På leit, på vandring – tankevandring!

Jeg er tilstede – nå – og hver dag er en rus – livets rus!

23. April, nitten varme, sol og litt fønvind. Det er blitt mer sommerlig på noen få dager og snart blir vannet mer fristende å gå ut i, men jeg må nok vente noen uker, til det blir enda bedre. Det var det som var redningen da jeg bestemte meg for å slutte å drikke, det at jeg tok sjansen, stupte ut i det og tenker at alt blir mye bedre etterpå. Nå er det annerledes, for nå vet jeg at det blir bedre, det er bra. Det var ikke alltid jeg trodde på bedre tider, selv om jeg innerst inne hadde håpet og troen på at det ville bli en løsning, at døren ville åpne seg, om bare den rette personen turte å ta i dørhåndtaket og jeg kunne si: «Vær så god, stig på». Nå kan jeg se tilbake på dette vendepunkt i livet mitt, det var som i en film, som en sang eller et eventyr med en lykkelig slutt der alt det gode seiret, hvor trollet virkelig sprakk, hvor mitt nådestøt traff, som jeg hadde drømt om, planlagt til minste detalj, hvor jeg ble bønnhørt og hvor en person turte å stå der sammen med meg, ta opp kampen og hjelpe meg i sikkerhet, bli prinsessen og eie halve kongeriket, slik at jeg virkelig kunne begynne å leve mitt liv til fulle i stabile omgivelser. Det er stabilt og godt her på stranden! (Men jeg vil ikke være prinsesse og jeg vil ikke eie noe kongerike, men bare meg selv).

Det er merkelig, fortsatt tror jeg at vannet hadde vært tålelig bra å ta et bad i, men jeg sitter heller og nyter utsikten. Båteierne priser den sommerlige varmen, der de drar ut mot fjerne strender, nye og bedre steder å gå i land. Men er gresset alltid grønnere på den andre siden. Jeg har jo fått erfare at det ikke stemmer. Men jeg glemte så fort, jeg var jo som et forvokst barn som alltid ville leke, ha det gøy. Nå har jeg endelig blitt voksen, får jeg håpe, og kan bare sitte her i stillheten, se at andre leker seg med fart og spenning der de farer av gårde med sine motorbåter. Godt det ikke er meg. Godt jeg ikke lenger er tretti og full av farefulle ideer og påfunn. Jeg er heldig som sitter her, og kan se tilbake, men med en viss bismak …

Det ble vakre og ville København, en langhelg i alkoholens tegn. Lange, lyse sommernetter i Nyhavn, se på seilbåtene som la til kai, henslengte sjøfolk på brygga med ølen i hånda. Dette kunne jeg like. Dans og sang på små, koselige kroger, der alle ble fulle uten at noen brydde seg. Gå på shopping i butikker jeg ikke var vant med, og jeg likte spesielt Søstrene Grene, alt -mulig- butikk med nips og ting jeg ikke hadde bruk for, men kjøpte likevel. Rusla rundt i fristaden Christiania, den selverklærte ikke EU- staten midt i hjertet av København. Det var her broren min hadde gått rundt, i sin rotløse ungdom, på leit. Nå gikk jeg her, kanskje også på leit. Var bare deilig å gå og se på husene, bygget med nennsom hånd av skrap og skrot, men som for innbyggerne var fullt ut brukbart materiale. Gateboder med kunst og håndarbeider, de laget det meste og var selvhjulpne også med egne grønnsakshager, som ikke bare inneholdt gulrot og kål. Der var det alskens urter til innvortes og utvortes bruk. Det duftet sukkersøtt og beiskt samtidig, eimen slo imot meg da jeg gikk inn kafé-døra. Her servertes ikke bare Evergood nei, men alt så ut til å være for ever good.

Dette hadde vært en førpresang, siden jeg på sensommeren skulle feire bursdag, tretti år gammel. Kjente meg fortsatt ung. Hadde ikke tenkt å kaste inn noe håndkle på lenge. Livet var til for å leves. Båtturen med Colour Line tilbake til gamlelandet, over Skagerak, ble en vill seilas, selv om det var stille sjø. Jeg klarte å få båten til å gynge skikkelig likevel. Var ikke på danskebåten uten å ta noen snaps, en lille, og måtte jo selvfølgelig opp å synge når karaoken startet utpå kvelden. Alle dansker kunne ikke motstå Hanne Boel vel, så jeg tok like godt alle jeg kunne, trodde jeg kunne. Men alle dansker liker ikke Hanne Boel. Skulle vi krangle på det. Like greit å gå, sette seg i pianobaren i stedet. Kanskje en av Hanne Boel sanger, «All it takes», var på repertoaret der. Jeg trodde jeg tok alle med storm. Alkoholen gjorde meg glad, men på et tidspunkt snudde det andre veien, jeg ble kranglet og blandet meg opp i alles affærer. Kunne jo hende jeg kunne ordne opp. Forsto ikke når det var på tide å ta kvelden. Klarte ikke stoppe.

Min reisepartner prøvde så godt han kunne å lokke meg med tilbake til lugaren, men nei, han måtte ikke komme og fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Jeg var da tross alt en voksen dame, snart tretti. Jeg fortsatte min seilas, vandret, fra side til side, mellom de ulike barene, nattklubben og endte opp på en benk oppe på dekk. Nå trengte jeg frisk luft. Noen syntes nok ikke at jeg burde oppholde meg der i min tilstand, ikke alene, så personen satte seg ned for å holde meg med selskap. Mente kanskje at vi skulle gå inn, gå og legge oss. Kjente jeg denne mannspersonen? Kunne ikke helt huske, men jeg slo følge og holdt meg støttende fast i armen hans tilbake til lugaren. Morgenen etterpå fant jeg raskt ut at det ikke var min lugar jeg hadde sovet i, men jeg hadde i vertfall alle klærne på. Hvor var jeg? Black-out hadde jeg hatt mange ganger, men aldri våknet opp ved siden av en mann jeg ikke kjente. Grep skoene og veska i det jeg listet meg ut. Måtte finne et toalett, og det fort. Kjente magen vrenge seg. Nattens måltid ville opp. Rakk det så vidt, og en salig blanding av mat, rødvin, hvitvin, øl og flotte drinker med paraplyer klasket ned i doskåla. Kjentes ut som jeg hadde fått i meg paraplyen også, slik det raspet i halsen. Skyllet munnen og ansiktet med kaldt vann og plukket opp nøkkelen til lugaren, som til alt hell lå i håndvesken. Bare ikke vennen min var våken.

Frokostbuffeen så nydelig ut, men ingen ting fristet. Så toalettskåla foran meg på bordet. Kokt egg og et tørt knekkebrød med litt eplejuice til fikk være nok, men bare glasset sto tomt igjen da vi gikk fra bordet. Snart ankom vi Vippetangen og det skulle bli godt å få fast grunn under beina. Fortsatt stille sjø, men jeg gikk og svaiet. Mannen med trillekofferten, som gikk over landgangen rett før oss, nikket høflig, men jeg latet som jeg ikke så ham. «Let`s go home now»!

Det var den gangen og takk og pris ikke nå. Har sittet her noen timer, skrevet, og en skulle ikke tro det var i slutten av April. Sola varmer, det er helt nydelig og fortsatt skimter jeg småbåter ute på sjøen. På en slik liten båt kunne jeg godt vært passasjer, men ingen Danskebåt for meg i overskuelig framtid. Nei, trives best der jeg har mer kontroll, som her. Har alltid likt meg ute i naturen, likt å fiske, likt å sove i telt og bare kjenne meg i ett med naturen. Vann og sjø gjør meg beroliget. Det er behagelig å sitte her og bare se utover, nyte stillheten, kjenne lukten av salt sjø, tang og tare og vite at jeg selv bestemmer hvor lenge jeg vil sitte her.

Nå kan jeg velge hvordan dagen min skal være og jeg trenger ikke lenger prøve å være noen annen enn meg selv. Det er fint å ha det slik og ikke minst er det befriende, la tankene vandre slik jeg ofte gjør, vandrer omkring i all min langsomhet og kjenner roen og stillheten. Og nå, her ved sjøen, følge bølgenes rytmer og nynne med på måkenes sang. Ingen bekymringer og alt blir med ett så såre enkelt. Jeg foretar en vårrengjøring i hodet, får tankene på rett plass og rydder bort det overflødige, det som skaper kaos. Det skjer automatisk liksom når jeg er ute i naturen. Ja, alt åpner seg, blir enklere, blir mer normalt og ikke minst blir jeg meg selv. Jeg kommer i kontakt med mitt indre. Selv om jeg er alene er jeg ikke ensom, jeg kjenner på friheten, men samtidig vet jeg at jeg har felleskap å søke til når det er ønskelig. Her merker jeg kontakten med alt det åndelige, både i meg selv og i naturen rundt. Jeg er ikke lengre en fremmed for meg selv. Jeg er en av mange igjen og jeg forsvinner ikke i mengden. Jeg krever heller ikke all plassen, men sier fra når jeg må. Men her og nå, ved sjøen, eller på fjellet, eller et annet sted ute i friluft, så kjenner jeg meg hel. Dette er den aller beste rusen jeg kan få. Nå lever jeg virkelig!