Dersom jeg skal gå rundt å tro på «stemmene i hodet» mitt, som inn imellom kan fortelle meg om hvilken kapasitet jeg har eller ikke har, og dertil minne meg på alle mine feiltrinn, da blir dette mine største begrensinger. Da kan dette fort bli til sannheter og påvirke meg i forhold til hvordan jeg lever, hva jeg prioriterer og de valgene jeg tar. Det er verken oppløftende eller oppmuntrende. Jeg trenger bare å snu tankegangen. Ha mer tro på meg selv og hvem jeg er. Slutte å plassere meg selv i en bås, slutte å være den strenge sjefen og heller ikke la andre ta mine avgjørelser. Det er jo jeg som er ansvarlig for mitt eget liv og virke, men jeg behøver ikke leve som om jeg var min verste fiende, men i stedet være min aller beste venn.
Det er så lett å sammenligne seg med de en har rundt meg. Tenke at de er så mye morsommere, flinkere og bedre enn det jeg er, at de har et mer spennende og fargerikt liv enn meg. Men det eneste som skjer når jeg sammenligner meg for mye med mennesker jeg møter, det er at jeg tar vekk mine positive opplevelser i hverdagen min. Ubevisst er jeg en konkurrent med alle rundt meg, men aller mest med meg selv, så i stedet for å kive om å oppnå de beste resultatene bør jeg la meg inspirere av hva andre gjør, og ikke minst alt det jeg selv får til. Jeg er jo mer enn bra og god nok akkurat som jeg er. Så da tenker jeg at det er bedre å inspirere meg selv, og andre til å tørre mer, til å tørre å vise at vi alle kan og er verdifulle hver på vår måte.
Vi må tørre å skinne, stå litt i glansen og ta imot heder og ære. Vi skal ikke bare få ros, men også huske å gi – si noen oppmuntrende og fine ord, vise gleden sammen med den som utførte oppgaven, gjennomførte bragden eller skapte kunststykket, til og med om det er oss selv. Ja, jeg trenger å klappe meg selv på skulderen. Når jeg klarer å takle rosen tåler jeg bedre at jeg enkelte ganger må regne med å få ris. Jeg er ikke feilfri og dersom jeg skyver bort kritikken tar jeg ingen lærdom av mine feiltrinn. Kritikk er en hjelp og veileder til å utvikle seg ved at en hører på andres meninger om hvordan oppgaven ble løst og mulige tips om forandringer.
Alle trenger litt motivasjon i hverdagen til å skape det livet vi ønsker å leve. Når jeg setter nye mål for meg selv, ser jeg bedre resultatene for meg og hvordan fremtiden vil bli. Jeg kan for eksempel si til meg selv: Etter sommeren skal jeg ha funnet meg til rette i en ny jobb. Og jeg kan se det for meg. Eller jeg kan si at: Til høsten skal jeg skal utfordre høydeskrekken og klare å gå opp på et høyt fjell eller til uka skal jeg begynne å løpe igjen. Det er fint å ha mål og alle disse er jo gjennomførbare, men problemet er at de ligger i fremtiden. Ingen av dem omhandler her og nå, og jeg er jo opptatt av å leve i nuet, i dagen i dag. Så jeg er nok ikke den strenge sjefen overfor meg selv likevel, vertfall ikke med tanke på å realisere målene mine, få fortgang og ta dem virkelig på alvor.
Hvordan er det med deg? Setter du deg realistiske mål og tar du dem på alvor? Eller er du den som setter deg forsetter og legger fremtidige planer; løfter om et bedre liv, være en snillere og flinkere person, en mer hjelpsom person med et mål om å ta ansvar for egne handlinger?
Det er kanskje derfor vi ofte sprekker relativt fort når det gjelder nyttårsløfter eller andre løfter. Ta for eksempel at du har planlagt en skitur med barna i påsken, en riktig deilig dag bare dere, gå innover fjellet for så å sette dere i solhellingen. Egentlig er du ute av form, og ski på bena har du ikke hatt på fire-fem år. Det er enkelt og lett å love noe fordi det ligger i fremtiden, ikke her og nå. Det tilrettelegger for unnskyldninger. At det fortsatt er noen dager til selve målet betyr at du trenger ikke begynne å øve eller trene i dag. Når jeg ser tilbake og tenker over alle de lovnadene jeg ga om at; når sommeren er over da skal jeg slutte å drikke. Men jeg gadd jo ikke forberede meg ved å trappe ned, kontakte legen eller finne ut av noe behandlingssted den dagen jeg lovet. Jeg hadde jo programmert hjernen min til at dette var noe jeg skulle gjøre om cirka et halvt år.
Lite visste jeg at summen av det jeg gjorde daglig avgjorde om jeg nådde målet mitt om seks måneder. Så hva forteller dette deg? (Meg selv også, for dette hadde jeg latt gå i glemmeboken, så jammen bra jeg leste om dette igjen). Det forteller vertfall meg at de målene jeg setter meg bør begynne fra og med i dag. Det trenger å være et lite mål som skal lede opp til noe større, men ikke noe uoverkommelige greier, bare noe jeg må forholde meg til akkurat nå – i dag. Dette noe behøver å tas på alvor og ikke noe jeg bare dytter foran meg, noe jeg tenker det ikke haster med, og noe jeg kan sluntre unna og ønsker å skjule for andre. Hvorvidt jeg forteller om planene mine til andre står vel i forhold til om endringene vil omhandle og påvirke andre og våre forhold.
Da jeg drakk, og stadig lovet å slutte, satte et mål til over sommerferien, og dersom jeg da endelig tok mine planer på alvor, så måtte jeg «blande inn» mine nærmeste i mine planer. Min drikking omhandlet andre, så mine endringer ville innbefatte andre. Konsekvensene av mine alkoholvaner angikk langt fler enn meg selv, så konsekvensene av å gå i behandling ville også angå de samme menneskene. Det kan være en motivasjonsfaktor å vise at en klarer noe for noen andre, men med tanke på å slutte å innta alkohol, så er det nødvendig å vite at det en kun for seg selv en gjør det. Jeg kunne ikke slutte å drikke for andres del, bare min egen. Men like fullt hjalp det å ha andres støtte og motivasjon, og selv om jeg gjorde det for meg selv, hadde det indirekte innvirkning på andres liv. Bare det var motivasjon nok for meg.
Forsetter og livsstilsendringer bør være realistiske mål og noe en har et oppriktig ønske om å klare å oppnå. Listen kan ikke legges for høy, men samtidig ettersom en klarer å nå «høyden», tenger en å øke vanskelighetsgraden. For å utvikle seg, for å nå hovedmålet er det nødvendig med delmål, ha mindre oppgaver en trenger å utføre for å komme dit en vil. Noen ganger er det å ha andre på sidelinjen som heier en fram, som hjelper når det butter imot viktig. Jeg hadde ikke klart å komme meg hit jeg er i dag uten andres hjelp og bidrag til å se den rette veien, til å ta de rette valgene og dermed oppnå å bli nykter. Men det var på mine egne premisser. Jeg måtte ville det selv. Og jeg var faktisk villig til å forsake noe for å oppnå noe annet. Eller hva var det jeg forsaket? Ingenting! Jeg hadde jo ikke et liv egentlig. Jeg hadde alt å vinne, ingen ting å tape.
Er jeg i mål? Har jeg nå oppnådd det jeg ville eller har jeg fortsatt uoppnådde forsetter? Ja, selvfølgelig. Det å slutte å drikke alkohol kan ses på som et delmål for å oppnå det virkelige målet mitt, det å bli en bidragsyter i samfunnet igjen. Jeg har fortsatt sjanser jeg trenger å ta, utfordringer å utføre for å komme til toppen av fjellet. Jeg kan begynne å jogge i dag for eksempel. Når jeg når fjelltoppen har det bidratt til at jeg også blir sterkere til å stå i min fremtidige jobb. Så hvorfor utsette det til i morgen det jeg kan starte med i dag?! Jeg begynner i dag jeg!
Så er du villig til å ta sjansen, starte i dag for å få et bedre liv i morgen?!
Takk til Henriette Lien som minnet meg på dette, og dermed ga meg innsikt og idè til å videreformidle mitt syn.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 