Tilkortkommenhet eller usikkerhet, eller er det to sider av samme sak?

Hvem er det sitt ansvar?

Med mine erfaringer fra å være en alkoholiker, og hvordan det var, til det å be om hjelp og dermed komme meg ut av helvetet, blir jeg nå spurt til råds. Jeg hjelper mer enn gjerne. Jeg har også min utdannelse som miljøarbeider innen rus og psykiatri, som kan nyttiggjøres i enkelte tilfeller. Motiverende samtaler er et godt verktøy å kunne noe om, for det er ofte motivasjonen det skorter på blant de som har et ønske om å slutte å drikke. Men for hvem ønsker de å slutte?

Når jeg veileder en person tar jeg utgangspunkt i mine egne erfaringer, forteller hva som hjalp meg, men jeg understreker at det nødvendigvis ikke er det rette for alle. Det er kanskje her jeg føler at jeg kommer til kort. Jeg viser ikke bare med ord, men også med mine handlinger at det er viktig å finne erstattere til rusen, finne noe som tar makten fra alkoholen, men for å gå fra å ønske dette til å bli villig, er det mye som må forsakes. Mulig at det var enklere for meg siden jeg ikke hadde en jobb som krevde noe av meg, og jeg hadde ikke minst familie som var forståelsesfull. Mine barn visste hvor viktig dette var for oss alle at jeg tok min edruskap på alvor, og ikke lot noe komme foran. Det at de i perioder blir tilsidesatt fordi jeg trenger å konsentrere meg om meg selv og nykterheten ser de som absolutt nødvendig for begge parter.

Det dreier seg i hovedsak om å være åpen, fortelle hva som står på spill, kanskje være såpass ærlig på en eventuell arbeidsplass at de muliggjør at en kan ta noen pauser fra jobben for å pleie sin edruskap. Alt som prioriteres til fordel for edruskapen vil forsvinne siden en mister fokuset på det viktigste, nemlig det å holde seg borte fra det første glasset. I en stresset hverdag, når en glemmer seg selv og sitt liv, man blir et aktivum, og da er vinglasset ikke lengt unna. Selv om en tror en har kontroll, så tør jeg påstå at den kontrollen har de dermed fratatt seg selv. Når en stopper med å ta alle forholdregler, gjøre som de som har gått i forveien anbefaler, da sklir rutiner fort ut og vips, så er en tilbake i smørja. Jeg kan ikke pålegge noen noe, bare anbefale, fortelle hva jeg gjorde, gi råd og vise meg som en rollemodell.

Kan hende er jeg ikke ydmyk nok. Mulig jeg ikke respekterer andres valg og tolererer at de vil gjøre det på sin måte. Og det er greit det, de må gjerne prøve og feile, men ofte ser jeg hvor det bærer hen. Jeg har gjort samme tabben selv. Jeg føler det som mitt ansvar å informere, siden de ba meg om hjelp, men jeg kan ikke tvinge dem til å foreta seg noe. De må bare finne ut av det selv, til tros for at det kan koste dem dyrt. Jeg tilbyr hjelp, og det er opp til dem å ta den imot, følge mine råd og dermed ha større sjans for å ikke havne utpå en ny runde med nedverdigelse. Men strengt tatt er jeg kun ansvarlig for meg selv og mitt liv.

Like fullt kjenner jeg samvittigheten maler, hvordan den strever med å knuse alle restene som sitter der fra mine egne erfaringer og hvordan jeg så sårt ønsker at: Kan du ikke gjøre som jeg sier! Kan du ikke ta imot mine råd, ikke avslå før du har prøvd mine forslag! Ja, for selv om det jeg fant nødvendig for meg, som var det rette for meg, er som nevnt ikke alltid rett for andre, men det kan være nyttig å ha prøvd ut først. Jeg har fulgt andres råd, det som hjalp dem og nå har hjulpet meg, så da tenker jeg at det må finnes noe rett i det jeg prøver å gi fra meg. Når såpass mange har funnet et bedre liv etter den tilnærmet like oppskriften, så velger jeg å tro at den så absolutt er verdt å prøve.

Ja, tilkortkommenhet eller kanskje usikkerhet, kanskje til og med et snev at nedsatt selvtillit som beror på at noen «motvillig» tar i mot min veiledning. Har de nådd sin personlige bunn? Har de tatt den siste drinken? De ser det kanskje ikke selv, og vil ikke innrømme at de egentlig ikke helt er villig nok til å sette flasken bort. Jeg ser på en måte at de føler at de må når de uttaler: Joda, dette vil jeg! Likevel viser det seg at de går hjem og gjør noe helt annet enn det de sa de ønsket. Så jeg kommer til kort på grunn av andres tilkortkommenhet.

Er det da slik at jeg selv fortsatt har mine tilkortkommenheter. Er jeg den som utviser usikkerhet? Har jeg dårlig selvtillit i forhold til å ha tro på at jeg kan det jeg belærer bort? Der ble jeg plutselig satt tilbake gitt. Jeg begynte å rote meg inn i gamle tankemønster og undervurderer meg selv og mine kunnskaper.  Nei, jeg vet at jeg kan mitt «fag», at jeg klarer å lære fra meg, gi de beste rådene, vise andre veien til et bedre liv. Det er opp til hver enkelt å ta imot den gaven jeg så mer enn gjerne vil gi fra meg. Jeg kan ikke gjøre noe med andres motvilje annet enn å være tilgjengelig når villigheten er tilstede.

Men tilkortkommenheter har vi alle i ulike situasjoner. Usikkerheten kommer når en kjenner at en mister fotfestet, når det ukjente kommer nærmere, når en er i ferd med å overgi kontrollen. Jeg vet at for å oppnå et underliggende ønske, som ser uoppnålig ut og dessverre, eller heldigvis medfører forsakelser, så må en legge bort stoltheten. Det gjelder bare å se sine feil og mangler, erkjenne dem, prøve å endre på dem, og etter mitt syn fungerer det best ved å se på andre, ta lærdom av egne feil, endre karakter, lytte til det andre har å si og ikke minst prøve ut noe før en avviser det. Jeg kan ikke si at jeg ikke liker maten om jeg aldri har smakt den før…

Oppfattes jeg som streng nå? Ja, kanskje er jeg streng, men noen ganger er det faktisk nødvendig! Det dreier seg om å vise respekt, innordne seg etter avtaler og dermed akseptere hverandres liv. Jeg tilbyr meg selv, mine kunnskaper og erfaringer, så om andre ikke er rede til å ta i mot, er mitt største ønske : Si det til meg da, vær ærlig og fortell meg at dette klarer “jeg” ikke nå. Jeg dømmer ingen for jeg vet så alt for godt hvilke krefter som er i sving. Uansett, vi er alle ansvarlige for våre egne liv, jeg mitt og de sitt. Jeg kan bare hjelpe den som selv vil ha hjelp!

Takk for all hjelp som jeg har fått for min tilkortkommenhet og usikkerhet. Men ansvaret lå hos meg!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s