Er det kjærlighet…

…som sitter i hjertet mitt?

Nærast er du når du er burte. Noko er burte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikkje kva det er.

Vet jeg hva kjærlighet er? Ja, jeg gjør jo det.  Men spørsmålet er vel egentlig om jeg viser min kjærlighet? Tør jeg vise de rundt meg at jeg er glad i dem, at jeg setter pris på dem? Viser jeg min takknemlighet til dem for at de viser, og har vist meg sin kjærlighet?

Med hånden på hjertet, der kjærligheten sitter, kan jeg si at jeg ikke er så god på nettopp det å vise min kjærlighet. Jeg strør ikke om meg med kjærlige ord og forteller mennesker hvor mye de betyr for meg. Kan hende er jeg feig eller så er jeg redd. Redd for å bli skuffet, slik jeg skuffet dem. Jeg kjenner en slags redsel for å vise min omtanke til noen for så å bli snudd ryggen til. Jeg frykter kanskje at de skal svike meg, slik jeg svek dem så mang en gang.

Det å bli sviktet er ingen god følelse. Når jeg nå i ettertid tenker på hva jeg selv gjorde da jeg forsvant inn i alkoholens verden, da jeg var den som sviktet absolutt alle de som jeg var aller mest glad i, de jeg elsket over alt på jord. Hvordan kunne jeg? Hvorfor forlot jeg alle de jeg egentlig ikke klarte meg uten? De jeg var så redd for at skulle forlate og svikte meg? Jeg var syk, for syk til å se all deres kjærlighet og omtanke. Jeg så det ikke før det nesten var for sent. Slik Tor Jonsson på en måte skriver; at når de nærmeste blir «borte», så ser en dem klarere, en ser hva en har å miste, men likevel klarer en selv ikke være tilstede så lenge en ikke kjenner til hva kjærlighet er. Hvordan det kjennes ut å føle noe for noen. Når en har fått erfart hvor vond kjærligheten kan være, eller aldri har erfart i det hele tatt. Når en har blitt såra av mange svik.

Den du elsker hater du blir det sagt. Ja, jeg hatet vel også de jeg elsket, eller trodde jeg hatet dem, men mest hatet jeg meg selv og alle de handlingene jeg gjorde. Når jeg var som mest oppslukt av meg selv og mine problemer, når det eneste jeg tenkte på var å slukke min tørst, trøste meg selv i min selvmedlidenhet, da overså jeg andres tilstedeværelse rundt meg. Hver gang de ville hjelpe meg avslo jeg. Jeg trodde de ville meg vondt, bare lure meg til å komme tilbake for så å slå hånden av meg. Jeg var bare bitter og bar nag til dem. Jeg hatet dem!

Ta for eksempel da mine foreldre gang på gang prøvde å oppnå kontakt, da de sendte ut bud etter meg for å prøve å få meg på et annet spor, få meg hjem til familien min igjen. Jeg nektet, og forsvant enda lengre i fra dem, og de ble mer redde og fortvilet over tanken på at jeg kunne gjøre meg selv større skade. Skaden var jo i og for seg allerede stor nok, men det ville jo ikke jeg innse, langt i fra å høre det fra dem. Jeg så ikke at de med kjærlighet strakte ut en hånd. Jeg oppfattet det bare som gnål og mas, og at jeg ikke fikk mulighetene til å gjøre det jeg aller mest ville der og da, nemlig drikke meg fra sans og samling. For hver gang de klarte å få fatt i meg så steg sinnet og hatet i meg. Jeg sendte dem drepende blikk, svarte med hånlige og nedverdigende kommentarer og ba dem dra til helvete. Ja, tenk, det var det jeg gjorde. Jeg besvarte kjærlighet med hat og selv da forlot de meg aldri!

Enda mer fortvilet, for jeg ville ha dem der. Jeg ville at de skulle holde rundt meg, trøste meg og forbarme seg om meg, men jeg ville også bare vekk. De forsto meg ikke, men i bunn og grunn var det jeg som ikke forsto. For jeg hatet dem ikke. Nei, aldri, men jeg klarte ikke å få fortalt dem om mine følelser. Jeg kjente ikke mine følelser, viste ikke hva de betydde. Når følelsene kom, enten de gode eller de vonde, så drakk jeg bare på dem. Drakk for å bli gladere, drakk for å bli mer sinna eller jeg ville bare at de skulle forsvinne, forsvinne sammen med meg. Jeg var maktesløs i min egen forsvarsløse lille verden, dit jeg ikke ville noen skulle komme, ville at noe skulle se meg hate, se hatet i mine øyne, hatet til meg selv.

Jeg elsket dem høyere enn noe annet på jord, men det eneste jeg klarte å si til dem var at jeg hatet dem. Likevel ble de, for de forsto, de visste at jeg ikke hatet, fordi den du hater elsker du…

Det er så kort vei mellom det å hate og det å elske. Begge er følelser og de glir fort inn i hverandre, de kan lett misforstås vertfall for en som ikke vet noe om hva følelser egentlig er. Stakkarslige meg, som aldri hadde snakket med noen om hvordan jeg hadde det inni meg, om mine emosjoner, og jeg hadde ingen forståelse for hvordan te meg når jeg kjente det pirret i kroppen. Var det kjærligheten som pirket på eller var det hatet som banket? De hadde jo nesten samme fremtoning. Begge kunne være intense, og for meg var begge to vanskelige å takle. På meg kjentes begge ut som en vond kribling i kroppen, noe jeg helst ikke orket å føle på. Føle, jeg kunne ikke føle! Det eneste jeg visste var at når jeg var lei meg eller redd så kunne jeg gråte, men det ble sjeldnere mellom hver gang det også. Følelsene mine skulle ingen få ta del i, knapt nok meg selv.

Ja, jeg visste altså ikke bedre. Jeg hadde det så vondt inni meg selv. Det ene øyeblikket var mitt største ønske bare at de måtte komme å ta meg vekk, for så i neste at de måtte ikke se meg, måtte ikke se hvor ille det var fatt med meg. Jeg ville ikke at de skulle få det vondt. Jeg tenkte nok som så at når jeg var ute av syne så slapp de å uroe seg. Da hadde de det mye bedre enn om de daglig så meg i min fortapelse. Jeg forsto på en måte ikke at det var det motsatte som skjedde. Kanskje var det slik at jeg ville de skulle hate meg? Nei, jeg ville jo at de skulle elske meg.

Om de ikke hadde gjort nettopp det, elsket meg, så hadde ikke jeg sett på meg selv som en person som noen kunne være glad i, og dermed ikke blitt glad i meg selv igjen. De så meg alltid, selv om jeg ikke trodde det. De sluttet aldri å bry seg. Ingen rundt meg gjorde, og jeg hadde vel en liten flik av kjærlighet til meg selv også siden jeg klarte å be om hjelp. Jeg hadde ikke blitt helt oppslukt av hatet jeg trodde jeg hadde til meg selv og folkene rundt meg.

Jeg måtte bli glad i meg selv igjen på ordentlig. Finne tilbake troen på meg selv, og det lærte jeg gjennom andres kjærlighet til meg. Jeg turte å slippe dem inn, inn i mitt hjerte, til der kjærligheten bor. Nå ønsker jeg å øse av kjærlighetens kilde; til alle de som fortjener den, til de som tørster etter mer og til de som elsker meg. Jeg ønsker å gi min kjærlighet til de som ikke kjenner den, og som har forvillet seg inn i hatet. Jeg har nok til alle, og ikke minst meg selv. Daglig fylles hjertet opp fra andres gavmildhet, omsorg og nærhet. De gir til meg, så jeg kan gi til dem.

Ja, jeg vet hva virkelig kjærlighet er!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s