Ny giv – i dag!

Har tenk å fortell hva målet mitt med dagen er, og ikke minst hva jeg startet den med i dag. Vel alle morgener for å være nøyaktig, for det er viktig med rutiner og gjentagelser. Noen vaner faller naturlig bort, mens nye kommer til ettersom jeg blir mere trygg i min edruskap. Enkelte vil alltid være der fordi jeg synes de gir meg en god start på dagen.

Sjelden jeg våkner sur og gretten nå, selv om natten kan ha bydd på utfordringer. Enkelte drømmer kan skape uroligheter, og lyder fra utenfor vinduet eller sidemannen kan også bidra til at søvnen ikke blir sammenhengende god.  I dag tidlig våknet jeg før klokka ringte, noe jeg som oftest gjør. Strekker, min 162 cm lange kropp, som jeg fortsatt tror stemmer uten å ha målt meg i det siste, og lar gode tanker svive gjennom hodet mens jeg sier noen oppmuntrende ord til meg selv. Nå i den senere tid har jeg fått nye momenter inn i dette ritualet, takket være en god venninne, som det å tenke gjennom tre ting å være takknemlig for, tre ting å glede meg til og avslutningsvis ta frem tre ressurser i meg selv. Da kan venstre ben settes ned på gulvet – alltid det venstre av uant grunn…

Inne på badet er det også faste rutiner, og noen trenger ikke nevnes, men etter at ansiktet har fått noen kalde dråper med vann, for å våkne litt mer, så tar jeg en titt i speilet og forteller meg selv at jeg faktisk er bra nok, god nok og pen nok. Så blir en god kopp kaffe brygget, katten får mat og jeg går etter hvert ut på ballkongen for å ta meg morgenrøyken, den jeg dessverre fortsatt sliter med å bli kvitt, men den er befriende sammen med kaffekoppen. Tar noen gode magedrag av frisk luft, og jeg mener frisk luft, speider utover, ned mot sjøen, lytter til fuglesangen og bare står og er tilstede i dette øyeblikket. Tankene liksom bare forsvinner. Jeg bare er.

Jeg er klar for min morgenstund og tenner lyset for alle de som fortjener litt ekstra medfølelse og oppløftende tanker med ut i dagen. Jeg innrømmer at barn og barnebarn står først på den listen og deretter sendes varme tanker til alle de som sliter, kjente eller ukjente, og ellers de jeg føler trenger litt ekstra med på veien. Jeg kanaliserer tankene, ber mine bønner og leser dagens refleksjoner og andre småtekster og avslutter med sinnsrobønnen. Dagen er dermed klar til å stige ut i, de planene jeg også har laget meg på forhånd, enten en videreføring fra gårdagen, som ofte legger grunnlaget for dagen i dag – på godt og vondt, eller nye som har kommet til meg i løpet av denne fastsatte halvtimen hver morgen. Noen vil nok tenke at disse rituelle, og muligens trivielle minuttene høres tvangsmessige ut, men for meg har det blitt en nødvendighet, så får andre mene hva de vil. Det hjelper meg og lager en bedre ramme for dagen. Selvfølgelig er det slik at jeg enkelte ganger går utenom planen og at jeg faktisk trenger å bryte opp i rutinene, men i det store og hele er og blir jeg et vanemenneske og trenger disse normene for meg selv. Men i dag skal jeg gå litt utenfor.

Livet er så mye mer enn husarbeidet, betale regninger og å lage mat fra bunnen av. Regninger betales som regel automatisk og rengjøringsarbeid er noe jeg oftest legger til helgene, så dagene mine er ikke så bundet til huslige plikter og annet arbeid har jeg ikke pr. dags dato. Det er som regel bare det å skrive på bloggen som er en daglig geskjeft. Jeg ønsker jo å tilfredsstille mine lesere. Det viktigste for meg er å fyll dagene med latter, smil, pust, mennesker, stillhet, tur, mat, klemmer, samtaler, drømmer, litt gråt og nå også å få noen vårsolstråler på kroppen.

Når jeg våknet i dag hadde jeg nye tjuefire ferske timer å leve. Tjuefire timer skal fylles med det jeg velger. Disse timene har jeg mulighet til å ta valg som gjør at jeg og mine medmennesker opplever glede, utvikling, ærlighet og ro. Jeg har mulighet til å backe opp noen som trenger det, løfte noen frem, gi noen uventet oppmerksomhet, hjelpe noen som ikke har spurt om hjelp. Men jeg trenger også å gi meg selv litt rom. Gjøre noe jeg kanskje aldri har gjort før. Kanskje noe jeg frykter. Jeg har tjuefire foreløpig helt tomme timer, eller så lenge dagen rekker før jeg kryper under dynen igjen. Jeg har tatt et valg for i dag og det dreier seg i hovedsak om raushet.

Medmenneskelighet står på agendaen i dag, og den ble faktisk bestemt ut ifra en mail som hadde tikket inn i løpet av påsken, og som jeg ikke har fått lest siden jeg har vært ute nettforbindelse. På en måte blir hver tirsdag framover avsatt til å vise omtanke og å gi av meg selv. Gi noe til dem som ikke har alt det jeg har, ikke har de samme mulighetene og som har behov for en hånd å holde i.
Raushet er mitt valg for dagen og dermed blir tilfredshet et naturlig resultat, ikke bare for meg selv, men også for de som forhåpentligvis kan dra nytte av min raushet og ærlighet. For jeg velger også ærligheten. Jeg trenger å være villig til å åpne meg opp for at andre skal bli villig til å åpne opp for sin ærlighet. Sammen kan vi oppnå resultater. Vi kan oppnå samhørighet og omtanke, kjærlighet og nærhet og lage grobunn for vekst.

Nå er det slik at jeg er opptatt av medmenneskelighet på daglig basis, men nå kom den plutselig på agendaen som noe mer håndfast og målrettet. Før jeg starter trenger jeg noen timer med meg selv, litt stillhet og egenpleie. Jeg har behov for en gåtur, ned til sjøen og tonesette dagen min av bølger, måker, vinden i sivet og ellers alle naturens orkesterinstrumenter. Jeg vet at jeg har behov for å roe ned og finne godfølelsen for best å kunne gi av meg selv til andre, og den roen finner jeg best i naturen. Når jeg går inn i meg selv klarer jeg bedre å se hva andre kan ha behov for når de er på leting etter svar i sine liv.

Det er jeg selv som er verktøyet, mitt viktigste redskap for å hjelpe andre, så jeg trenger å være godt forberedt, godt vedlikeholdt, skjerpet og lett tilgjengelig. Jeg må lade batteriene for å ikke gå fullstendig tom med det samme. Mine erfaringer er verdifulle og disse siste fire årene har gitt meg enda mer kunnskap både om meg selv og i forhold til andre. Jeg lærer daglig om hvordan leve i symbiose med andre mennesker rundt meg, og gjennom andre mennesker lærer jeg de sosiale kontekstene på nytt, de jeg mistet under alle de årene jeg skuslet bort med alkoholen som «følgesvenn», da han bestemte min agenda. Nå har jeg overtatt styringen av dagene mine selv. Jeg kan velge hva jeg vil og hvordan dagen min skal bli. Jeg selv kan bestemme hva summen av mine bevisste valg blir. Jeg velger å gjøre det jeg elsker å gjøre, nemlig å hjelpe andre, være et medmenneske. Jeg har fått tilbake troen på menneskeheten og ikke minst på meg selv. JEG kan og DU kan!

Jeg skal prøve å hjelpe «deg» til å velge hvordan din dag skal bli. Ærlighet kan være ditt valg. Tilfredshet kan være ditt valg. Stillhet og sinnsro kan være ditt valg. Du kan velge kjærligheten igjen. Du kan velge hvordan hver dag skal bli. Og gjør du det blir summen av dette et adskillig bedre liv å leve. Jeg skal ikke lage reglene for deg, men foreslå enkle knep, nye veivalg og kanskje utfordre deg til å tørre å gå mer i deg selv. Noen ganger må man våge å kjenne på det som er vondt og vanskelig for å komme videre, men jeg er jo her. Jeg ønsker å hjelpe og gå sammen med deg. Jeg kan vise deg hvordan ta kontroll over tankene og handlingene dine.

Jeg vet at innerst inne er du tøff. Du kan si dine egne meninger, ta dine valg, snakke med din stemme og stole på dine vurderinger. Det er aldri for sent å bli det du har drømt om, så ikke spør om tillatelse til å være deg selv. Tror du noen ville spurt deg om tillatelse til å leve sitt? Vi kan ta bort vanen med «å vente», i hvert fall med å utsette dine drømmer til i morgen, dine ønsker, ambisjoner eller lyster. Formen din er vel ikke bedre i morgen!? Vent ikke på telefonen, den du sikkert ikke tar uansett. Ikke la stemmen i hodet få fortsette og forteller at du ikke er flinke nok, bra nok, at du må bite tennene sammen og godta ting som ikke føles riktig. Intuisjonen, magefølelsen er noe annet enn egoet i hodet som presser deg til å gå over grensene dine for å tekke omverden. Den er ærlig, men slutter vi å lytte til den slutter den å snakke til oss. Du trenger bare din egen tillatelse og aksept, men du må sørge for at det skjer. Vil du noe, finn deg en du stoler på, en læremester, en som kan og er villig til å hjelpe. Jeg er!

Så mitt mål for dagen er:

Å være et medmenneske! Jeg ønsker å hjelpe deg til å se dine muligheter, dine ressurser og dine valg slik at du kan stå opp i morgen og glede deg til å gå ut i din dag med takknemlighet.