Hva gjør jeg for å finne stillheten?

For meg er sinnsro viktig og ikke nødvendigvis stillheten. Når jeg er åpen og ærlig, rensker opp i samvittigheten, rydder opp i uavklarte problemer og uoverensstemmelser, så blir det «stillhet» i sjelen. Da finner jeg sjelefred og ro til å tenke klarere og kan lettere se eventuelle nye skjær i sjøen.

Når jeg er virkelig tilstede så tåler jeg bedre at det er litt kaos, at det kan gå fort i svingene inn imellom, men jeg må passe på å ta meg en time-out, stoppe opp og lytte til min indre stemme fra tid til annen. Jeg merker at på dager jeg ikke er så flink til å kanalisere bort uro, da klarer jeg heller ikke finne den ordentlige roen, og heller ikke konsentrere meg om det som gjør meg godt. Da kan tankene fare i hytt og pine, de kan forstyrre mine handlinger og jeg får alt annet en sinnsro.

Det dreier seg om toleranse og respekt for hva andre rundt meg foretar seg. Dersom jeg begynner og irriterer meg over det noen sier eller gjør, noe som ikke er helt slik jeg mener er korrekt, da har jeg satt i gang prosessen som skaper forkludringer i mitt indre. Jeg kommer i konflikt med mitt eget sinn på en måte. Som regel skjer dette på dager jeg er sliten og uopplagt, når jeg ikke har tatt mine forhåndsregler og foretatt mine morgenrutiner fullt ut. Det hender også at jeg ikke har muligheter til å gjennomføre morgenstunden slik jeg har for vane å gjøre, eller at noen forstyrrer meg i stundens alvor, og da kan jeg dessverre reagere med sinte bemerkninger. Likevel ser jeg helt klart at jeg klarer bedre å kontrollere disse sinneutbruddene nå, og det er takket være at jeg får gjennomført kanaliseringen før noen uroer meg i seansen. Det er meg selv jeg må gjøre noe med og ikke de rundt meg.

Jeg er bare ansvarlig for meg selv og det jeg foretar meg. Dersom jeg blir oppfarende overfor mennesker, må jeg gå i meg selv og tenke etter hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hva som fikk meg til å snakke eller handle nettopp slik. Føre-var-prinsippet fungerer, i den forstand at jeg har tatt en samtale med meg selv før jeg går ut og møter folk som kan finne på å gå i motsatt retning enn det jeg ønsker. Jeg snakker med «min Gud», får kontakt med det åndelige i meg selv, og legger til rette for hvordan jeg skal oppføre meg om noen ter seg på en annen måte enn slik jeg ville, enten merkelig eller uhøflig eller bare lite gjennomtenkt fra personens side. Jeg vet med meg selv at jeg også kan foreta meg lite gjennomtenkte bevegelser eller si noe før det har gått gjennom korrekturen. Ja, det dreier seg altså om respekt og toleranse for at vi alle er forskjellige og har forskjellige rutiner, vaner eller uvaner. Og som nevnt kan jeg bare gjøre noe med mine egne tillagte reaksjoner og ervervede eller tilegnede gjerninger.

En fin måte å både finne sinnsro på og lære seg og tolerer andres beskjeftigelser på, kan være å jevnlig ha omgang med personer som påvirket humøret i negativ retning. Merkelig nok vil nok mange innse at feilen ligger hos en selv, og at vedkommende som til stadighet har fått nervene i spinn hos denne andre personen, ofte ikke har hatt noen ondsinnet hensikt i det hele tatt. Den store feilen ligger dermed oftest hos en selv. Jeg ser, når det gjelder meg selv, at jo mer jeg omgås mennesker i ulike situasjoner, jo mer tolerant blir jeg. Ikke minst har turer sammen med, i utgangspunktet, ukjente mennesker hjulpet meg svært mye. Personer med ulike agendaer, ulike egenskaper, ulike formål og bakgrunner har i samlet sum en positiv innvirkning på meg som person. Det fine er at jeg gjenkjenner meg selv i alle disse forskjellige menneskene. Jeg kan faktisk identifisere meg med dem alle, om ikke alle på en gang. For hvilken rettighet har jeg til å erklære meg som den eneste fullverdige personen i en forsamling? Absolutt ingen! Jeg er hverken flinkere, klokere, bedre eller mer fornuftig enn det de andre er.

Mine reaksjoner har endret seg i positiv retning og jeg ser heller på disse menneskene, som før kunne skape kaos i hodet mitt, nå mer som en berikelse i min omgangskrets. Naboen som alltid har det uryddig rundt huset sitt har faktisk mange gode kvaliteter som er langt viktigere enn det å holde orden i alle duppedittene sine. Eller kameraten som alltid fremsnakker seg selv og glemmer å si noe positivt om andre i kameratflokken har det kanskje ikke så enkelt. Vi, eller jeg glemmer at det er en mulighet for at det ligger noe mer bak det som personen uttaler eller det som blir foretatt seg, og ofte er det noe som personen prøver å skjule, akkurat slik jeg prøvde på, og til og med i enkelte tilfeller nå. Jeg er fortsatt utrygg i mange situasjoner, som til dels overfor damen som kan se tilsynelatende selvsikker ut. Henne ønsker jeg i første omgang ikke å åpne meg helt opp for ved første møte. Men det viser seg jo at denne kvinnen er like usikker og tilbaketrukket som meg selv, og har sine oppgaver å stri med.

Det er dessverre så lett å forhåndsdømme. Kanskje, nei, ikke kanskje, men neste gang så er det like greit å begynne å snakke, være åpen, fortelle hvordan jeg egentlig har det, hvordan livet mitt har vært, hva jeg har klart og dermed hjelpe dette forutinntatte egosentriske fruentimmeret til selv å fortelle at livet ikke er noen dans på roser, og at det har vært mange torner å fjerne på veien. Vi må bli rausere og mer åpenhjertige, vi må se vår neste. Hvem er han eller hun egentlig?

Det koster så lite å si hei! Muligens så er det frykt for å møte seg selv, se et speilbilde av den personen vi selv er som hindrer oss i å være åpen og starte opp en samtale. Jeg ser helt klart at som nykter alkoholiker, og etter å ha kommet i kontakt med ulike personligheter, både likesinnede og andre personer som sliter på ulike vis, eller de såkalt normale folkene (hvem er så de?), så har jeg fått et annet syn på meg selv gjennom møter med disse menneskene. Når mitt syn på meg selv endres, endres også mitt inntrykk av andre. Egentlig så har vi alle flere likheter enn vi tror når vi kommer til bunns i sannhetene. Vi må bare slutte å se etter forskjellene, slutte å sammenligne oss med hverandre i den forstand at vi tror vi er bedre eller at de er bedre enn oss. Dersom det skulle være slik at akkurat den damen var bedre enn meg til å se meg som den jeg er, eller at en annen klarer å håndtere problemer mer hensiktsmessig enn det jeg gjør, så kan jo disse bare være med på å forenkle mitt liv dersom jeg lar de slippe til. Jeg selv er forresten god på å lytte, så mine egenskaper kan også bidra til at andre i neste situasjon setter seg ned og lar andre stå for praten, de som virkelig har noe på hjertet.

Ja, vi er unike på hver vår måte og vi har alle noe vi kan bidra med for hverandre bare vi selv tør å se på oss selv, tør å gå i oss selv og finne sinnsroen selv om det er mye uromomenter rundt oss. Jeg tenker at disse uromomentene sier noe om meg selv, at jeg har ikke den fulle og hele indre stillheten, at jeg fortsatt strever med noe uoppgjort med enten meg selv eller andre. Det at jeg stadig utvikler meg til å bli mer tolerant, og dermed godtar at flere er forskjellige fra meg, og at de kan ha en totalt annen mening enn meg, velge å forsøke nye leveveier enn det jeg har valgt, gjør dette meg til et bedre menneske, en person som ikke lengre frykter det ukjente og ikke er så redd for mennesker som jeg før så på som overfladiske besserwissere. Min løpebane er nødvendigvis ikke alltid den riktige og beste. Det har jo vist seg i flere tilfeller. Jeg måtte bare innse det. Tenk hvordan det ville vært om alle var som meg. Nei, det tør jeg ikke tenke på! Takk for at vi alle er forskjellige, men samtidig svært så like når det kommer til stykket. Vi må bare slutte å se etter ulikhetene, og først og fremst gå i oss selv, finne våre egne feil før vi anklager andre for deres feiltrinn eller at de ikke følger normene, har det optimale utseende og de ideelle ferdighetene. Et mangfold av merkverdige og uferdige personer, men fullkomne på sin måte er vel med på å skape det «perfekte» samspillet og et mer tolerant samfunn, såfremt vi selv ikke er intolerante…

Ifølge Anders Baumberger (Aftenposten, 08.12.2016) så er ingen like, så derfor er ingen normale. Jeg ønsker meg stillhet og sinnsro, så derfor godtar jeg at ingen er normale…

Jeg lærer meg selv bedre å kjenne gjennom andre, og dess mer jeg blir kjent med meg selv, dess mer stillhet og sinnsro finner jeg. Ergo går jeg i meg selv for å finne stillheten!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s