eller at jeg har det bra, signaliserer når noe ikke er helt i balanse. Det aller viktigste amygdalaen gjør er å varsle oss om alle eventuelle farer, men når rusmidler blir inntatt svekkes denne mekanismen, den blir omprogramert til å tro at alt er bra. Alkoholen var altså min måte å gi næring til hjernen for at amygdalaen skulle tro at alt var fint og godt. Når frykten og angsten kom, og jeg selvfølgelig ble handlingslammet, så drakk jeg, og etter hvert ble jo dette det amygdalaen fortalte meg hver gang jeg ble redd: Drikk Heidi, så blir det bedre!

Nå har jeg funnet erstatning for denne tankegangen, eller jeg har tilbudt amygdalaen noe annet enn alkohol når jeg kjenner meg litt utenfor, i dårlig humør eller når angsten en sjelden gang kommer snikende. Jeg går ut i naturen, kommer i kontakt med det åndelige i meg igjen, det virkelige meg og mine følelser, som jeg nå som edru har lært meg til å kjenne. Ikke minst tillate meg selv å kjenne på. Jeg har lov til å være redd, men jeg må vite hvorfor jeg er redd. Jeg trenger å vite om det bakenforliggende. Jeg må kjenne min brokete fortid for å kunne «behandle» den og komme meg videre, endre på mitt mønster. Når jeg ser at livet ikke blir bedre med alkohol, så er det på tide å finne noe annet som gjør livet enklere og mer behagelig. Det er problemet, eller årsaken til hvorfor jeg blir redd som trenger å forandres. Da er redselen ikke lenger «farlig». Det å ha et alkoholproblem er jo bare et symptom på at noe er galt. Følelsene kom i ulage, de forsto ikke lengre hva som skjedde. Det som før utspant seg i glede ble plutselig til noe trist, absolutt alt ble snudd på hodet eller hele hjernen ble forvrengt. (Jeg er ingen vitenskapsmann, men denne forklaringen får duge). Det som begynte som en belønning for noe, altså alkoholen, ble etter hvert et problem, ergo må problemet bort.

Når jeg tillater meg å godta mine emosjonelle sider, så går jeg mer åndelig til verks. Jeg kjenner at på dager som jeg er for opptatt av å styre og ordne rundt meg, når det materielle tar mer plass enn min egen tilstedeværelse, da er jeg nærmere det å ta en sprekk enn på de dagene jeg ikke fokuserer så mye på de verdslige tingene. Jeg er for selvsentrert og har tatt avstand fra det åndelige i meg. Da er jeg mer tilbøyelig til å slippe til egoisme, uærlighet, bitterhet, frykt, sjalusi, irritasjon og intoleranse (og mange andre negative følelser). Jeg har lagt til side mine evner til både å vise kjærlighet, glede, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, selvkontroll og ydmykhet – de åndelige dimensjonene i meg. Jeg vender meg bort i fra det min gudsforståelse er. Hele min edruskap baserer seg på at jeg klarer å opprettholde disse dimensjonen best mulig. Jeg vil aldri oppnå fullstendig åndelig fullkommenhet, men jeg vokser og utvikler meg til å bli en bedre utgave av meg selv. Jeg selvutvikler meg selv ved å være elev på livets skole. Og jeg er lærevillig!

Hver gang jeg går på tur så går jeg inn i «Åndenes rike» liksom. Der kommer jeg i kontakt meg sjelen min og jeg føler meg ganske så happy. Jeg kjenner en rus inni meg, en rus tilnærmet den som alkoholen ga meg. Jeg påvirker dopaminet i meg, belønningssenter i hjernen.  http://site.uit.no/impuls/2013/11/18/dopamin-var-naturlige-rus/. Alt blir på en måte enklere. Det er vel fordi jeg gir meg selv belønning ved at jeg klarte å komme meg ut. Amygdalaen blir fornøyd, sender signalene videre ut i kroppen, og følelsen av vellyst, mestring og kontroll kommer tilbake.

En av de åndelige delene er det å ha, eller det å finne tiltro til meg selv igjen, så vel som til andre. Jeg behøver å stole på det jeg gjør, og vite at det er det rette. Og jeg må kunne stole på at noen stiller opp for meg i farefulle situasjoner. Dersom jeg står med ryggen til en person for eksempel, og jeg slipper meg bakover, så må jeg lite på at personen tar meg imot. Jeg må stole på oss begge. Begynner jeg å tvile på at den som skal ta meg imot ikke tar alle sikkerhetsrutinene alvorlig, så ligger jeg tynt an (egosentrisk), begge ligger dårlig an. Det er nødvendig at jeg stoler på mennesker, at de er et slags forankringspunkt i mitt liv, noen jeg kan gå til, snakke med, dele mine problemer med, og som kan gi meg troen tilbake på at jeg faktisk gjør det som er det riktige. Jeg trenger å høre at jeg duger, men uten å bli for selvgod, det at jeg tror at jeg er aller best. (God nok holder i lengden). Det jeg vil fram til er at enhver mann eller kvinne må gjøre seg tilliten verdig. Tilbake til situasjonen hvor en person skal ta meg imot. Skulle vedkommende snu seg vekk, glemme at jeg vil falle, og dermed ikke klare å holde meg i det jeg faller, da blir ikke denne personen noen jeg senere vil stole på, den er ikke min tillit verdig.

Noen av forankringspunktene i livet mitt er mennesker jeg er glad i, de jeg har fått og gitt tillit til. Jeg har tro på mennesker, på kjærligheten i mennesker, de som vil meg det beste, de som får meg til å være en bedre utgave av meg selv. Så har jeg min Gud, troen på det åndelige, det som jeg finner i disse gode personene, i naturen og i meg selv. Jeg snakker om Gud, og da mener jeg mest de åndelige prinsippene jeg opplever når jeg kjenner at jeg selv er i kontakt med meg selv. Gud og hvermann er et uttrykk, og det forteller egentlig hvordan jeg tenker. Det vil si at når hvermann er noen som gjør meg god, som skaper en vekst og utvikling i det sjelelige. Det er da jeg ikke lenger trenger å frykte hva som vil komme. Når jeg ikke lenger behøver å si: Dette klarer jeg ikke! Dette gjør meg så redd! Gud gir meg styrken til å tro på meg selv igjen, til å kjenne sinnsro!

Det er sikker mange som fortsatt undrer seg over hva jeg mener med å tro på en Gud, at jeg – av alle har funnet en Gud. Kall det gjerne et forankringspunkt da, om det høres og føles lettere. Da er det kanskje ikke så skremmende og uvirkelig lengre. Men uansett så er det de åndelige dimensjonene i livet jeg søker, det å ha kontrollen, eller la amygdalaen ha kontrollen slik at mine følelser forteller meg at: I dag er det bra dere, jammen har jeg det godt. Livet er herlig! For en fantastisk dag å gå ut å nyte at jeg er tilstede, at jeg har et holdepunkt, en Gud jeg kan stole på og vende meg til om det skulle komme tunge stunder. Ja, da var det faktisk kirketid igjen…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s