Daglig utsettelse

Været ser tilsynelatende fint ut her inne ifra, men når jeg går ut, så er det noe helt annet. Det er surt og kaldt, men det er bare å kle på seg, ta forholdsregler. Jeg ser også tilsynelatende frisk ut for andre, men jeg er ikke frisk, og det vil jeg aldri bli, men jeg holder min sykdom under kontroll. Jeg fortar en daglig utsettelse av min alkoholisme. Jeg tar forholdsregler!

Det er faktisk slik at jeg inni mellom må minne meg på at jeg ikke lengre er den som leder hele forestillingen. Ved å lytte til andre får jeg mer innsikt i meg selv. Dermed minskes faren for at jeg både blir opphisset, redd og sint, og at jeg bedre klarer å håndtere eventuelle problemer. Jeg trenger ikke lengre å bekymre meg så mye, jeg tar ikke overilte beslutninger og jeg synes ikke så synd på meg selv heller. Likefult behøver jeg å bli fortalt at jeg ikke må glemme at jeg har en sykdom, en uhelbredelig sykdom, men som jeg kan leve med så lenge jeg tar mine forholdsregler. Derfor ser jeg nødvendigheten ved at jeg arbeider med meg selv også på dager som kan virke fine og ukompliserte. Det er nettopp på disse dagene det er viktigst å jobbe for at jeg skal holde meg nykter.

Når jeg gjør jobben som kreves, og jeg gjør den med glede, så ser jeg at jeg oppnår noe. Jeg er mer effektiv også, og blir sjeldnere sliten. Muligens er det fordi energien ikke lengre brukes til noe sjødesløst og de mindre fremtidsrettede målene. Mål jeg har satt for at jeg skal holde meg edru i dag aller mest. Jeg har troen på at det nytter, men det gjelder å gjøre jobben hver bidige dag, for tro uten gjerning er død tro!

Jobben jeg gjør dreier seg om daglig selvransakelse. Det å rydde plass, luke bort det som jeg ikke kan vokse på. Når jeg stadig passer på å holde orden i hodet så slipper jeg at tankene bare svirrer rundt, som om hele hjernen befinner seg i en trommel og bare virvler sanseløst omkring. Da slipper jeg å bare ville vekk for å gjemme meg og glemme alt og alle. Da slipper jeg tanken på at jeg er gal, slik jeg ofte tenkte da jeg drakk. For det var ikke rent sjelden, og med rette, at det forrykte tankemønster angrep meg. Det er vel ikke til å komme forbi at det var fullstendig galskap. Når jeg til tros for at jeg gang på gang følte anger, at jeg skammet meg, var redd og fortvilet, og at alt kjentes håpløst dagen derpå, åpnet en ny vinkartong og helt inn på, så var det ikke annet enn galskap!

For å unngå tilbakevendende rastløshet, irritabilitet, intoleranse og misnøye er det livsnødvendig for meg å gjøre dette arbeidet for å ikke miste kontrollen. Jeg behøver å overlate den overordnede ledelsen til noen som faktisk er sterkere enn meg selv. Jeg har innsett at jeg er maktesløs overfor alkohol og at jeg alene ikke klarer å hanskes med dens krefter. Jeg må derfor be om styrke fra annet hold, og når jeg lytter til andre så innser jeg at jeg alene fortsatt er maktesløs.

Da jeg drakk var jeg i manges øyne håpløs. Noen betraktet nok mitt tilfelle som sjanseløst, og det ville jeg også vært om jeg ikke hadde innsett denne maktesløsheten, og at jeg selv alene ikke mestret å komme meg ut av det. Jeg innså at jeg trengte en psykisk endring, og den fikk jeg gjennom å lytte til andre, og dermed gå i meg selv og se at feilen ikke lå hos alle de rundt meg. Jeg måtte innrømme for meg selv at alkoholen bare skadet meg. Selv om jeg brukte tid på å skille på sannheten og løgnen rundt dette, så tok jeg til fornuft etterhvert.  Ved å høre på hva andre i samme situasjon hadde gjort for å oppnå endringer i sitt liv og sin tankegang, så fant jeg ut at min forståelse (slik jeg helst ville se det), som dreide seg om at jeg ville leve et «normalt liv» med alkoholen, slik alle andre gjorde, de jeg misunnet, de som kunne drikke vinglassene ustraffet, den holdt ikke i lengden. Det tankemønsteret ville jeg ikke overlevd.

En kan ikke hvile på sine laurbær! Jeg må ikke tro at jeg er frisk fra alkoholismen selv om jeg har avstått fra alkohol i snart fire år. Det er ikke lengre noen kamp. Jeg misunner ikke alle de som kan ta det vinglasset på lørdagskvelden eller den ølen de tar på puben, men like vel trenger jeg å «kjempe». Den dagen jeg slutter å arbeide med meg selv, mine følelser og tanker, da har jeg tapt. Ja, det er fortsatt en kamp som utkjempes mot denne sykdommen jeg aldri vil bli kvitt. Det er ikke alkoholen jeg lengre kjemper mot, men meg selv. Det har alltid vært meg selv jeg har konkurrert mot egentlig. Det var meg selv jeg flyktet fra. Det er meg selv jeg har vært redd for å miste, og jeg var redd for å tape mot meg selv. Jeg ville vinne, være best og flinkest. Det at jeg klarte å bli nykter var jo ikke fordi jeg var flink, men fordi jeg var villig til å ta i mot hjelp, fordi jeg lyttet. Og jeg vet at om jeg skulle begynne å tro at jeg har vært flink, da er jeg langt ifra det å være den flinke. Så jeg fortsetter å lytte!

Faktumet er jo at jeg er alkoholiker og aldri har hatt den evnen til å kunne velge om jeg vil drikke eller ikke. Dette har jeg innsett, men jeg kan ikke bare sette meg ned og tenke at så lenge jeg har erkjent dette faktumet, så er alt i orden. Nei, min såkalte viljekraft vil for alltid være fraværende når det gjelder det å kunne ta det første glasset med alkohol. For dersom alkoholen (jeg kan jo aldri love hverken meg selv eller andre at jeg aldri skal drikke mer) igjen skulle ta plass i livet mitt, klarer jeg ikke, selv hvor sterk jeg påroper meg å være, å se klart at jeg nok engang påfører meg og andre lidelse og ydmykelse. Jeg vil heller ikke se hvor fantastisk jeg hadde det for bare noen dager eller uker tilbake. Da er jeg nok engang uten forsvar til å ta det neste glasset. Derfor skal jeg ikke frykte den første tanken, når den kommer, at i dag hadde det vært god med et glass rødvin. Det er ikke den tanken som er farlig, men derimot neste tanken, den jeg tenker om å omsette tanken til handling. Da havner jeg raskt tilbake til å være både Dr. Jekyll og Mr. Hyde, en person jeg aller mest selv minst likte. Da er jeg tilbake til hengemyra, full av kvikksand på alle kanter. Jeg kan tillate meg å tenke tanken ut, og jeg må tillate meg å repetere hvor viktig det er for meg å ikke være redd for hverken følelsene eller tankene som kommer, derimot en eventuell handling på disse tankene og påfølgende konsekvenser, det å havne i myra…

Nå er det sikkert mange som begynner å bli lei alt maset mitt, det at jeg hele tiden gjentar meg selv i det jeg skriver. Det har en hensikt. Repetisjon og atter repetisjon! Det er ikke nok med at jeg bare holder meg edru. Jeg kan ikke bare si: Er det ikke fint nå, nå når det har sluttet å blåse. Jeg blir jo ikke annerledes i min tankegang og tilhørende handlinger om jeg ikke gjør endringer. Det er svært nødvendig at jeg gjør en situasjonsanalyse av meg selv, men enda mer viktig å sette teorien ut i praksis. Jeg må altså forta en livsendring, lære meg å leve igjen uten å ty til alkoholen for å «løse» problemene. Alkohol er et løsningsmiddel, men ikke for meg…

For meg har det nesten betydd å begynne på bar bakke.  Jeg har måttet lært meg de grunnleggende prinsippene igjen, det å bli glad i meg selv for den jeg er, ergo få selvtilliten tilbake. Da selvtilliten så smått begynte å komme tilbake merket jeg at jeg fryktet mindre. Jeg bebreidet mennesker jeg hadde vært bitter på mindre fordi jeg innså at de selv ikke visste bedre, at de selv led under egne brister. Jeg innså også at mye av bitterheten jeg hadde hatt dreide seg egentlig til noe som omhandlet meg selv. Den største jobben ble gjort da jeg tilga alle dem jeg hadde tillagt all skyld, inkludert meg selv, og etter dette ble hverdagen plutselig enklere. Men jeg må fortsette å øve meg, fortsette å lære meg å leve, fortsette å tilgi, fortsette selvransakelsen, fortsette å be og fortsette å tro. Jeg har innsett at jeg best klarer å gjennomføre jobben når jeg går inn i det åndelige, er i balanse med meg selv og omverdenen. Jeg prøver å leve fornuftig, taktfullt, hensynsfullt og ydmykt, men uten å måtte «krype» for noen. Kryper jeg for andre, kryper jeg for meg selv, jeg krymper, og da blir jeg den jeg var igjen, den «håpløse» og «troløse» alkisen.

Jeg trenger å være på vakt mot både egoisme, uærlighet, nag og frykt. Skulle disse følelsene få overtaket på meg igjen, betyr det at jeg har glemt mine daglige forpliktelser overfor meg selv. Jeg har ikke gjort jobben min, og jeg har sluttet å lytte til andre. Jeg må faktisk holde meg i form, i åndelig form, og da må jeg trene. Det påvirker faktisk hele meg slik at jeg trives bedre, kanskje mine nærmeste også, selv om det er opp til dem selv å avgjøre. Jeg velger å tro det, så dermed vil jeg fortelle deg, og meg selv også, at jeg må repetere alt dette. Jeg må minne meg selv på hvem jeg er og hva jeg er. Jeg kan ikke utsette mine daglige utsettelser. Jeg må ikke slutte å tro!

Og jeg slutter aldri å mase om dette. Jeg kommer til å repetere om viktigheten av å holde seg i åndelig form i det uendelige, bare så du vet det…

(Og for min egen del trenger jeg å gå meg en tur nå. Selv om det er hustrig ute kan jeg tenke på at det likevel er fint, og ikke minst nødvendig for å få en samklang i både kropp og sjel. Det er da vedlikeholdsarbeidet fungerer best for meg).

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s