Hvor ble dagene av?

Tilbakeblikk på hvordan det var…hvordan jeg var…

Stress og mas hver morgen, alle skulle ha sitt av min oppmerksomhet, hjelp til å snøre skolisser og dra glidelåsen igjen i jakka. Selv om de klarte dette selv var det liksom en måte å få min kontakt på. Jeg var jo der hver morgen, jeg var der når de sto opp og gjorde seg klar til skolen, eller til å gå sammen med meg, være en time i barnehagen først når jeg hadde tidligvakt, ta frokosten der før de løp av gårde til matematikk og skriving. Men jeg var ikke alltid helt tilstede i deres verden, ikke i min egen en gang. Kunne gå noe fort i svingene, ta igjen tapt tid etter sene kvelder med en avslappende øl. Sjelden bare den ene ølen, så jeg kom meg aldri i seng før midnatt. Alkoholen ga meg følelsen av å kunne slappe av. For en stund kunne jeg være i mitt eget univers. Det var befriende, selv om det bare var for noen timer. Hvem lurte jeg?

Ble ikke mange timer søvn når jeg måtte opp halv seks for å smøre nistepakker, få opp barna og se til at de kledde seg ordentlig, i rene klær, uten hull eller flekker. Var nøye der. Jeg måtte rekke å åpne barnehagen før sju. Jeg måtte rekke å koke kaffe, dekke på til frokost før de første barna kom, og helst før den andre voksne som skulle ha tidligvakt med meg kom. Jeg skulle utvise perfeksjon og vise meg ansvarlig, slik jeg alltid hadde gjort. Ingen skulle ha noe å sette fingeren på angående mitt arbeid eller meg som person. Alltid masken på, alltid smilende og glad, også på dager jeg aller helst ønsket å bli under dyna, ikke bli sett, gjemme meg og stenge verden ute, en verden hvor jeg bare fløt med og ikke lenger var.

Kjentes ut som jeg hadde blitt en annen person dette siste året. Det hadde jeg også, men jeg var ikke den jeg ønsket å være, den jeg hadde håpet skulle dukke frem bak min fasade. Jeg som trodde alt skulle bli så mye bedre bare jeg kom meg vekk, bort fra alt det vonde, at jeg skulle slippe å ta på meg masken igjen hver gang jeg gikk ut døren. Nå hadde jeg mer enn noen gang behov for dette skalkeskjulet. Jeg hadde enda mer å dekke over. Jeg var på god vei til å bli slik som så mange jeg kjente var. Forskjellen var at jeg hadde kontroll, trodde jeg. Jeg var redd meg selv, redd for å se meg selv i speilet, se den personen jeg var i ferd med å bli til, en person jeg før fryktet. Jeg var på kort tid blitt et speilbilde av personen jeg dro ifra og en skygge av meg selv.

Barna var ansvarsfulle og noen ganger fikk de mer ansvar enn det syv- og tiåringer burde pålegges, men jeg ble avhengig av deres hjelp, oftest på morgenen, hvor jeg knapt fikk opp øynene. Det hadde kommet noen bemerkninger på jobben, «Du ser sliten ut Heidi, er det noe galt»? «Nei da jeg har det bra, men kan bli litt mye til tider, men jeg klare meg. Trenger ikke bekymre dere», var svaret jeg ga mens jeg prøvde å se så oppriktig ut jeg kunne. Min stolthet var sterk, slik den hadde vært hele mitt liv opp til da. Jeg skulle vise at jeg klarte det meste, trengte ikke hjelp. Min påtatte selvtillit og troen på meg selv var i ferd med å slå sprekker, men jeg kunne ikke la noen se at jeg ikke mestret det å bo alene med to barn, at jeg ikke strakk til, at jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke stilte opp for dem, kunne kjøre dem til fotballkamper, hopptrening og annet de ønsket å delta på. Jeg var alltid avhengig av andre. Jeg var ingen god mor i mine øyne. Hva tenker andre om meg? Samvittigheten, skyld og skam!

Ettersom jeg drakk mer og mer, følte jeg at livet ikke var for meg. Det var ingen i samfunnet som brydde seg heller. Hvorfor skulle de egentlig? Jeg var ikke verdt noe uansett. Det var som om jeg skjøv et lass med kjetting foran meg og de fleste satt rundt meg som tause vitner. De som brydde seg, snudde jeg ryggen til og bare så på dem som masekopper. Hvordan kunne de be meg hoppe en meter, når jeg bare så vidt hadde nådd en halv. Alle kravene de stilte. Eller var det meg selv? Frustrasjon og sinne kunne ta overhånd, jeg kunne smelle med dørene som en bortskjemt tenåring, buse ut med sinte kommentarer, ufortjente mange ganger, så det var mye skrik og fortvilelse hjemme. Sendte barna gråtende opp på rommene sine, «Bli der til dere har tenkt dere nøye om og kom ikke ned før dere har tenk tankene ferdig». Det var vel jeg som burde tenkt tanken ferdig. Men det hjalp, vi fikk alle et pusterom. Så tørket vi tårene og livet gikk videre. Da kunne de igjen få lov å gå til venner eller ta venner med hjem. Jeg stengte sjelden vennene deres ut, de var alltid velkommen. Entreen var som regel full av andre barns sko, og det var også en trygghet i det. Jeg visste at barna hedde noen, hadde det fint sammen med noen. De var aldri alene, selv om jeg ikke var der. Selv når jeg var der, var jeg ikke der. Jeg hadde det helt utmerket jeg. Ja, hvem lurte jeg?

Vi bodde på en idyllisk gård, vi kunne egentlig ikke ha det bedre, hvor barna kunne leke fritt, ha venner på besøk og alt var perfekt, i andres øyne, men jeg var ulykkelig og ensom. Dag ut og dag inn gikk jeg rundt med den løgnen, innbilte andre at jeg hadde det bra, men på kveldene kom skjelettet frem og skremte livet av meg. Savnet nærhet, noen å snakke med, noen å dele ansvaret med.  Jeg jaget ikke etter rykte eller penger, men kjærlighet. I det minste hadde eks-en, på de gode dager vert der, avlastet meg, lekt med barna og vi hadde hatt fine stunder sammen alle fire også. Jeg savnet noen. Hvorfor kunne ikke noen dukke opp, flytte hit, være en støttespiller, se etter barna så jeg kunne ha mer tid for meg selv? Tid til hva? Drikke og feste mer?! Om noen virkelig var glad i meg kunne de være her slik at jeg slapp snike meg ut på natten, når barna sov, når jeg gikk på kirkegården og satte meg bak en busk og helte i meg siste rest av ølen. De kunne passet på når jeg dro på fest nede på grendehuset, også mens barna intetanende sov. Ingen spurte hvem som passet barna, ingen brydde seg.

Jeg ville bare ha det litt moro, være der tingene skjedde. Delta i lokalsamfunnet var jo viktig, vise at jeg var en av dem. Jeg drakk og danset, skrålte og lo hemningsløst, bekymringsløst, helt til alarmen ringte og jeg ble innhentet av anger. Brått brøt jeg opp og sjanglet hjem, iført tynne klær og lave sko i nysnø eller slaps. Hva var det jeg tenkte, eller ikke tenkte rettere sagt? Hvordan kunne jeg finne på å gå fra barna midt på natten? Ok, jeg hadde ikke mer å drikke på hjemme, men var dette nødvendig? Hvorfor gikk jeg ikke å la meg som et normalt menneske ville gjort? Jeg var vel ikke normal da. Er dette det livet jeg må leve nå. Hvorfor vil ingen hjelpe meg?  Hvor blir dagene av, de gode dagene?

De gode dagene har jeg nå. Jeg er ikke lenger en skygge av meg selv, en som vil gjemme meg. Nei, jeg trenger ikke alkohol for å oppsøke mennesker, være sosial, men jeg velger det istedet ofte bort. Jeg er ikke som alle dem, de som liker fest og moro, nei, jeg drikker ikke lengre. Før var det motsatt. Godt å kunne velge, og jeg velger den trygge, smale vei. Jeg velger folk som ikke ønsker gods og gull, som ikke prøver å være bedre enn sitt rykte, mennesker som vet hva livet betyr, men likevel ikke streber etter mer. Jeg har mine venner, og de verner jeg om, som konfekten i twistposen, lakrisen, for den var min…

Jeg får den hjelpen jeg trenger så lenge jeg spør. Jeg vet jeg må be om hjelp når det skulle røyne på og jeg har, nå som alltid, noen som stiller opp. Jeg ha fortsatt behov for en håndsrekning fra barna, og de hjelper med glede, uten tvangstanker og usikkerhet. De trenger ikke uroe seg, de trenger ikke skjemmes, være redde og fortvilte. De har fått tilbake mammaen sin, og nå kan jeg også hjelpe dem. Jeg kan være tilstede på ordentlig med hele meg. Vi har fortsatt enkelte bekymringer, men vi kan løse dem. Vi har et felleskap, selv om vi går hver våre veier, så møtes vi likevel et sted. Det er befriende og ikke lengre våkne opp å tenke på hva jeg gjorde i går. Vite hvor barna er, at de har det de trenger, at vi kan snakke, dele gleder og sorger, være sammen om alt det gode og det vonde. Jeg kan gi min kjærlighet til dem uten at hjertet brister. Så dagene er her og nå. Dagen er i dag og den forsvinner ikke så lenge jeg er tilstede, at vi er tilstede, ser hverandre, ber om hjelp, tilbyr støtte, lytter og viser at vi bryr oss. Ja, jeg er her og jeg ser!

Gleder meg til besøk av barn og barnebarn i helgen. Ja, jeg må gjenta, for det er viktig å være bevisst at jeg er takknemlig over å få oppleve deres tillit og kjærlighet og være i stand til å gi det samme tilbake. Sammen kan vi utforske verden og livet videre…