Selvmedlidenhet bryter oss sakte ned

Selvmedlidenheten er en av de sørgeligste og tærende skavanker vi kjenner. Den er et stengsel mot all åndelig fremgang og avskjærer all effektiv kommunikasjon med våre venner fordi den krever hensynsløs sympati og oppmerksomhet. Det er et sentimentalt martyrium vi ikke har råd til. (Sitat: Daglige Refleksjoner).

Jeg kan ikke si meg mer enig i at selvmedlidenheten er en falsk nytelse som skjermer meg fra virkeligheten for en kort stund, akkurat slik alkoholen gjorde i store doser etter hvert. Dersom jeg gir etter for selvmedlidenheten, kan det føre til at jeg er tilbake til drikkingen.

En sikker motgift, og hva jeg kan foreta meg for å vende meg bort fra dens oppmerksomhet, om denne tanken kommer, bare som et snev i begynnelsen, er å gi min oppmerksomhet til andre mennesker, som virkelig har behov for meg, de som er mindre heldige enn meg, fortrinnsvis andre alkoholikere. Når jeg aktivt føler med dem, gir av min omsorg og omtanke vil mine egne plager bli mindre. Jeg må vise ydmykhet og respekt, men ikke utvise «syklig» medfølelse.

«Åh, jeg har det så forferdelig. Ingen som liker meg, ingen som bryr seg. Det er så synd på meg. Det er best å drikke så slipper jeg å kjenne på disse vonde følelsene»! Og jeg drakk og selvmedlidenheten vokste og vokste. Jeg drakk mer. Jo, mer jeg drakk, jo mer selvmedlidenhet fikk jeg og etter hvert kom bitterheten. Bitterhet over at ingen så meg, viste omsorg eller omtanke for en som hadde det så forferdelig vondt. Den onde sirkelen var i gang, og den måtte brytes!

Selvmedlidenhet utvikler seg til noe langt mer etsende på sjelen dersom alkoholen blir brukt som «løsning» på å få bukt med vonde følelser. Jeg måtte slutte å peke utover, men gå i meg selv, se på meg selv og finne ut hva som stakk i meg. De rundt meg brydde seg jo, det var jeg som var blind, alkoholen gjorde meg blind. Ved å begynne å snakke om følelsene mine, når jeg da først ble kjent med dem, lærte hva de betydde, for så å sette ord på dem. Selvmedlidenheten var jo ren og skjær selvdyrkelse, egoisme og bare MEG! Hva med de andre, har ikke andre det vondt!? Jeg måtte gå inn i en prosess, lære meg at jeg IKKE var unik. Jeg var ikke alene i verden, men mange hadde/ har det slik som meg, og mange fikk det slik fordi JEG overså dem. Det å se at jeg ikke var alene, at andre faktisk også led, de jeg trodde snudde ryggen til meg, og ikke minst de som selv slet med alkoholproblemer ble løsningen.

Nå når påsken setter inn kan det være lett å falle tilbake på gamle synder, bli selvmedlidende og tenke med misunnelse på de som kan kose seg i vårsola med en pils eller ett glass vin. Men om disse tankene skulle komme, og dermed følelsen av å være annerledes og utenfor, tenker jeg på konsekvensene. Tenker hele tanken ut på hva som vil skje om jeg slår følge med dem, setter meg på uterestauranten og bestiller rødvin. Da vet jeg at jeg vil ikke klare å gjøre som dem, gå hjem etter det første glasset. Nei, jeg vil fortsette, og fortsetter til jeg blir fullstendig utslått av selvmedlidenhet. Så derfor lar jeg være, jeg går forbi og lar de få lov til å nyte sitt glass.

Selvmedlidenheten og selvdyrkelsen prøver jeg å unngå for ikke å skli sakte, men sikkert tilbake til den verdenen der jeg bare levde i min egen verden og aldri så lengre enn min egen selvmedlidenhet. Det er ikke synd om meg, nei, langt derifra, og selv om mange kan komme med slike kommentarer; stakkars deg Heidi, så har jeg det jo så bra. Jeg lever ikke lengre i denne selvmedlidenhetsverdenen, jeg drikker ikke alkohol lengre, og det er ikke noe savn. Jeg bruker heller mer tid på andre, og påskedagene er en fin tid til å se og treffe nye mennesker, dele litt av meg med dem – de som virkelig trenger en som ser dem, slik at de ikke forsvinner inn i sin egen selvmedlidenhet. Kanskje vi alle trenger et spark i baken, gå i oss selv og finne ut hvorfor vi er nedfor og triste, hvorfor vi gråter, og spørre oss om; hvem og hva er det som gjør at vi kjenner disse følelsene? Kanskje er det oss selv som påfører oss all smerten!?

Og jeg gjentar: Alkoholen bare forsterker vår følelsesmessige smerte, vår selvmedlidenhet. Gå til kilden for din smerte, løs den, men mest sannsynlig trenger du hjelp fra andre, sammen med andre til å gjøre det… Er du egentlig det sorte fåret?