Inspirasjon!

Ved å lytte til andre våger jeg mer…

I går kveld var jeg på foredrag, hørte på historiene til to rusavhengige som har blitt nyktre, to forgangspersoner som har mye å bidra med til at andre får et innblikk i hvordan det var, og ikke minst gi inspirasjon til at de som fortsatt lider under rusens kvaler ønsker å slutte å ruse seg.

Å lytte til deres budskap, om hvordan det var og hvilke liv de nå har fått, gir også meg inspirasjon. Jeg er selv nykter, og har jo vært det en stund, men likevel er det fint å høre andre fortelle. Jeg ser likhetene, ser at min historie ikke er unik på noen som helst måte. De var, og jeg var avhengige, selv om vi ruset oss litt forskjellig, så var rusen, enten med alkohol eller narkotika vår “beste venn”, vårt største og mest begjærende kjærlighetsforhold, som for oss alle er over. Jeg velger å tro at kjærlighetssorgen også har gått over for oss alle, vertfall for meg!

Jeg er så heldig og takknemlig på alle de, som har kommet seg ut av rushelvetes vegne, der iblant meg selv. Jeg er fri, fri til å bestemme det meste selv. Jeg kan gjøre det jeg ønsker, jeg kan gjøre nesten alt og det er så befriende. Nå kan jeg hjelpe andre som trenger bistand, være et forbilde, gi råd og veiledning, slik jeg for noen minutter siden gjorde. Fikk en telefon fra ei jeg har lært å kjenne fra hennes tidlige nykterhetsstadie. Hun spurte meg om veiledning, og jeg svarte så langt som mulig ut ifra mine erfaringer. Det varmer mitt hjerte når jeg kan bidra til at andre får et bedre liv. Hun vokser, og jeg vokser ikke minst.

Slik tenker jeg de som holdt foredrag i går også følte det. De er med på å gjøre en forskjell. Skape grobunn for ny vekst og nye muligheter. Når vi ikke glemmer hvordan vi var, hvordan vi levde, så ser vi alltid nødvendigheten i å strekke ut en hånd. Vi vil så gjerne at andre skal få det tilnærmet lik oss. Og igjen, vi er ikke unike, eller som mennesker er vi på vår måte, men historiene våre føyer seg inn i rekkene av mange som har slitt, kanskje mer, eller mindre. Det er ikke det som teller, men det at vi ikke snur ryggen til, men gir det vi har fått videre til dem som trenger det vel så mye som oss.

Nå sitter jeg her, god til sinns, avslappet, tilfreds og lykkelig. Jeg sitter ikke i mitt eget hjem engang, men hos et kjært familiemedlem. Her hadde jeg ikke sittet i dag om jeg ikke tok valget om å ta imot hjelp fra de som ønsket å gjøre en forskjell for meg. Jeg var i ferd med å synke ned i den mørkeste avgrunn, men redningen kom, fordi jeg åpnet øynene. Jeg fikk muligheten, grep den utstrakte hånden, og ble dratt tilbake til lyset, til livet og ble fri. Jeg er fri til å ta egne valg nå, og jeg velger å være en person som ikke lukker øynene mer. Jeg vil se, se meg vokse, se andre vokse, se mulighetene for oss alle, gjøre en forskjell, gi av meg til de som trenger meg, men uten å overgå egne ferdigheter. Jeg trenger å se egne begrensinger også, så jeg ikke overkjører meg selv, for da kan jeg selv bli den som trenger hjelp igjen. Jeg vil være en inspirasjonskilde slik andre har vært for meg!

Sammen skal vi vokse oss sterke, og min frihet kan inspirere andre til å bli mer fri. Når jeg lytter til hva andre forteller, hva de har erfart, deres bragder, da våger jeg enda mer selv. Og den som intet våger, intet vinner…