Hvem er du?

Ja, hvem er du egentlig? Er du den som liker fart og spenning, party og høy drinkføring? Eller er du den stillferdige og engstelige, den som trives best i eget selskap? En som egentlig skulle vært et annet sted, kanskje på påskefjellet med familien eller på hytta ved sjøen med venner?

Hvorfor er det slik at du «trives» best i godstolen hjemme? Er du redd og føler deg utenfor? Er det ofte slik at du da tar fram vinflasken og skåler med deg selv, eller ville du i utgangspunktet gå ut og være sammen med kjente? I stedet blir du sittende der i mørket, bak gardiner og låst dør. Uroer du deg for alle de som kan kjenne til din historie, de som du tror vil se ned på deg, eller blir du fylt med angst bare ved tanken på å møte noen som kanskje spør deg hvordan du har det? Mulig er det nettopp det du ønsker; å bli sett, å bli spurt og å bli lyttet til? Noen som bryr seg og vil deg vèl. Men du tror ikke på deg selv og dermed tror du ikke på andre. Til tros for at du ønsket å dra til dine kjære, men lot det bli fordi du gruet for alle spørsmål og krav, krav du ikke klarer tilfredsstille med dine evner og spørsmål du ikke vil gi fordi du innerst inne visste du ville dømme deg slik du tror de gjør.

For du er den som dømmer, som stiller krav. Du forteller deg selv at du ikke er verdt noe, ikke god nok, bare en taper ingen vil ha noe med å gjøre. Dette henger sammen med at en gang opplevde du å bli forsmådd og sveket. Den du trodde du elsket, og den du trodde elsket deg, var et forkledd rovdyr, en person uten ansikt og sjel. Mennesker du brydde deg om bare gikk, uten forklaring og du sto igjen alene. Var det ikke deg selv som dro, som bedro og sviktet fordi du ikke klarte å bli elsket, slik ingen før hadde elsket deg? Du kjente på anger og skyld, men visste ikke hvorfor? Du kjente ikke dine egne følelser, visste ikke hvordan fortelle andre hvordan du hadde det. Ingen hadde noensinne prøvd å forklare deg. Alt du så var bare alle som gikk når de gråt og ble sinna når du selv gråt. Skjule, gjemme, glemme! Du fryktet gråten og det vonde og triste, det som ingen ville snakke om, bare le og smile, være en annen – uten ansikt og sjel.

Har du noen gang sett deg i speilet, sett bakenfor speilbildet, det du egentlig ikke ser, ikke vil se fordi du er så redd for hva som dukker opp bak masken av sprukne furer og størknede tårer. Du skjuler en person som du ikke vil andre skal se, for redd til å godta at noen liker den de ser, men bare ikke du. Redd for at speilglasset skal sprekke slik du kan gjøre sent hver kveld eller tidlig på morgenen når tårene fortsatt er våte. Ja, du er redd for å vise din sårbarhet, dine følelser, den egentlige deg. For innerst inne tror jeg du vet det andre innerst inne vet; at du er verdifull! Du er den personen du opprinnelig var, den du vil at andre skal se og bli kjent med. Så hvorfor ser du deg ikke i speilet? Hvorfor lytter du ikke til andre som prøver å fortelle deg, forklare deg at de ser deg selv om du bare snur ryggen til og går. Hvorfor griper du ikke hånden, den som ville holde i din? Fordi du er redd og engstelig for å bli enda mer ensom når de ved neste korsvei forlater deg.

Men det skjer ikke, de er der fortsatt, de går med deg og løfter deg opp når du er for sliten. De vet hvem du er. Jeg vet hvem du er. Jeg kjenner dine følelser og ser dine tårer. For jeg har sett det samme selv, det samme speilbildet, den sprukne sannheten, den du prøvde å skjule, mest for deg selv, for det var deg selv du var redd for og fryktet mest og dermed flyktet fra. Jeg innhentet deg, fortiden innhentet deg, det ble for tungt, vondt og uutholdelig. Smerten i brystet, i hele deg og kveletakene som strupte nesten all luften ut av deg. Kom, ta meg med til et bedre sted!

Jeg hørte deg rope og jeg så deg streve, og du grep tak i det siste halmstrået, fortsatt det lille håpet, åpnet øynene og så meg. Ja, jeg var der, for jeg var deg. Jeg er her nå, og sammen kan vi se på speilbildene, selvportrettene av oss begge, det sprukne og nesten fargeløse ved siden av det fargerike og livlige. De er der begge, oss to, men det ene mer fremtredende, og det er det vi vil skal la henge framme, så alle kan se, ikke minst du og jeg. Det gamle, grå og triste, det ugjenkjennelige skal vi sette bort, men ta fram i lyset inn imellom, titte på det sammen når vi skal minne oss på og ikke glemme hvordan det var. For begge vet vi nå at du er den du er fordi du var den du var. Du er akkurat passe bra nok, god nok og fin nok. Og ingen som selv vet hva ditt speilbilde så sannferdig viser vil noensinne dømme deg slik du selv en gang gjorde.

Ja, jeg vet hvem du er, og du vet hvem jeg er. Du er meg, men ikke i dag, ikke nå, for jeg har sluttet å prøve å se en annen i speilet. Jeg ser deg, men bare som et slør, som et kapittel i en bok, ferdiglest. Jeg har tenkt å lukke den boken, la deg være der med minnene, men ikke som et glemt kapittel. Men jeg har bare behov for å være med familie og venner, de som virkelig betyr noe, de som aldri gikk, som alltid var, men som jeg ikke så i alt mørket bak låste dører. Uansett vil jeg ta fram boken i enkelte stunder, bla i den uten å være redd, uten å føle skyld og skam. For jeg kjenner boken, jeg har sett speilbildet og alle fotografiene som farer over netthinnen for at jeg skal minne andre på hvem jeg var, hvem jeg er, hvem de er, om de ikke vet…

Jeg er deg og du er meg – vi er oss. Akkurat gode nok til tros…