Ungdommen før i tiden…

Mitt første personlige møte med alkoholen skjedde da jeg var tretten- fjorten år, og den både skremte meg og frigjorde meg på samme tid. Alkoholen var som et tvehodet medium, hvor jeg fryktet dens virkning spesielt når jeg så hvordan enkelte mennesker reagert når de drakk, og hvordan jeg selv ble mer uredd og uhemmet i sosiale lag. Jeg kunne selv bli forvandlet til en person jeg i utgangspunktet ikke kjente, en som handlet på kanten av hva jeg anså som korrekt og akseptert, akkurat slik jeg så mange andre ble, og som jeg innerst inne var redd for, men likevel følte jeg meg også friere og mer godtatt i vennegjengen når jeg drakk alkohol. Jeg kjente dens brusende og pirrende virkning i hele kroppen. Jeg trodde jeg kunne håndtere alt, var fryktløs og ovenpå mens jeg drakk, men det endte som regel bare med skuffelser, skyld, skam og anger dagen derpå.

Ønsker å dele en liten historie fra min ungdomstid, før alkoholen tok meg ordentlig, før jeg hadde erfart hvor grisk den kunne være, da jeg enda var ung, uerfaren og uskyldig. Den passer så fint inn nå i disse påsketider.

Året jeg fylte femten skulle jeg for første gang på påsketur uten familien. Merkelig nok fikk jeg lov å være med min kjæreste til hans og familiens hytte på fjellet. Jeg hadde fått tillatelse til å være med siden et vennepar av oss også skulle være med.  Faren til min kjæreste kjørte oss opp på skjærtorsdag, og de to andre skulle komme neste dag, så vi fikk et døgn alene. Været var strålende, kaldt, med sol fra skyfri himmel, og snøen lå som et teppe over det ellers så forblåste landskapet. Bakglatt og tungt å gå de om lag to kilometer fra parkeringen til hytta selv om det var oppkjørte løyper det meste av veien, og det gjorde det litt enklere, men den siste biten ned måtte vi brøyte selv, noe som ikke var like enkelt med våre tunge sekker og kladder under skiene. Vi tråkket langt ned i den dype snøen, stabbet i vei, men til tross for at vi måtte gå i snø til knes, kom vi oss fram uten for mange fall og kronglete måter å komme seg opp igjen på. Kjæresten var, merkelig nok i særdeles godt humør, uten noen mine eller tegn til irritasjon og påfølgende ordflom av skjellsord.

Vel framme ved hytta, som lå godt i le for vær og vind nede i et skogsholdt, og nesten helt for seg selv, var inngangspartiet nedsnødd, så først måtte vi måke oss veg inn. Vi var svette og andpustne etter både strabasiøs skigåing og snømåking, men endelig inne. Helt for oss selv kunne vi gladelig fyre opp i ovnen. Etter adskillig med sammenkrøllet avispapir, røyklagt stue og halvtom fyrstikkeske, fikk vi varme i den gode, gamle Jøtul ovnen. Så koselig dette skulle bli. Bare få litt mat i kroppen først, så skulle vi måke det vel metertykke laget av tung snø oppe på taket, som vi hadde lovet faren hans å gjøre.

Vi spadde og lo og avsluttet med å hoppe ned i den digre haugen av snø, som nå lå ved hytteveggen, hvor vi ble sittende fast å le enda mer. Vi hadde det veldig fint når vi slapp alles mas og overvåkende øyne på oss, slik som nå. Denne dagen og kvelden skulle vi nyte, alene, bare oss to. Normalt ville min kjæreste ha åpnet seg en pilsner etter denne arbeidsøkten, men heldigvis lot han det være. Muligens fordi vi ikke hadde så mye drikkevarer heller, og fordi vennene våre skulle sørge for det meste av de varene, og de kom ikke før neste dag. Jeg var lettet!

Kjærestens bestevenn og jenta hans kom til syne over den lille forhøyningen, laget av drevsnø, sikkert over en maurtue. Enkelt for dem å komme seg til hytta siden vi hadde brøyta vei. De hadde heller ikke så tunge sekker siden de bare, etter planen, skulle være et par netter. Vi skulle, trodde jeg, lage deilige middager sammen, kose oss ved peisen, ha fine samtaler og gå lange skiturer med kvikk- lunsj og appelsin i sekken, sette oss i ei solhelling og nyte det å være på påskefjellet. Slik ble det ikke.

Allerede på deres første kveld ble det flere sure miner. Etter å ha fortært en noe bedre middag, spagetti og kjøttdeig, som tok sin tid med bare vedovnen å tilberede maten på, skulle vi ut å lage hoppbakke, klar til morgendagens hopprenn. Dessverre var ikke alle like entusiastiske som meg, så det ble med tanken. I stedet tok kjæresten min frem six-packen med små Ringnes øl, som han hadde ordnet med. Nå skulle det drikkes! «Er det alt du har», spurte kameraten med oppbrakt stemme. «Du har vel med deg øl og sprit du, slik vi avtalte», svarte kjæresten min, hvorpå de begge ble sittende å se undrende på hverandre. Nei, seks små øl var alt vi fire måtte dele på oss imellom, på to kvelder, så dette skulle virkelig bli moro. Men ingen lo.

Vi satte oss, slo på tv ‘n, med strøm fra et bilbatteri, hvor skjermen minnet mer om snøvær enn påskenøtter med Roald Øien. «Har du sugerør», spurte venninnen, og jeg leita frem noen pastellfargede fra innerst i matskapet. Der satt vi da, med påskesnø på tv-skjermen og hver vår ølflaske med sugerør i hånden, men ingen lo. De dro hjem dagen etter og vi to turtelduene hadde mange flotte, solfylte skiturer, påskehopprenn, der jeg fikk sølvmedalje, og hver kveld ble avsluttet med ludo og peiskos. Helt perfekt, slik jeg ville ha det.

En historie til å le av i dag, men dessverre var det et fåtall av slike situasjoner. Alkoholen hadde stor innflytelse i vennegjengen, men som regel ble virkningen og resultatet alt annet enn morsomme hverken i ungdomstiden eller senere i andre sammenhenger. Når jeg tenker tilbake på de mange hendelsene nå i ettertid, så ser jeg helt klart at jeg allerede da var hekta. Alkoholen var og ble, som fryktet, et tvehodet troll.