Lykke er ikke gods og gull…

I dag har jeg brukt penger, mye penger. Regninger og faste utgifter er betalt, og så har jeg brukt litt på meg selv. Jeg har kjøpt meg en ny bukse og en bluse til. Ikke ofte jeg kjøper meg noe nytt, men i dag var det min tur. Etter at jeg sluttet å kaste bort pengene på alkohol og tilhørende utskeielser, og det var ikke rent lite, så tenker jeg sjelden på å bruke pengene jeg mottar på meg selv. Jeg er ikke så opptatt av det materielle. Så lenge jeg har det jeg trenger, så er det ikke så nøye.

Penger ja, de slengte jeg om meg med da jeg drakk. Brukte penger jeg ikke engang hadde. Handlet på kreditt, lånte i hytt og pine og lurte til meg en slant når behovet var som størst. Jeg brukte mennesker rundt meg for å oppnå goder, få de til å synes synd på meg for å bli spandert på, og for at de kunne betale gjelda mi, en stadig voksende gjeld.  Det var alkohol, fest og moro som sto øverst på prioriteringslista, så de faste månedlige utgiftene kom alltid til sist. Jeg eide ikke økonomisk sans, eller om jeg så hadde, så tror jeg ikke det hadde hjulpet meg uansett. Det var bare om å gjøre å skaffe meg nok alkoholholdig drikkevarer eller oppsøke steder der “hæla sto i taket”. Det var mest moro for pengene som gjaldt.  Jeg så hvor det bar hen, men brydde meg ikke.

Rusen fikk meg også til å få et enormt behov for å shoppe. Jeg kunne bli angrepet av en manisk handletrang og det spilte liksom igjen rolle om jeg hadde behov for tingen jeg kjøpte eller ikke. Jeg handlet over evne av klær, sko og inventar. Jeg ødslet rundt meg av penger og klaget min nød når lommeboken var tom. Skylte på uante utgifter og ikke minst at barna trengte jo alltid noe nytt. Tenk å være så utspekulert, så manipulerende og selvsentrert, men dessverre var jeg, som de fleste andre alkoholikere, jeg tenkte ikke på annet enn å dekke mine egne behov der og da. Konsekvensene ville komme, og de kom i tusen tall, men de lukket jeg øynene for. Jeg skulle klare det meste selv, men når det kom til penger, klarte jeg meg ikke selv. Da var jeg avhengig av andre for å få dekket min avhengighet.

Nå som all gjeld et tilbakebetalt, og jeg har penger i banken, er jeg blitt litt gnien, vertfall med tanke på å kjøpe noe til meg selv da. Jeg tenker på de rundt meg først, de jeg ikke tenkte på før. Jeg vil så gjerne vise at jeg bryr meg, men kjøper jeg meg fri? Er det samvittigheten, at jeg ønsker å gjøre opp for meg, eller er det bare fordi jeg kan, og fordi jeg vil vise min omtanke, at jeg bryr meg? Jeg vil jo selvfølgelig gjøre opp for meg, men jeg vet samtidig at kjærlighet ikke kan kjøpes. Det er ikke det jeg prøver å oppnå heller. Jeg verdsetter ikke materielle goder fremfor å vise nærhet, men jeg ser at jeg fortsatt burde være mer tilstedeværende for barna og familien generelt. Så det er muligens samvittigheten som gnager likevel…

Enkelte sier til meg at jeg skulle unne meg litt mer enn det jeg gjør. Jeg har vel gjort ferdig den biten, jeg har unnet meg selv alt for mye. Jeg har vært så til de grader egoistisk, brukt stort sett alle pengene på meg selv uten å bry meg så mye om mine egne barn hadde alt de trengte hver dag. Nå var det ikke slik at de gikk og sultet, ikke hadde klær og ellers det de trengte, men de fikk ikke alt det de ønsket seg, alt det alle andre venner fikk. Jeg tenkte jo også at det ikke var nødvendig å alltid ha de siste moteklærne, alle de fancye tingene hele tiden, men jeg ser helt klart at jeg burde prioritert pengebruken annerledes. Som alkoholiker var det nå engang slik at jeg ikke tenkte lengre enn mine egne behov, og det var i første rekke å skaffe meg noe å ruse meg på, enten hjemme eller på steder det ble servert øl, vin eller sprit. Alkoholen spurte aldri hvor mye penger jeg hadde, den bare krevde sitt uansett.

Jeg blir ikke yngre med årene, og jeg burde kanskje begynt å bekymre meg for min pensjonstilværelse, det å ha nok penger til å få en brukbar alderdom. Mulig at jeg er naiv som tenker at det ordner seg nok, men jeg ser jo at mine pensjonspoeng er langt i fra de beste med tanke på fremtidige penger inn på kontoen. Mitt yrkesaktive liv fikk dessverre også unngjelde under mitt alkoholmisbruk. Likevel klarer jeg ikke helt å forstå alt dette maset mange har om å få pengene til å strekke til. Det er ferieturer, ny bil, nye møbler, nye klær og alt annet av nips og duppeditter. Selvfølgelig forstår jeg at det er viktig å trives, ha det godt og ikke bare leve for å leve, men det finnes vel grenser. Kan hende har jeg fått et annet syn på alle de materielle godene siden jeg selv var så løssluppen med min egen økonomi da jeg drakk. Eller så er det fordi jeg ikke har noen fast inntekt nå, at jeg trenger å spare på det lille jeg har, selv om det er mer enn nok til mitt forbruk.

Jeg higer ikke etter å ha det så flott og up to date, ikke alle disse utenlandsferieturene lengre heller. Bare jeg kommer meg til fjells minimum en gang i løpet av sommeren jeg, så er jeg til freds. Jeg er privilegert som bor her jeg bor, med tilgang til naturen her; sjø, skog og mark og ikke minst til setra på fjellet der jeg kommer i fra. Nei, hva er det å bruke pengene mine på i dag, jeg som egentlig har alt. Jeg er bare takknemlig for at jeg har kommer meg på fote igjen økonomisk, har til smør på brødskiva, tak over hodet og seng og sove i. Nå høres jeg sikkert ut som en som en asket, men fullt så streng er jeg nå ikke da. Jeg liker jo å unne meg enkelte goder inn imellom. Jeg setter pris på nytelser av ulike slag, men det trenger ikke koste all verden.

Nå sparer jeg enorme pengesummer ukentlig på å ikke måtte kjøpe inn alkohol, og i enkelte tilfeller ble det også flere ganger i uka. Jeg bruker ikke dyre dommer på taxireiser, pubbesøk og alt annet som alkoholforbruket medførte av utgifter i tide og utide. Jeg har ikke lengre behov for noen som helst tilgodeseelse av meg selv. Jeg er fornøyd med hvordan jeg har det, og ikke minst setter jeg mer pris på de små tingene i livet nå. Jeg verdsetter det å være frisk, det å komme meg ut på mine daglige turer, det å kjenne at jeg virkelig lever og det å vite at familien har det bra. Selv om jeg ikke kan være behjelpelig økonomisk nå heller, så kan jeg stille meg selv til disposisjon, og det er det viktigste føler jeg. Kan hende mine barn hadde satt pris på litt oftere pengegaver, men jeg tror de verdsetter mer at jeg kan være der for dem, men på dette punktet trenger jeg fortsatt å skjerpe meg.

All verdens materielle goder kan ikke få meg mer lykkelig enn jeg er nå. Jeg prøvde å kjøpe meg lykke for penger, for jeg trodde lykken fantes på flasker. Det kostet meg nesten livet, men nå har jeg fått både et liv og en økonomi som for meg kan sammenlignes med en millionær. Det spørs om en ordentlig millionær egentlig er lykkelig da…