Åpen- ærlig – villig

Hva med å gi litt mere F…

Jeg kjøpte meg en kladdebok her forleden, en bok jeg skulle skrive notater i ved spesielle anledninger. Utenpå permen står det Do it now. Passende tenkte jeg. Men jeg har jo gjort det, blitt nykter altså. Likevel er det mange ting jeg ikke har gjort. Mange ønsker og drømmer som bare ligger der foran meg og venter. Er jeg villig nok, tør jeg?

Jeg behøver å ta med meg erfaringene og all læring jeg har fått, men ikke la historien min kneble meg fra det jeg vet jeg har inni meg. Jeg trenger å være åpen for alle muligheter, men aller viktigst selv å åpne opp og være ærlig med meg selv. Har jeg virkelig troen på meg selv? Klarer jeg dette med mine evner? Ja, det er skummelt og ubehagelig, og sikkert er det enklest å la det være. Jeg vil jo fylle dagene mine med det jeg liker uten å føle meg egoistisk og få dårlig samvittighet over å tenke for mye på meg selv. Det er derfor jeg trenger å være ærlig.

Jeg ønsker jo ikke at min fortid skal sette en stopper for de valgene jeg ønsker å ta. Sannheten må fram i lyset, og jeg må tørre å se den, erkjenne den og ikke la andres meninger om hvordan jeg er som menneske påvirke valgene. Skal hvordan jeg levde livet før få lov til å bestemme hvordan jeg nå ser for meg at jeg vil at hverdagen skal bli? Et sted mellom alle pliktene og ansvaret kan jeg faktisk ha et fantastisk liv, leve som meg selv slik jeg vil uten å kjenne på bismaken av at jeg er et utskudd. Min fortid vil påvirke mine valg, men det er opp til meg hvordan. Jeg vil ikke stikke meg ut. Jeg vil kjenne meg normal, slik alle andre er. Men vil jeg leve som alle andre? Følger jeg drømmen om å være annerledes, ikke helt meg selv eller blir jeg annerledes og kanskje til og med ensom om jeg velger å være som alle andre? Egentlig vil jeg aller mest stå i min verden, være en som går litt utenfor normene, men likevel passe inn.

Det er slitsomt å «fake» seg gjennom dagen. Skal jeg orke å late som om jeg hele tiden er noe mer enn meg selv? Er det ikke slik at så lenge jeg er ærlig med meg selv og står for det jeg gjør så kan det være det samme hva alle andre mener. Nok en gang; tør jeg? Jeg lytter til andres meninger, gjør meg opp egne, er åpen og mottagelig for andres innspill, men det er jeg som må gjøre det siste, og forhåpentligvis det beste valget. Hvor går veien videre? Det er ikke bare enkelt å si det jeg mener uten frykt for hva andre mener. Så i bunn og grunn har jeg ikke vært ærlig nok med meg selv da. Jeg er fortsatt ikke fri for frykt, fortsatt ikke tøff nok til å velge en litt uten-om-vei, for jeg vil egentlig være som alle andre, vertfall bitte litt. Jeg liker ikke å bli sett ned på, hvem gjør vel det!? Og selv om jeg prøver å fylle dagene mine med det som gir meg glede og mer overskudd, så tenker jeg ofte på: Hva tenker andre om at jeg gjør dette. Synes de jeg er selvopptatt. Kanskje til og med de tror jeg er lat eller arbeidssky, jeg som ikke går til en vanlig jobb slik alle andre gjør. Hvorfor kan jeg ikke bare la andres meninger og tanker være deres? Nei, det er ikke lett! Kan jeg ikke være stolt av meg selv, for alt jeg har fått til, leve som meg og la andre leve sine liv, være seg. Lev og la leve, heter det, og det gjelder også meg selv. Jeg er ikke født til å passe inn, men for å leve eller… Så jeg trenger å finne tilbake til den jenta jeg var før livet tok fullstendig råtta på meg. Det er vel det jeg er i ferd med å gjøre. I do it now!

Jeg ønsker meg dager fylt av energi, fylt av glede hvor jeg bestemmer retningen videre. Selvfølgelig tar jeg imot råd og veiledning, det er nødvendig, for jeg er ikke en som vet og kan alt. Jeg forstår at mange kan noe som ikke jeg kan, har bedre ideer enn meg, selv om jeg også har en del kunnskaper som er nyttige både for egen del og andres. Jeg lytter til andre, men jeg må lytte til meg selv også, ikke si ja til alt å glemme meg selv og det jeg står for. Så nok en gang tilbake til ærligheten til meg selv. Finnes det begrensinger? Er det noe jeg virkelig ikke kan eller hvorfor ikke se på mulighetene jeg har. Begrensingene er kanskje alt tankekjøret, de negative tankene jeg har til meg selv i spesielle tilfeller. Skal jeg godta at noen gjør meg nervøs? Hva kan jeg gjøre med det? Si ifra eller gå bort? Ofte sier jeg: Men jeg har lært meg til å leve med det. Er det riktig? Liker jeg at det er slik? Jeg gjør ikke det, innerst inne. Det er ikke slik livet mitt skal være. Livet skjer ikke bare av seg selv liksom. Jeg må skape mitt liv og dermed påvirke mennesker og ting rundt meg til å bli slik jeg ønsker, men noe må jeg bare tolerere at er som det er og leve med det. Bare det ikke stopper meg i å gjøre det jeg trenger… Da mister jeg blikket på meg selv, på ærligheten, på veien til målet.

Så når jeg er ærlig, sier min mening og forteller sannheten om meg selv er det viktig at jeg ikke undergraver meg selv. Jeg kan ikke se ned på meg selv for den jeg har vært og den jeg har blitt. Jeg er god nok og skulle andre mene noe annet, så vær så god. Ok, jeg er annerledes, og det er jo det jeg vil. Jeg skal ikke alltid please alle, si ja til ting jeg ikke har lyst til i redsel for at de bli leie seg om jeg velger å takke nei til for eksempel en innbydelse. Jeg skal ikke bare tenke at jeg kan ta meg sammen for deres del. Det er jo ikke å være ærlig. Da følger jeg ikke mitt eget hjerte. Jeg er ikke en god venn om jeg bare skal tilfredsstille andres ønsker og krav. Jeg overkjører og utsletter ikke bare meg selv når jeg hele tiden prøver å være enn annen person enn den jeg egentlig er. Tenk hvordan det blir når den virkelige sannheten om meg kommer fram? Og hvem lurer jeg?

Er det så innmari vanskelig å sette grenser eller bare si det som det er: Nei, jeg kommer ikke på festen for jeg synes det er så veldig slitsomt å ikke være den som selv kan drikke, tøyse og tulle. Ikke det at jeg har lyst til å drikke, nei, for all del, men slik er det nå i min tankegang. Jo da, jeg kan ha det moro uten alkohol, men dere er liksom på en annen planet, der jeg var, hemningsløse og morsomme. Nei, egentlig blir alle så innpåslitne når dere blir for fulle eller dere skal være så perfekte overfor meg og prøve å forstå meg. Så skal alle ta hensyn, og alle synes synd på meg…

Men det er ikke synd på meg, jeg har det bra jeg så lenge jeg slipper å være redd for at jeg tar en sprekk fordi jeg ikke vil skille meg ut, være annerledes. Jeg liker ikke å hele tiden måtte forklare, alle forklaringene på spørsmål om: Hvorfor drikker ikke du Heidi, du har jo blitt frisk nå vel? Ærligheten! Hør da, for faen! Jeg forlanger ikke at alle forstår, men jeg tok et valg fordi jeg måtte. Jeg er alkoholiker og kan ikke drikke som alle andre, de som slutter når festen er over. Jeg klarer ikke, eller klarte ikke. Jeg er alkoholiker og kan ikke ta ett glass en gang. For da ville min fest fortsette, når jeg kom hjem, i morgen og resten av livet. Er det det du ønsker, jeg ønsker? NEI! Ingen andre enn de som selv har vært gjennom det samme som meg forstår meg, så bare la det være. Selv om jeg vil fortelle hvordan det er, hva som skjedde og hvordan det er nå så kan jeg ikke forlange at de som selv ikke er alkoholikere skal forstå hvordan jeg har det, men jeg kan ikke overse deres nysgjerrighet. Jeg behøver simpelthen bare fortsette å være åpen og ærlig. Jeg er villig til å ofre noe for at noen får en forståelse… 

Derfor så gjør jeg det bare, skriver blogg. Blottlegger meg vil mange si. Ja, så snakk om meg da, og det vil være løgn om jeg sier at jeg ikke bryr meg, men jeg «overser» det til fordel for at jeg vet hvor viktig det er for meg selv, og for andre å være ærlig om vanskelige ting. Jeg er villig til å hjelpe andre til å åpne opp. Jeg valgte å «do it now».

Jeg skal være meg selv.

Kanskje fristes jeg til å klistre på meg et smil, til tros for at jeg er sint eller sur, for å gjøre noen til lags. Når jeg takker nei til en innbydelse vil jeg kanskje be om unnskyld for at jeg såret noen. Jeg kan muligens avstå fra noe som er viktig for meg uten å protestere, for at familien heller vil bli hjemme og for å ikke skape konflikter. Det kan være fullstendig akseptable valg, og jeg kan velge dem alle sammen. Men i dag skal jeg være ærlig med meg selv når jeg sier det jeg sier og gjør det jeg gjør. Jeg skal ikke late som jeg kjenner noe annet enn det jeg kjenner eller «ville noe» jeg ikke vil. Jeg har rett til å velge det jeg vil og føle det jeg føler. Jeg velger kanskje ikke å handle ut ifra alle mine følelser eller ønsker, men jeg skjuler dem ikke for meg selv. De er en del av meg. Jeg skal være tro mot mitt eget jeg! (Oversatt fra Mod att förendra).

Ja det kan være skummelt å leve som deg selv. Hvorfor ikke si det som det er og gi litt mer F i hva andre tenker og tror…


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s