Triggere – hva setter i gang rustankene?

Naboen griller og jeg “kjenner lukten” av hvitvin…

Jeg er stiv og støl i kroppen og det verker i muskler og ledd, men det er faktisk godt. Godt å kjenne at jeg har brukt kroppen til noe fornuftig, og i dag har jeg mer overskudd liksom. Ikke minst skjønner jeg hvorfor jeg har det slik og hvorfor jeg føler som jeg gjør. En gårdag med mestring fordi jeg kom i mål med det jeg planla, og litt til også. Slik var det ikke da jeg drakk.

Da jeg drakk våknet jeg daglig med en verkende følelse i kroppen, og den kan sammenlignes litt med det å være støl faktisk. Jeg var ikke “støl” på grunn av kroppsarbeid, men av alkoholen og dens vei gjennom systemet. Kroppen skrek etter påfyll av giften, og dermed kunne det kjennes som om jeg hadde løftet tunge vekter, og det hadde jeg i og for seg, i form av alle tunge følelser jeg gikk og bar på.

Det hendte faktisk at jeg tok i et tak eller to om det var noe som skulle gjøres hjemme eller i nabolaget. Jeg ville fremstå som hjelpsom og en som ikke lå på latsiden. Det var også en god grunn til å kunne ha en unnskyldning for å drikke etterpå, feire at jeg hadde vært så flink og behjelpelig. Og ikke så altfor sjelden arbeidet jeg også «best» med promille. Jeg likte faktisk å være fysisk aktiv, arbeide med noe der kroppen virkelig ble brukt. Vertfall om jeg ikke var alt for nedbrutt av angst og abstinenser. Det var også en måte å skjule at jeg hadde alkoholproblemer på, det at jeg som regel stilte opp på dugnader og annet i nabolaget.

Apropos det å bli sliten. Det var en skikkelig trigger i forhold til det å ville drikke. På lik linje med sult, var det å bli utkjørt av å ha brukt hele meg i kroppsarbeid noe som satte i gang trangen til å ville ha noe å drikke på. Dersom jeg hadde hatt de kunnskapene jeg har i dag da jeg drakk på det verste, så ville mange år med fornedrelse, angst og skam vært unngått. Jeg hadde ikke brukt all verdens bortforklaringer på å rettferdiggjøre min drikking, for det var det jeg gjorde. Jeg må da få lov til å drikke nå når jeg har luket alle de bedene, klippet alle de hekkene og ikke minst det at jeg også hjalp naboen med å vaske terrassen.

Da jeg var i startgropa til å bli nykter, så hadde jeg fort blitt dratt i samme retning om jeg ikke hadde fått denne kunnskapen om hva det å kjenne seg pumpa og gåen etter fysisk jobbing kan føre til. Det er som jeg beskrev i starten, en lignende følelse av det å være abstinent, og da vil jo kroppen ha mer alkohol. I går kveld kunne jeg fort ha havnet i samme situasjon, altså gått på en smell, fått tak i alkohol og satt meg til og drikke, men takket være min lærdom, både faglig og erfaringsmessig, så visste jeg at det bare var helt normalt. Jeg hadde tross alt stått på fra morgen til kveld, virkelig fått tatt i noen tak. Det var ikke alkohol jeg trengte, bare en god, kald dusj, sette meg i sofaen og slappe riktig godt av. Hva ville alkoholen hjulpet meg med? Absolutt ingen ting. Det hadde vært som å starte dugnadsarbeid for å grave min egen grav…

Det er mange ting som kunne trigge meg og ikke bare det å være sliten.  Jeg nevnte sult, og for meg var det nødvendig å alltid ha med meg en vannflaske eller noe snacks slik at jeg kunne stilne den verste sultfølelsen. Mange av de kroppslige følelsene og forandringene, de normale som nevnt over, kan altså sammenlignes med abstinenser og de ønsket jeg jo ikke å ha. I dag, når jeg kjenner denne tilnærmet like murringen inni meg, da vet jeg at jeg trenger tilførsel av noe. Det kan være vann, mat, søvn, hvile eller nærhet. Er jeg urolig for noe, går jeg og grubler mye, så kanskje jeg har behov for å snakke med noen, være litt sosial. Ja, nettopp det å være sosial kunne også til tider trigge lysten på alkohol. Festligheter og annet av sosialt samvær unngikk jeg ganske så lenge. Jeg kan vel si at jeg fortsatt unngår mye av det som forbindes med fyll og fest. Danskebåt og sydenturer har jeg ennå til gode å dra på etter fire edru år, men jeg savner det heller ikke, savner ikke all smerten, angsten og skamfullheten dagen derpå.

Jeg har tatt tilbake kontrollen over eget liv ved at jeg har tilegnet meg kunnskap om hva alkoholisme er. Jeg har både lest og lært om ulike risikofaktorer med tanke på det å ville ønske å drikke igjen. Jeg ønsker ikke å drikke igjen, jeg vil leve slik som nå, være nykter og tilstede i eget liv. Derfor tar jeg fortsatt forhåndsregler selv om jeg begynner å stole på egen dømmekraft. Likevel kan jeg aldri være helt sikker. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker. Frykten for å ta en sprekk holde meg i sjakk. Jeg vet hva som skjer om jeg lar meg friste eller at jeg slutter å være på vakt.

Edruskap er ferskvare, så jeg behøver å ta hensyn til kroppens indre stemme på daglig basis. Konsekvensene blir fatale om jeg glemmer at muskelsmerter, sult og naboens klirring med glass, snøvling og latterkuler og vinkorker eller ølbokser som åpnes kan erte opp drikketrangen i meg igjen. Jeg er bevisst mine sanser, jeg vet hva de gjør med meg, så derfor har jeg faktisk fortsatt behov for å skjerme meg i forhold til enkelte situasjoner for å unngå at disse kan utløse kroppens trang til alkohol, eller rettere sagt hjernens trang. Det sitter mellom ørene. Jeg ønsker heller å våkne uthvilt og deilig i hele meg hver morgen, og vite at jeg ikke lot andres handlinger, lukter, smaker eller følelser få nevneverdig innvirkning på meg. Det er ikke farlig å kjenne at noe skaper tanker om at nå ville et glass vin være godt, men det er hva den neste tanken gjør med meg. Den første tanken kan jeg bare tenke helt ut og ikke la den neste tanken, den som forteller meg at jeg vil drikke få grobunn. Jeg vet at jeg selv kan påvirke hjernen, og så lenge jeg vet at i dag så utsetter jeg det å drikke enda en dag med å vite hva jeg vet.

Jeg ønsker å være stolt over det jeg mestrer uten å belønne meg selv i form av et glass duggfrisk hvitvin. Nettopp nå, som varmen kommer, sola skinner og det kan grilles, da smakte hvitvinen aller best. Det hadde vært første tanken da jeg ikke hadde all denne viten om hva alle mine følelser og sanser gjør med meg. Jeg kan kjenne smaken, selv om jeg ikke likte smaken egentlig, men ruse som spredte seg i kroppen, den kan jeg kjenne, men det jeg kjenner mest er følelsen etterpå, og den overskygger den eventuelle lykkerusen jeg fikk ved første berøring av vinglasset. Jeg orker ikke i dag, jeg har faktisk ikke lyst. Jeg vil være tilstede for meg selv, i meg selv og ikke minst ønsker jeg å være tilstede for barn, barnebarn, samboer og øvrig familie. Jeg liker å være en ressurs, være en som kan stille opp for andre, en som kan stå til rådighet om noen trenger bistand. Jeg vet så alt for godt at om jeg forfølger tanken om den gode rusfølelsen, da mister jeg alt dette. Jeg liker å våkne stiv og støl i hele kroppen å vite at jeg virkelig sto på i går. Og det var ikke noe party nei, bare dugnad.