Hva betyr det å være avhengig av alkohol, en alkoholiker, og hvordan er det for de rundt, den medavhengige?

Avhengigheten er listig, gåtefull og mektig. Det finnes avhengige i alle samfunnslag og den angriper sjefer så vel som den arbeidsledige. En avhengig person kan bli enten spilleavhengig, treningsnarkoman, sexavhengig, matmisbruker, rusavhengig eller alkoholiker. Men mekanismene bak er de samme. Personer som har en ubalanse og en sårbarhet i livet kan utvikle avhengighet.

Avhengighet av alkohol:

  • Alkoholmisbruk er samfunnets aller største problem; sosialt, helsemessig og økonomisk.
  • Alkoholisme er en sykdom som må behandles på lik linje med andre sykdommer.
  • En medavhengig er en av alkoholikerens verste fiender. En er medavhengig når en dekker over misbruket, ikke stiller krav og skyr konfrontasjoner med den avhengige.
  • Du hjelper best en alkoholiker ved å ærlig stille ham til ansvar for sitt eget liv.
  • Å drikke kontrollert eller «litt mindre» er et livsfarlig råd til en som har utviklet alkoholisme. Det hjelper ikke. Løsningen er totalavhold mener jeg.
  • Det er viktig å erkjenne problemet selv, ta en grundig selvransakelse og tilgi seg selv og eventuelt andre.
  • Den nyktre trenger noen å dele erfaringene med og deretter å fylle tomrommet etter alkoholen med noe for å oppnå vekst og et verdig liv.

Hva er alkoholisme? 

Vi kan si at avhengighet handler både om en fysisk allergi, en mental besettelse og et åndelig dilemma. De aller fleste har en bakgrunn med brister i systemene rundt seg. Mange har arvet sykdommen fra en eller annen i sitt familiesystem, og det kan sies å være et sosialt og psykologisk aspekt. Det handler om oppvekst og omgivelser, og om det vi lærer av våre foreldre og oppdragere. Det har også et åndelig aspekt, noe ikke så mange snakker så mye om, og dette handler om alt vi har lært oss og hvordan vi forholder oss til ubalansen på innsiden, våre følelser og tanker rundt dem. En avhengig person ønsker hele tiden å være i en følelse av lyst. Når ulysten kommer, blir det ubehagelig fordi han/hun ikke vet hvordan håndtere den.

Alkoholisme kan beskrives som en konstant følelse av utilfredsstillelse. De fleste kan fungere bra, føle seg «tilfreds» en stund, men så kommer alkoholtrangen tilbake når for eksempel følelseslivet lager vanskeligheter. Alkoholikeren klarer ikke å takle urolighetene i kropp og sjel. For å unngå at alkoholen blir brukt som medisinering i vanskelige perioder blir det viktig å fylle dette tomrommet med noe annet, og det er derfor de fleste alkoholikere trenger hjelp og behandling. De må lære om de sosiale og psykologiske momentene som skaper konflikter i følelseslivet. Hvordan håndtere dem uten alkohol. Mennesker som ikke klarer å håndtere sine egne liv, drikker derfor ofte alkohol, men drikkingen er bare et symptom. Det er en strategi som brukes for «å overleve», og om den som er syk ikke får hjelp til å ta ansvar for sitt eget liv og sine egne følelser, vil personen øke den destruktive strategien.

Alkoholiker eller en som bare drikker litt mye?

Vi har alle sett den ustelte og segneferdige mannen på benken som har gitt opp alt. Men hva med naboen som aldri går ut på søndager? Hun som alltid er borte fra jobben nesten hver mandag? Og hva med han som ser ut som han mestrer alt, men som aldri slipper mennesker nær innpå seg? En alkoholiker er ikke nødvendigvis den som skiller seg ut ved første øyekast, og du kjenner ikke alkoholikeren først og fremst igjen på mengden alkohol han drikker, men vel så mye på tankemønstre og atferd som kjennetegner den avhengige personligheten.

  • Vi har «autopiloten»: Personen prøver å ikke drikke, hvor den indre stemmen sier «du skal drikke i kveld», og hvor viljen ikke fungerer . Alkoholikeren kjører i et enkeltspor i nedoverbakke. Det bare skjer, og følges av løgner og bortforklaringer.
  • Vi kan gjenkjenne «monotoni» hos en person: Den som drikker gjentar samme handlingene igjen og igjen, og forventer et nytt resultat for hver gang. Uansett hvor skyldbefengt og skamfull han var sist, så forsøker han samme strategi ved neste drikkeperiode.
  • Vi kan kjenne igjen «dobbeltsidigheten»: Der hvor alkoholikeren tror han kan løse alle problemer, er det de samme vanskelighetene som skaper problemene. Alkoholikeren håndterer angst med rus som igjen skaper mer angst.

Det er blant annet disse faktorene som skiller en som drikker mye og en alkoholiker. En som drikker mye lærer som regel av sine feil. Det gjør ikke alkoholikeren.

Det er umulig å få en alkoholiker til å slutte å drikke før han selv ser konsekvensene, derfor gjør vi alkoholikeren en stor bjørnetjeneste om vi pynter på sannheten og finner på forklaringer for hvorfor han/hun drikker. Alkoholikeren må få kjenne på konsekvensene. Deretter kan vi gi massiv støtte, tilføre kunnskap om sykdommen slik at de lærer seg nye strategier å løse livsproblemene på. Vi må huske på at den avhengige personligheten ikke vil «prate» om det virkelige problemet. Den gir signaler og falske løfter om at det er rusen som setter ham fri, at det er rusen som leger smerten, eller at det er rusen som gjør ham eller henne til den de ønsker å være. Som pårørende (eller behandler) er jobben å bryte dette mønsteret, få de til å forstå at medisinen som brukes kommer til å ta livet av dem.

Det aller første som må gjøres, er å ta bort rusen, og her trengs profesjonell hjelp, helst en som selv har erfaring. Det er først når misbrukeren er nykter at det går an å snakke om problemene og hvor de kommer i kontakt med de virkelige følelsene. Personen trenger å lære å ta ansvar for sine egne behov, men ikke å bli lykkelig. Det får komme senere. Tankegangen må snus, for den avhengige personligheten gjør hva som helst for å «ha det bra» og vil fortsette med å lure den syke til å følge disse signalene. Det handler om at misbrukeren skal bli nykter og lære å ta ansvar for livet. Jeg mener at det ikke fungerer med solarium eller fallskjermhopping. God terapi og tilfriskning handler om å møte seg selv, men det er smertefullt. Og det er aldri for sent.

Hva med de pårørende?

Det å være pårørende er en veldig vanskelig situasjon å være i. For de fleste er alkohol knyttet til kos og hygge, men for pårørende av alkoholikere finnes det en mørk bakside.

Det å leve sammen med en alkoholiker er ofte knyttet til skyld og skam og er svært tabubelagt. Dette fører igjen til at man ofte forsøker å skjule sykdommen. Ingen skal vite at konen, datteren eller ektemannen har et alkoholproblem. Som før beskrevet gjør du bare den lidende en bjørnetjeneste og dermed også deg selv. Når noen du er glad i, enten i familien eller en venn sliter med rus, kan det sette dype spor. Jeg vil råde pårørende til å få hjelp med hvordan håndtere dette, selv om du er en voksen. Utfordringen for de som er nære på alkoholikere er at de opplever stort press fordi de ofrer så mye for å hjelpe personen samtidig som de må ta vare på seg selv og eget liv. En pårørende kan ikke hjelpe en alkoholiker som ikke selv vil slutte å drikke.

Som pårørende er det å være tydelig på hva du kan akseptere viktig. Dersom en du er glad i drikker for mye, og over lang tid, kan situasjonen virke håpløs. Det er nødvendig å huske at det som ligger bak et uheldig drikkemønster er individuelt og ikke din feil. Selv om det er en i din egen familie, er det er ikke ditt ansvar å løse problemet. Likevel kan du oppmuntre vedkommende til endring. Prøve å få personen inn på et bedre spor og så et frø om å ta grep og søke profesjonell hjelp. Men ikke dekk over eller unnskylde drikkingen. Vær tydelig på hva som kan aksepteres. Å være for involvert i livet til en som er avhengig kan få store konsekvenser når det kommer til samspill i familien og vennekretsen.

Det å være barn og pårørende kan skape store problemer. Dette er problemer man kan ta med seg inn i voksen alder og som kan gi konsekvenser for neste generasjon. Det er viktig å prøve å få hjelp, snakke med noen en er trygg på. Kanskje kan de bistå til å oppsøke og få kontakt med andre pårørende, de som virkelig forstår. Dette tror jeg er det viktigste man kan gjøre. Barn og unge trenger vel så mye noen som ser dem, som støtter og viser omsorg og nærhet, men alle pårørende trenger noen, og andre pårørende er nok de som best kan være disse støttespillerne for å unngå at de sliter med konsekvenser for resten av livet. (Det finnes forøvrig mange organisasjoner og hjelpetiltak for dette problemet).

Barn av alkoholikere er lojale og hjelper ofte til når noe har gått galt, men de opplever også at de har prøvd alt for å klare å få foreldrene til å innse at de har et problem, uten å lykkes. De prøver for eksempel å fortelle at de er bekymret for helsen deres, men når ikke inn. Og da lurer de på hvorfor de ikke hører etter. Barn som pårørende har vært en del av sykdommen til foreldrene i mange år. Blitt sinte når de drikker, forsøkt å rømme vekk, gjemme seg bort og kanskje vært med på å skjule sykdommen for omverdenen, noe som egentlig er feil. Hvordan skal de vite det? De er medavhengige og går i det samme mønsteret og er påvirket av de samme problemene som mamma eller pappa er. De er overbevist om at dersom de gjør det riktige, så kommer mor eller far til å slutte å drikke. Eller de tør ikke å ta avstand, leve sitt eget liv, i frykt for hva som kommer til å skje hvis de ikke passer på. Som en hvilken somhelst medavhengig, men kanskje enda sterkere, sitter barna ofte med dårlig samvittighet, skyldfølelse, en følelse av skam og svik. Dette gjør at de blir handlingslammet og trenger hjelp. Det de først må forstå, er at alkoholismen er noe foreldrene, og også de selv er maktesløse overfor.

Noen opplever at de kommer til et punkt der de må bryte kontakten med mor, far eller søsken som drikker. De føler ofte at de ikke klarer å leve sitt eget liv og ta vare på sin egen familie samtidig som de må håndtere og passe på den som drikker. Det kan oppleves uoverkommelig og helt umulig, noe det også er. Felles for pårørende er at de har prøvd og prøvd om og om igjen å hjelpe. Når ting ikke har blitt bedre kan nok mange oppleve at det er lurest å kutte kontakten, og andre må ha stor respekt for at noen velger å gjøre dette. Hvordan skal de ellers kunne ha overskudd til å vise omsorg når alkoholikeren en dag endelig er mottakelig for støtte og hjelp?! Jeg mener at det viktigste de pårørende kan gjøre er å passe på seg selv. Selvfølgelig skal man være der for de en er glad i, spesielt i en vanskelig situasjon, men man må kunne sette grenser for hva man selv orker og takler. 

Som pårørende er det nødvendig å forstå hvor skambelagt alkoholismen er. Det å innrømme at man er alkoholiker er vanskelig ikke minst fordi det er så skambelagt. Selv om de rundt alkoholikeren som oftest kjenner til problemet er det ikke enkelt for personen selv å erkjenne sitt drikkeproblem og fortelle de rundt seg at de sliter. Jeg minnes at det å si det høyt, om bare for meg selv satt langt inne, men det var også en lettelse i etterkant. Da slapp jeg gå rundt å hele tiden skjule for de som alltid hadde visst.

Jeg vil understreker at det bare er én person som kan hjelpe alkoholikeren ut av lidelsen, og det er alkoholikeren selv. Som pårørende og medavhengig er det nødvendig å forstå at du må tenke på deg selv først, for alkoholikeren tar ikke hensyn til deg. Det er som å være på et fly: Du blir fortalt at du skal sette oksygenmasken på deg selv før du hjelper andre. Mine barn tenkte nok ofte: «Bare mamma slutter å drikke, da blir det bra og vi blir lykkelige». Men da tenkte de jo slik som meg, og det er dette som er medavhengighet.  

Det er vel slik at voksne barn av alkoholikere har levd med dette hele livet. De har bortforklart og bagatellisert sykdommen til sin forelder og prøvd å finne lysglimt og håp. Men håpet kan ødelegge egen utvikling. Det viktigste en pårørende til en alkoholiker kan gjøre er å sette seg selv først, også som barn, men det er jo selvsagt ikke enkelt. Noen klarer å stenge ute at mamma eller pappa drikker, og det er faktisk da de tar ansvar for seg selv og familien. Dette vil også gi dem erfaringer senere i livet. Når disse voksne barna får sin egen familie, har de en mulighet til å stoppe denne trenden, at deres egne barn slipper å måtte gå gjennom det samme som dem. Personer som ser et barn lide under sine foreldres alkoholmisbruk må gripe inn. De kan for eksempel hjelpe til med at barnet får hjelp hos en psykolog eller terapeut. Uansett er det viktig at noen ser dem, om bare en person viser sin omtanke.

Alkoholisme og medavhengighet er fortsatt et stort tabu i samfunnet vårt. Jeg tror at dersom flere får kunnskap om alkoholens skadevirkninger, om at arv og miljø kan påvirke om man blir avhengig av alkohol eller ei, og jeg tror vi kunne reddet flere pårørende hvis alle hadde hatt mer kunnskap om medavhengighet.

Jeg tror heller ingen planlegger en karriere som alkoholiker eller rusavhengig. Men jeg håper at flere ser faresignalene tidligere, enten som alkoholiker eller den medavhengige, og dermed søker hjelp og snakker om problemet. Jeg har også et ønske om at alkoholikeren og de pårørende blir flinkere til å snakke om problemene. De vet begge at de eksisterer, men kanskje ikke omfanget. Vi skal ikke ufarliggjøre alkoholproblemet, men det å snakke om det!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s