Lukk ikke døren til hvordan det var…

Tilbakeblikk til hvordan det var, en spesifikk hendelse, men ikke unik…

Jeg ville ha det gøy. Jeg ville til det andre stedet. Der jeg ikke var til bry, der alle var som meg, aldri alene, ikke dum, ikke svak. Jeg ville bare være. Glemme konsekvensene, bare for en stund. Så jeg gikk inn på Per på hjørnet, det lille, intime og eksotiske utestedet på motsatt side av Tinghuset, der jeg hadde vunnet min datter tilbake. Hvor var min datter? Hardrocken pirret i trommehinnene da jeg rev opp døra. Skulle bare glemme alle problemene, morgendagen eller det som skjedde i går. Eller ikke. Ingen ting eksisterer lenger. Måtte gi næring til suget i magen, den klynkende kroppen.

En ledig barkrakk. Ser på de flotte flaskene, fine fasonger, fine etiketter. De liksom danser på reolen. Her er det metervis med frihet på flaske, selvtillit på flaske, alt jeg vil ha på flaske. “En tørr hvitvin takk, husets”!De fine flaskene kan stå. Jeg skal bare ha ro og fred. Jeg svever til himmels. Oops! Ramla litt. Jeg er ikke alene. Slår av en prat med sidemannen, interessant. Han lytter, ser på meg. Er han interessert. Virker slik, for han nikker. Han spandere et nytt glass på meg. Så flott. Her kan jeg sitte lenge, prate, bli vartet opp. Helt knall. Kanskje kan jeg bli med hjem senere. Få et glass til, få et ligg. Jeg svever fortsatt… så faller jeg, som en skinnfell, i rasende fart, uten sikkerhetsnett, rett i asfalten, sirener, armene på ryggen, smerten. “Hva faen driver dere med”? Stritter imot. Betonggulvet på glattcellen er rått og isende kaldt. Jeg fryser. Virkeligheten kom brått tilbake. Jeg hadde lovet at jeg aldri skulle dit mer.

Jeg romantiserte rusen. Det var jo så mye gøy. Fantes ingen problemer, jeg klarte alt. Kunne snakke og le med alle. Var verdensmester i biljard og danset som en dronning. Selv når jeg våknet med kuppelhode og alle kroppens organer, muskler og ledd ynket og skrek i smerte, halsen var som sandpapir og urinen hadde et rødlig skjær, tenkte jeg bare: Må hvile litt. I morgen skal jeg feste å ha det moro igjen. Skal bare kose meg litt og ikke finne på noe tull. Det som skjedde i går var jo bare fordi jeg var ute av meg. Det skjedde bare. Noen provoserte meg. Skal ikke skje igjen. Lover!

“Vil du ha en til”? Ja, en til blir bra. Men det ble aldri bare en til. Den røsket i meg, raspet nedover svelget. En i vert ben, sies det. Hvem bryr seg om antallet? Ikke jeg, ikke naboen, ikke alle de som har en jobb å gå til, som sitter på sine forbaskede skinnstoler foran mahognibordene, skravler, befaler. Godt det ikke er meg. Ikke i dag, ikke i går, ikke i morgen heller. Småflirer. Jeg er jo syk, jeg kan ikke jobbe. Hva skal det være godt for. Bare mas, mas, mas. De skjønner ingen ting. De forstår ikke hvor syk jeg er, hvor sterk smerten er. Er vel gal også. Ha, ha …  Drit i det! Jeg vil dit solen aldri går ned. Paradoksalt – det ble alltid en regntung morgen.

Det var slik alle dagene mine var. Et glass som alltid endte i grøfta. Også bokstavelig talt. Haltet rundt med forstuete ankler og hånden i fatle, en forslått kropp, blå og gul. Og hodet under armen. Innvendig gikk det hardt utover leveren og andre innvoller, men lot det stå til. Nok annet å bekymre meg for om ikke jeg skulle tenke på alle kroppslige plager også. Men jeg grublet likevel, som den selvmedlidende egoisten jeg var. Når jeg hadde all den alkoholen jeg trengte, for noen dager, stengte jeg meg inne. Gikk sjeldnere ut og bare når det var høyest nødvendig. Satt der bare, som trengt opp i et hjørne, fullere og fullere, men mest av angst. Orket ikke synet av, eller møte mennesker på enkelte dager. På de litt bedre kveldene, når jeg kjedet meg eller savnet noen å snakke med, kunne jeg ta mobilen fatt og tråle gjennom for å finne en jeg kunne ringe til, slå av en prat med. Hvem passer det å ringe? Han? Henne nei, hun er passe innpåsliten? Men, hun er perfekt, sikkert like langt ned i vinflasken som meg. Vi snakker, litt. Som om det var i går og alt er hyggelig. “Vi ringes en annen gang, hei da”! Neste morgen er det å lete gjennom anropslisten å se hvem jeg ringte til. Hvorfor ringte jeg henne, av alle mennesker?! Den fyllebøtta. Nå er sladderen løs! Ja, ja… Åpner en ny vinkartong. Alt ordner seg!

Alle dagene var blitt like. Verre og verre ettersom ukene gikk. Humøret fulgte med været, eller var det omvendt. Jeg klarte de fleste pliktene mine, eller gjorde jeg det? Nei, for jeg drakk jo ikke bare på kveldene lenger, ikke bare på fester og ikke bare for å ha det hyggelig. Jeg drakk for å kjenne at kroppen og sjelen forsvant, rant ned i avløpet. For det var det jeg fortjente. Jeg likte alle møtene med Gamle Erik. Ingen skulle lure meg. Ikke han en gang!

(Ett avsnitt fra manuset til boken En dag av gangen, en bok det ser ut til å være vanskelig å få utgitt. Lite eller manglende interesse blant lesere til denne typer bøker, er begrunnelsen for hittil tre avslag. Nå er jeg usikker på hva jeg skal gjøre; omskrive kanskje…, men for meg har det vært terapi, og jeg kommer aldri til å glemme hvordan det var)

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s