Tiden etter

Et hjerte fylt av takknemlighet for et liv velsignet med fred og tilfredshet

Mars måned, kald og hustrig, gikk mot slutten, kofferten var pakket, og alt var klart. Jeg hadde ikke motstått fristelsen av ikke å drikke på disse dagene jeg hadde gått og ventet på innleggelsen. Jeg kom ikke lenger ned, bunnen var for lengst nådd, men jeg måtte liksom påføre meg enda mer smerte for å være helt sikker på at jeg var klar til å stå opp fra de døde. Dagen var kommet. Krysset av på kalenderen, 25. mars 2015, promillefri og ny start. Neste gang jeg skrev noe på den kalenderen ville jeg være helt edru, fri og full av livsmot. Det hadde jeg bestemt meg for.

Ble møtt med et varmt smil og ble anvist til rommet mitt, enerom denne gangen til min store lettelse. Ransakingen av koffert og sekk kom ikke som noe sjokk på meg. Samme prosedyrer som sist. Promilletesten viste negativt. Phu! Det var ingen garanti for. Kvelden før hadde jeg nemlig romstert rundt, funnet alle vinkartonger jeg husket hvor var gjemt. De tomme kastet jeg, selvfølgelig, men de det var noe igjen på, drakk jeg opp, sugde i meg siste slant av plastemballasjen. Ingen ting skulle være igjen, ingen ting skulle gå til spille. Idiotisk? Jeg var jo alkoholiker. Nei, ikke alkoholiker, bare tørst. Det var kvelden før. Nå var jeg formelt pasient, eller slik personalet foretrakk det, beboer. Om alt gikk etter planen, så skulle jeg tilbringe de neste seks ukene der. Først bli avgiftet, under et strengt regime, og så over på døgn til enda strengere regime. Jeg var forberedt denne gangen og jeg skulle gjøre alt de befalte. Legge meg flat, gjøre alt og mer til, for nå orket ikke kroppen mer. Jeg klarte ikke mer. Jeg la livet mitt i deres hender. Det var nå eller aldri. Jeg skulle ta tilbake kontrollen, men først skulle de få ha den i noen dager. (Fra mitt bokmanus).

Ja, nå har det gått fire år og mye har skjedd og jeg tenker tilbake:

Veivalget var mitt, men jeg kan ikke unngå å nevne hvorfor disse veivalgene ble tatt, ofte med bakgrunn i mennesker som forkludret min tankegang og veien jeg gikk. Det var på disse kronglete stiene og i alle de bratte bakkene jeg har fått erfaringer og etter hvert innsett all den påvirkningen dette har hatt på meg som menneske og min livskvalitet. Hendelsene og menneskene har gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt. Derfor ønsker jeg å takke alle disse, som har bidratt til å berike meg, som har skapt problemer eller rettere sagt muligheter til at mitt liv ble slik som det ble. Uten mine foreldre, søsken, barn, venner, arbeidskollegaer, medelever, fritidskamerater, drikkekompiser og alle de jeg har møtt, på de merkeligste steder, hadde hverdagen og jeg blitt enda mer sort-hvitt, og ikke minst hadde ikke jeg blitt meg og mitt liv ikke blitt noen realitet. Hver og en av dere har bidratt til en mer fargerik tilværelse, men jeg har simpelthen ikke hatt nok erfaring og selvinnsikt til å se dette før nå. Noen personer har vært svært slemme mot meg, kanskje uten viten og vilje. De har, som meg, muligens ikke vært i stand til å se det selv, alt det gale de gjorde i en kaotisk situasjon. For å komme videre har det for meg vært viktig å tilgi disse, på lik linje med at jeg har tilgitt meg selv. Dette har vært og er en prosess, stadig tilbakevendende, men nødvendig. Utallige timer er nedlagt til å reflektere over alle disse vanskelige, men akk så nyttige tilbakeblikkene. Da har det å skrive eller gå ned til stranden vært mitt verktøy. Da jeg har turt å gå tilbake, se fanden på nytt, le og gråte og skrible ned mine innerste tanker og følelser.

Dette er mitt liv, dette er det livet jeg har levd, og jeg er faktisk takknemlig for det. Jeg hadde ikke blitt den jeg er i dag foruten alt dette. Jeg hadde en visjon om å leve under en skyfri himmel, noe jeg i dag ser ikke er mulig. Likevel er dagene for det meste fylt med solskinn. Problemer som oppstår er til for å løses. Nå trenger jeg ikke lenger rusen for å komme meg gjennom dagene på, trenger ikke vinglasset for å skaffe meg mot til å ringe familiemedlemmer eller for å glemme bort alle de dumme tingene jeg sa eller gjorde. Øl, vin, sprit og det meste med promille brukte jeg til å feire noe, glemme noe, flykte fra noe, slik som kjas og mas eller simpelthen selve livet. Jeg klarte ikke takle livet, jeg var maktesløs, kraftløs, nesten død. Nå ruser jeg meg på selve livet og alle de fantastiske mulighetene som det byr på.

Det livet jeg lever nå har fått meg til å sette enda mer pris på de små, hverdagslige, forunderlige tingene. De som er med på å skape meg, mitt liv. Jeg skal heller ikke glemme det som jeg har lagt bak meg, men det er nå bare læresetninger. Det som gjør meg enda mer målbevisst. Det som får meg til å ville se enda mer hva som skjuler seg i mitt indre. Jeg vet jeg fortsatt vil finne feil, men jeg er et menneske. Jeg er som de fleste, altså ikke feilfri. Jeg er som bølgene på havet. De liksom prøver å flykte, løsrive seg fra strandkanten, men de kommer alltid tilbake. Kanskje er det derfor jeg alltid blir dratt mot sjøen og vannet. Kanskje er det for å minne meg på at det er slik livet er. Alt kommer tilbake en gang, enten i form av et minne, tilbakeblikk gjennom tankeverdenen eller reelle opplevelser. Noe bli for alltid skyllet vekk. Jeg håper for Guds skyld at alkoholen er skyllet vekk for min del.

Mulig min alkoholisme lå i mine gener, eller den ble ervervet gjennom oppvekst og samliv. Jeg hadde for så vidt en trygg barndom, selv om mange dager var fylt med usikkerhet. I mitt ekteskap var det stort sett daglig doser av opplevelser som brøt ned mitt selvbilde. Men jeg skulle stå i det, være tøff og hard, for det hadde jeg «lært» fra barnsben av. Mulig det var for at jeg ikke visste hvordan mine følelser skulle håndteres, at jeg ikke turte å kjenne på dem og langt ifra snakke om dem. Alkoholisme er en følelsessykdom, så alle mine ubearbeidede følelser spilte selvfølgelig inn, men jeg hadde likevel et valg. Jeg valgte å begynne å drikke alkohol fordi jeg ikke maktet de emosjonelle svingningene. Dessverre, selv om intensjonen aldri var å bli en selvutslettende, nedbrutt alkoholiker, som nesten mistet alt. Uansett er dette fortid og jeg får ikke endret på noe av det, bare ta lærdom. Jeg kan sette det inn i en kontekst, der jeg nå vet hva jeg bør gjøre når noen eller noe prøver å tråkke på meg. Det viktigste er å snakke om det, dele om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Det som har tatt lengst tid å bli kvitt er skylden og skammen over alt det vonde jeg har påført barna, familien, venner og meg selv. Da jeg forsto at jeg måtte slippe villigheten frem, bli åpen og ærlig, først til meg selv for så å tilgi, da løsnet det meste. Jeg trengte ikke gjemme meg mer. Jeg kunne legge alt frem i lyset og rydde skapene for skjeletter. Hender noen fortsatt ramler ut, men jeg takler det. Fordi jeg er trygg. Jeg får forståelse, kjærlighet og omtanke fra alle jeg har såret, ja tenk det, og ikke minst fra mine nye venner i fellesskapet, alle de edrue, nye og gamle alkoholikere, som har fått meg til å slippe taket og ta dette oppgjøret med meg selv. Det er fortsatt en lang vei å gå, men jeg er på vei. Jeg skaper mitt liv ved hvert skritt jeg tar, vært valg jeg gjør. Starten på min livshistorie kan jeg ikke endre, men slutten er helt og holdent opp til meg, og jeg ønsker at det blir en lykkelig slutt. Jeg må bare la være å kreve så mye av meg selv. Nå når jeg har innsett at mitt aleneliv, med for mye avstand til familien og andre av betydning og det at jeg har vært døv for min indre stemme, da er jeg virkelig i endring. Jeg ser nå at jeg trenger å vise mer takknemlighet og ikke fokusere bare på selvtilfredshet. Min edruskap må komme først, så pass selvbevisst må jeg være, ellers mister jeg alt igjen, absolutt alt. Jeg vil kjenne, like og oppdra meg selv til å bli så menneskelig som mulig i min skikkelse.

Før ville jeg ikke være meg selv. Nå vil jeg ikke bytte med noen. Jeg liker denne, fortsatt rampete jenta, eller gamle dama (er ikke og vil ikke bli dame jeg veit du) med kortklippet, blondt hår, og noe få grå ved tinningen. Jo da, de må komme. Jeg eldes jeg også og som de andre aldrene folk, vokser jeg nedover som kuhalen. Men jeg vil eldes mer med stil. Jeg vil ha mer overskudd og glimt i øyet og selv om jeg fortsatt er noen kilo for mye, lever jeg brukbart med det. Tror jeg har et godt og trygt mormor fang, som også betyr grensesetting. Alle trenger klare, reale og oppbyggende grenser, hvor kjærligheten står i sentrum. Jeg gir tilbake det jeg får. Nå klare jeg også å rydde bort «støyen» som blokkerer for følelsen av å kjenne at jeg er bra nok. Jeg prøver å unngå å gå oppover i rulletrapper som er på vei ned. Strever fortsatt med å få vekk alle små ergrelser over filleting, disse bagatellene som kan bringe meg ut av balanse og friste meg til å begå feiltrinn. Takket være verktøykassen, som jeg ikke har stuet vekk nå, klarer jeg å håndtere vanskeligheter som kan dominere tankegangen til tider. Jeg ønsker ikke disse tunge børene og uroen i hjertet mer. Jeg vil ha en god dag, uten skyld og skam.

Det er vidunderlig å slippe å kjempe mot russuget, mase med å rekke polet, streve imot angst for å strekke til, redsel for å ikke være god nok, frykten for mennesker og det å ikke være som alle andre, perfeksjonismen og gud vet hva jeg alltid gikk rundt og bekymret meg for da jeg drakk. Det er ikke lenger noen vanskeligheter med å gå på butikken og trille handlevognen forbi pallene med øl. Jeg ser ikke på dem, tenkte ikke på dem en gang. Befriende! At jeg før hadde vært redd for å være alene, bli forlatt dersom samboeren skulle noe sted, ser jeg nå frem til med fryd, det å kunne være alene, i mitt eget selskap. Aldri noen ensomhetsfølelse lenger. Usikkerheten er borte. Den forsvant med at kong alkohol dro. Jeg prøver å være positiv og vise glede, oppmuntret meg selv på dager som startet på feil fot, og det hjelper. Selv når jeg tillater meg å smile på dager jeg er sur, blir dagen ti ganger bedre. Det er lov å være sur også, men det får være måte på. Jeg tjener på å være hyggelig, behjelpelig og ikke minst tolerant. Det er slik jeg vil leve i dag, slik mitt liv bør være. Dette har jeg fått til ved å ta en dag av gangen, og nå har det blitt til 1461 dager, altså fire år. Veien går videre, og den er så mye enklere nå i tiden etter!

Takknemlig for fire, fantastiske edru år. Fire år på godt og vondt, mest godt!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s