Besettelse

Besettelse er en tanke eller en følelse som er sterkere enn alle andre tanker og følelser. Den styrer en persons handlinger og den kan opptre uskyldig eller komme snikende.

De fleste har sikkert opplevd en forelskelse som kan bli en besettelse. I ettertid skjønner en ikke helt hva som skjedde. En lurer nesten på sin egen forstand.

Slik opplevde jeg det også med alkoholen. Den ble en besettelse, som en intens forelskelse. Det var faktisk ingen ting å lure på enn at jeg hadde gått fra forstanden. Besettelsen til kong alkohol endret all min fornuftige tankegang og dermed forstanden.

I dag ser jeg klart hva som skjedde, og jeg vet at det var ikke meg, men alkoholen som fikk meg til å tenke og handle uten kontroll. Besettelsen var der daglig. Når jeg var sulten, trett, tørst, sinna, engstelig, glad, opprømt, fortvilet, sjalu, ja, i det store og hele drakk jeg i de fleste situasjoner. Jeg var helt ute av kontroll. Bestemte tidspunkt, hendelser og ting jeg så satte suget i gang. Noen ganger spiste jeg ikke fordi jeg ville heller «drikke meg mett». Det var rusen jeg søkte. Jeg var besatt!

Se bare på denne listen (Trasoppnotater) over hva jeg trodde jeg kunne da jeg drakk, alle de mytene som skaptes på grunn av min besettelse til å ruse meg:

– Jeg vil slutte i morgen

– Jeg har ikke noe problem

– Jeg kan slutte når jeg vil

– Jeg har kontroll

– Jeg skal bare ha èn til

– Jeg har bare lyst til å ha det hyggelig

– (Hadde jeg hatt førerkort og kjørt bil ville jeg nok tenkt at): Selvfølgelig kan jeg kjøre for jeg har nesten ikke drukket noe

– Jobben passet meg ikke så godt uansett, og de vil ikke savne meg

– Hvis du hadde hatt mine problemer ville du også drukket

– Det er ikke min feil at jeg drikker

– Ingen i familien skjønner hva jeg forsøker å si, de forstår meg ikke

– Ingen i familien savner meg, de er ikke glad i meg

– Hvis folk hadde vært hyggelige, ville jeg ikke drukket

– Jeg beklager…

– Jeg lover…

Min besettelse påvirket selvfølgelig alle rundt meg, men jeg så det ikke, ville ikke se det. Jeg klarte kanskje «å lure» noen av dem til å tro at jeg ikke hadde noe problem. Enkelte prøvde sikkert å skyve vekk mine handlinger, det at jeg drakk i situasjoner jeg langt ifra burde. Mulig tenkte de slik:

– Kanskje er hun ikke ordentlig alkoholiker

– Hun kan ikke være alkoholiker, hun går jo på jobb

– Kanskje vil hun etter hvert lære seg å kontrollere bruken av alkohol

– Kanskje vil hun ikke drikke så mye neste gang

– Hvordan kan jeg forlate henne som er så syk

– Jeg er sikker på at jeg kan hjelpe henne

– Det er min feil at hun drikker

– Kanskje vil hun slutte å drikke om jeg forandrer meg

– Hvis hun var veldig glad i meg vil hun nok slutte

– Hvis bare…

– Hun lovte…

Ja, min besettelse ble på en måte overført til alle mine nærmeste. Alle venner og familien, de jeg var glad i, de som betydde noe for meg, men de så heller ikke helt klart hva alkoholen gjorde med oss og våre forhold. Men det var ikke deres feil at jeg drakk, og de kunne ikke hjelpe meg hvor mye de enn ønsket eller prøvde å gjøre det. Min besettelse, min sykdom var det bare jeg selv som kunne gjøre noe med. Jeg måtte bli villig til å ta i mot hjelp. Takk og lov for at jeg tok til fornuft og gjorde nettopp det!

Kjærlighetsforholdet til alkoholen tok slutt.  Det tok tid, men nå etter fire år tenker jeg tilbake på vårt forhold med gru. Både savnet og sorgen har gått bort. Nå kan jeg igjen glede meg over alle de virkelige vennene mine, de jeg virkelig er glad i og vite at de forstår. Sammen kan vi dele våre historier om hvordan besettelsen forandret oss.  Det er godt å slippe den, og nå kan jeg leve i kjærlighetsforhold uten å lengre være besatt. Et kjærlighetsforhold basert på besettelse er sykelig, så jeg hyller den virkelige kjærligheten!