Min historie

I morgen skal jeg fortelle min historie til lidende alkoholikere og rusavhengige. Jeg skal til en rusklinikk der pasientene både er innlagt av egen fri vilje og etter andres ønske, og dermed ufrivillig. Jeg vet hvordan de har det, kjenner deres følelser, den tvetydige, vil- vil ikke og jeg-skal-klare-dette- for-alle-sin-del. Ambivalensen, ønsket om et bedre liv eller usikkerheten for det ukjente livet – et liv som edru og nykter. De gruer sikkert for å høre sannheten, selv om de vet sannheten, om seg selv, som de kanskje tror er den eneste, at de er de eneste som føler det de føler, som har det så vanskelig, som drikker for å flykte, glemme og bli usynlig. Slik jeg gjorde.

Jeg gruer meg jeg også. Egentlig burde jeg ikke være nervøs, for min historie kjenner jeg utenat, og tilhørerne vet hva jeg har vært gjennom, tilnærmet lik deres egen historie, og de kommer ikke til å dømme meg på noen måte. Min historie er jo ikke unik. Likevel er det en usikkerhet forbundet med det å stå fram foran ukjente mennesker til tros for at de er likesinnede. Men det er jo bare å være meg selv, slik jeg er, slik jeg har lært meg å bli, så verre er det ikke. Og nervøsitet gir meg faktisk mer konsentrasjon og innlevelse. Jeg har lov til å tillate meg selv å vise at jeg er litt redd, for jeg er bare et menneske!

Jeg klarer dette uten alkohol nå, og det synes jeg er viktig å få frem til de som fortsatt ikke har erfart dette, at en ikke behøver å dope seg ned for å klare å snakke med mennesker, for å roe nerver, bli en annen. Jeg klarer dette, jeg er god nok og bra nok! Det er dette jeg ønsker å vie mer av livet mitt til nå, det å snakke om og formidle min historie om mitt liv som alkoholiker til de som enten har et ønske om å selv å bli nyktre, eller de som har fått kniven på strupen, og skal prøve å slutte for å tilfredsstille andres ønsker. Uansett ønsker jeg å så et frø, vise at det går an uansett hvor langt nede en har vært. Jeg har et håp om at når jeg bruker meg selv som et eksempel, at selv jeg med min bakgrunn klarte å komme meg ut av alkoholhelvetet ved å be om hjelp, men jeg måtte ville det selv, for meg selv.

Ved å være åpen og ærlig skal jeg fortelle hvordan jeg flyktet fra omverdenen med alkoholen, for senere å bli nesten fortapt, miste omtrent alt jeg satte pris på, alle jeg var glad i, alt som egentlig betydde noe for meg, men alkoholens krefter fikk meg til å velge bort det gode livet, og ble dermed den mest betydningsfulle i livet mitt. Jeg så det bare ikke, slik mange jeg skal møte i morgen selv ikke ser det, enda. Jeg var fanget i alkoholens grep, ingen egenvilje fikk meg ut av skrustikken og jeg måtte innse at jeg trengte hjelp. Jeg hadde nådd bunnen, min personlige bunn. Montro om noen av mine tilskuere har nådd sin bunn eller om jeg klarer å skape en undring, et personlig ønske om å erkjenne; ja, jeg er alkoholiker!

Jeg har et mål om å åpne opp, starte en prosess hos andre slik at de kan begynne å tenke at de trenger hjelp for å finne en bedre vei, og at hjelpen er der om de er villige til å ta den imot, til selv å være ærlige nok med seg selv, innrømme at de er alkoholikere uten makt til selv å bestemme over eget liv. Jeg vil med min historie formidle at jeg måtte legge fra meg min egoisme, min egenrådighet, min bitterhet og selvmedlidenhet, og innse at det var kun andre som hadde løsningen. Mine egne løsninger holdt ikke mål, jeg hadde hatt nubbesjans til å klare å bli nykter av egen vilje. Ikke minst var det den eneste løsningen på å få et bedre liv, altså å sette bort flasken for godt. Det gjelder bare å være troverdig nok, vite og erkjenne at nok er nok. Det kan ikke jeg bestemme for noen, men jeg kan kanskje påvirke noen til å innse sin fortapelse.

Jeg er villig til å gi bort denne sjansen, «gi fra meg» det jeg har fått, hvordan jeg fikk min edruskap. Jeg ønsker å gi av min nykterhetskilde til de som selv har innsett hvor mye de tørster etter noe annet enn alkohol, nemlig livets vann. Jeg vil vise dem at de er tilliten verdig, vise dem veien til et bedre liv. Jeg kan ikke gå veien for dem, men med dem og sammen er vi sterke!