Hvorfor skriver jeg?

Enkelte av de som skriver, for eksempel en bok om noe som ligger nært tilknyttet deres liv, skal alltid gjøre et slags oppgjør med verdenen rundt dem synes det som. Personer eller situasjoner de føler har gjort dem vondt eller skapt problemer for dem, står i fokus.  Når jeg skriver ønsker jeg først og fremst å ta et oppgjør med meg selv, men også de jeg har forvoldt skade mot. Jeg er kun ansvarlig for mine egne feil. Dersom jeg skal bruke krefter på å lete etter feil hos andre og legge skylden over på dem, noe jeg har gjort nok av, for at ting ble som de ble, da har jeg ikke tatt innover meg mitt ansvar. Da er jeg fortsatt i fortiden!

Bedre å gå i meg selv å lete der. Det er tross alt jeg som sitter på «fasiten» over hvorfor det ble som det ble. Det var nemlig jeg som drakk. All drikkingen og rusen fikk meg til å være egoistisk, hyklersk ja, nesten en mytoman. Nå ser jeg at jeg kommer lengst med ærlighet, så lenge den ikke skader noen, ei heller meg selv. Skulle det jeg skriver skape problemer for meg, må jeg bare stå i det og ta oppgjøret med meg selv i etterkant, men det beste er selvfølgelig å tenke gjennom ordene mine før de kommer ned på «papiret».

For meg er det å skrive terapi. Situasjoner jeg har fortrengt kan komme fram i lyset når jeg sitter slik og skribler. Mange av disse episodene får en ny dimensjon og en ny mening. Ikke bare fordi jeg ser på dem med andre øyne, fordi jeg nå er nykter, men jeg ser helt klart det bakenforliggende, det jeg før ikke ville se, det som startet en eventuell problemstilling, og som etter hvert vokste seg til en gedigen floke, men nå blir en liten filleting, akkurat slik det egentlig var. Når jeg filosoferer og noterer ned tankene mine klarer jeg å bearbeide bedre tingene,spesielt det som var og er vanskelig. Alt faller liksom mer naturlig, og det blir på en måte lettere når jeg ser det svart på hvitt.

Jeg tar opp ulike problemstillinger, alt fra opplevelser i fortiden min, ting jeg har sett og hørt, til hvordan hverdagen min er nå. Enkelte ganger kan noen sette i gang min tankevirksomhet, få meg interessert i et emne eller noen kan stille meg et åpenhjertig spørsmål, og da må jeg jo skrive om det. Kanskje er det noen som savner hva jeg tenker om fremtiden, men jeg kan ikke skrive om noe jeg ikke vet noe om. Inn i mellom hender det at jeg forteller om mine drømmer og mål, om vyer jeg har(ikke NSB, for jeg ser egentlig ikke hvilke vyer de har), men noe mer enn det kan jeg ikke skrive om. Ta til eksempel om jeg skulle skrive om morgendagen, som jeg ikke har den ringeste anelse hvordan vil se ut bortsett fra at jeg har noen enkle planer, slik jeg for det meste har, men jeg kan ikke foregripe begivenhetens gang, kan jeg vel!? Jeg skriver jo for å bli ferdig med fortiden, og jeg skriver for «å gi råd» eller som en oppmuntring til andre som skulle ha et ønske om en endring. Jeg tenker at om en har et avhengighetsproblem i forhold til noe, så kan hvem som helst plukke opp noe fra mine innlegg. Ikke minst kan en se at det går an om en bare er villig nok. Det er også slik at en selv må kjenne at nok er nok enten det dreier seg om alkohol, narkotika, tabletter, røyk, søtsaker, sex eller annet kroppen og hodet higer etter, bare må ha.

Tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg skriver. Jeg har begynt å fundere enda mer over det. Er det slik at jeg har blitt avhengig av å skrive? Jeg har alltid likt å skrible, men har jeg blitt for opphengt i å få lagt ut en blogg, helst hver dag, at jeg glemmer hvorfor jeg i utgangspunktet startet med den. Som det avhengighetsmenneske jeg nå engang er, så er det vel slik at når en avhengighet blir borte, må den erstattes med noe annet, tomrommet må fylles med noe. Noen begynner med å trene, andre shopper eller jobber mer, noen tar opp igjen gamle hobbyer og blir oppslukt i dem, og jeg tar pennen fatt. Vel nå er det mer tastatur, selv om mye skrives for hånd først. Ja, jeg kladder nesten alt før jeg setter meg foran datamaskinen, og noen tenker nok at jeg er gal. Mulig er jeg det, men det er slik jeg liker å gjøre det. Skal det være, så skal det være. Sikkert noe med det å være avhengig det også, det kan fortone seg på ulike måter har jeg erfart, sett og hørt…

Jeg har altså valgt å skrive, skrive mye, kanskje alt for mye, at jeg blir totalt oppslukt, glemmer tid og sted når jeg rabler i vei. Er jeg slik jeg var da jeg drakk? Er jeg fortsatt gal eller er dette på en måte normalt, men hva er normalt? Forskjellen er vel at jeg klarer faktisk å gå fra pc-en uten og fortsatt tenke på at jeg har noe jeg burde skrive om. Det er også dager jeg er lei av å skrive, ikke finner rette ordene, men slik var det ikke da jeg drakk. Selv om jeg kunne være lei av å drikke, eller kjenne meg helt utmattet av all alkoholen og alt faenskapet den gjorde med meg, måtte jeg likevel ha det, måtte drikke uansett hvordan jeg følte meg. Ikke kom det noe fornuftig ut av det heller, jeg skadet bare alt og alle rundt meg. Foretok destruktive handlinger uten mål eller mening, vertfall ikke noe fornuftig og fremtidsrettet, selv om jeg trodde det. Nå derimot tror jeg at mine skriverier kan være til hjelp for langt flere enn meg selv. Det er både fornuftig og fremtidsrettet så vel for meg som for andre. Jeg ønsker å nå et publikum som selv kan kjenne en slags terapi av å lese det jeg skriver. Skulle noen få en «oppvåkning» av å lese min blogg, så er på en måte målet nådd. Det blir en vinn-vinn situasjon.

Ja, jeg skriver for å holde meg edru først og fremst. Det er en av mange «avhengigheter» jeg nå har fått, eller tatt opp igjen. Dette er en avslappende, befriende følelse, ja, èn av de følelsene jeg nå har av det å være fri. Jeg har friheten til å si mine meninger, fortelle andre hvordan jeg valgte å ta tilbake et liv i frihet. Jeg skriver fordi jeg kan, fordi jeg er fri!

Da tar jeg helgen med god samvittighet, men kanskje blir trangen for stor til å skrive noen ord slik at jeg slenger ut èn blogg eller to i løpet av helgen, men akkurat nå har jeg ingen planer. Skal bare ha helt fri hadde jeg tenkt…