I bevegelse – nå!

Jeg kan ikke snu vinden, men jeg kan snu kappen etter vinden eller justere mine seil. Jeg ser med optimisme på livet. Det er et naturlig resultat av de valgene jeg har tatt, at jeg har vært ute i hardt vær før og at jeg er i stand til å ta gode valg i ulike situasjoner. Selv om det blåser på toppene, trenger jeg ikke gå dit. Dersom jeg likevel må, trenger jeg bare ekstra godt med klær i sekken og skulle tåka komme, er kompasset et nyttig verktøy. Etter hvert som jeg kommer ut av tåkeheimen, får et klarere perspektiv på landskapet, blir jeg bedre på å se hvilken retning jeg bør gå. Møter jeg motgang nå, er jeg bedre rustet, jeg har bedre muligheter for å løse vanskelighetene ved å be om en eventuell ny veibeskrivelse av de som har gått veien før. Jeg har lært å godta virkeligheten, på godt og vondt, min egen situasjon i en verden ikke bare jeg har problemer. Jeg er et resultat av min motgang og medgang. Det eksistensielle faktum at jeg er.

Det er steder jeg i starten av min edruskap ikke gikk, av den grunn at jeg fortsatt var redd for å bli påvirket, trigget til å få rustrang og i verste fall begynne å drikke igjen. Jeg vet at et glass er for lite og tusen er for mange, og tar jeg det første glasset ender jeg på tusen, om ikke mer, ganske så raskt. Nå har jeg ingen problemer med å hverken gå på polet eller i butikken for å kjøpe sprit, vin eller øl til noen som ikke er som meg, som kan drikke uten å bli full av angst, skyld og skam dagen derpå. Det finnes slike mennesker også. Lett for å glemme det. Jeg kan til og med oppsøke gamle utesteder, de brune pubene jeg vanket, der jeg alltid var en av de siste som sa god natt for kvelden, eller ble kastet ut lenge før månen sto opp. Nå kan jeg sitte på Burns, ta en kaffe, se på de samme ansiktene som den gangen, bare eldre, mer slitne og skrukkete, slik jeg ville ha sett ut om jeg ikke hadde latt vinglasset stå og gått. Nå kan jeg betrakte, tenke tilbake og være tilstede i den dagen, i lykkelig viten om at jeg ikke er en av dem. Jeg trenger disse opplevelsene, disse påminnelsene om hvordan det var. Trenger å se døden i hvitøyet, men vite at jeg lever.

Jeg trenger å oppleve at jeg kan holde meg edru også i disse omgivelsene. Jeg trenger også å se at det er mange fine, flotte mennesker som spankulerer rundt i Oslos gater. De som oser av selvtillit og viser at verden kan nytes uten å måtte dykke ned i ølen først. Jeg begynner å akseptere, mer og mer, at det er noe og noen jeg ikke kan forandre. Slik som de menneskene, som fortsatt sitter på de samme barkrakkene, med det sedvanlige glasset, gjemt bak en avis, som de kanskje ikke leser i en gang, i sin egen verden og tror at ingen ser dem. Det er som om de aldri gikk. Jeg må ha mot nok til å forandre meg selv. Derfor må jeg være i bevegelse, for så lenge jeg står stille, skjer det ingen ting.

Fortsatt synes jeg at pannebrasker er mer skumle enn bakhoder. Selv om jeg egentlig har det fantastisk, faller jeg tilbake på gamle synder, blir engstelig grublende. Ikke over meg selv så mye, men mennesker jeg holder av, de som betyr ekstra mye for meg og som jeg lidenskapelig engasjerer meg i. Jeg anser meg som tilgivende omtenksom, og selv om det er lett å snu hodet når en går forbi noen strebere, klarer jeg sjelden det. Jeg skal ikke snakke dritt om andres liv. Det kunne faktisk vært meg som satt der. Jeg blir stadig påminnet om dette når jeg hører om alle som dør av rus. Jeg var heldig, jeg fikk leve. Jeg har klart å snu livet, vende alle steinene opp-ned, og nå er jeg perfekt nok, om ikke alt jeg gjør er perfekt. Feilfri bli jeg aldri. Er nå engang et menneske. Jeg har fortsatt angst, men jeg lever godt med den. Angsten er motoren som driver meg og holder meg i gang. Den forteller meg når kursen må endres. Jeg har funnet min Gud, slik jeg selv ser ham. Daglig ber jeg om veiledning og bistand, men det er jeg som må gjøre fotarbeidet. Han går veien med meg om jeg vil.

Ja, livet nå er fylt med optimisme, så jeg “tar” stjernebrillene på og går ut i dagen, min dag, den supre dagen, den utviklende dagen, en helt fantastisk dag til å utforske fordi jeg er nykter i hode, kropp og sjel. Er så mye å sette pris på, så mye å glede seg over, så jeg orker ikke kaste bort tiden på negative tanker. Jeg vil være i bevegelse, bli beveget og kjenne at jeg er en del av det store.

Selv om jeg er liten så gjør jeg en stor forskjell. Det handler om action. I`M GONNA MOVE IT!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s