La meg være! Orker ikke i dag…

Det er 18. mai og den sure svien kommer nok for mange i dag. Dagen derpå, ikke akkurat i humør til hverken å stå opp eller spise frokost. Orker ikke tanken på å rydde bort alt fra i går, alle tomflaskene og matrestene; og henger flagget fortsatt oppe? Bunaden og alt tilbehøret ligger henslengt i sofaen, men hvor er alt bunadssølvet? Et salig kaos i huset og ikke minst i hodet. Nei, orker ikke i dag, lar det bare være enn så lenge. Mobilen ringer. Ikke nå! Kryper tilbake til sengen, lengre under dyna og klemmer den tettere rundt hodet. Vil ikke, la meg være! Slik kan det nok fortone seg for noen i dag, og cirka slik var det for meg også, da jeg drakk.

Det verste var alt jeg ikke husket fra dagen før: Hva hadde jeg funnet på for sprell? Hvem hadde jeg sjikanert? Hadde jeg forulempet noen og dermed gjort meg selv til skamme? Lette febrilsk i hukommelsen og erindrer å ha kranglet med noen. Kastet jeg den ølen på damen, eller er det bare noe jeg forestiller meg? Hadde hun ikke en fin bunad på? Ikke, nei, jeg kan ikke ha vært så sjofel. Tankespinn, et sammensurium av dårlig samvittighet. 17. mai skal jo liksom være fest og moro, men det får være måte på… Jeg tok helt av, igjen… Det ble i overkant med feiring.

Jeg har ødelagt mang en syttende mai for mange. For familie og venner, alle de jeg ikke stilte opp for, de jeg «glemte bort» fordi jeg ville feire dagen på min måte. Og alle de jeg var ekkel og frekk mot, de jeg faktisk kan ha gitt store omkostninger av bunadsrens for. De jeg kjeftet huden full fordi jeg var full, hadde «huden» full. Ja, jeg har rett og slett mange jeg skulle ha gjort opp for meg til med tanke på alle mine feiltrinn og eskapader i for bindelse med nasjonaldagsfeiring. Ikke rart folk sluttet å be meg til champagnefrokost eller ikke kom til meg når jeg begynte å invitere siden ingen ba meg til seg. Men da ble det mer mat og drikke på meg, og de få som kom, de som var som meg og ikke brydde seg. Så var det min samboer da, han som holdt ut, prøvde å ordne opp, dekke over, være med på leken liksom, ikke den belærende og: «Nå må du slutte Heidi», for han visste det ikke hjalp, ble bare verre, så han bare var der, eller jeg husker ikke…

Men nå husker jeg, jeg husker nesten alt. Skyld og skam, ja, men det hjelper ikke, ikke nå. Hadde jeg skyld? Hadde fylla skylda? Nei ikke fylla, for det var mitt valg å drikke meg sanseløs. Men jeg var syk, for syk til å se hvor det bar hen. Skammen har jeg kvittet meg med, den ødeleggende og nedbrytende følelsen som alkoholen førte med seg, den som dro meg lengre ned i søla. Nå, i likhet med en venninne av meg, en som selv har hatt en brokete fortid, så sier jeg også om noen spør om hva jeg angrer mest på av fortiden min. Jeg vil sikkert tenkt meg litt om jeg også, men svaret ville blitt, ganske så konstant: INGENTING! Anger fører ofte til mer skyld og skam, men kan også føre til at man retter opp i alle feilene, de man kan rette opp i, vertfall unngå å gjøre dem igjen. Så hva hjelper det da å angre? Jeg vil jo fremover, ikke leve i fortiden, men fortiden har formet meg til den jeg er.

For meg er fortiden min det mest verdifulle jeg har. Den kan jeg også gi videre til andre som virkelig behøver å se at det går an å bli et bedre menneske. Det finnes løsninger om man er villig til å finne, se og gjøre dem. Jeg har i tillegg lært meg å dømme andre mennesker mindre. Hvilken rett har jeg til det med min fortid?  Ingen er helt fullkomne, men det å innse at vi ikke er perfekte, langt ifra jeg selv, så er faktisk takhøyden overfor andre mennesker ganske så himmelhøy nå.

Fortiden kan jeg ingen ting gjøre med nei, og jeg har tatt oppgjøret med de som jeg kan ordne opp med, utenom alle de tilfeldige, de jeg ikke visste hvem var og heller ikke nå har muligheten for å finne. Alle de som tilfeldigvis kom til å stå i veien, de som blandet seg inn i mitt liv, de som skulle belære meg, de som visste bedre enn meg.

Nei, hold opp! Kom ikke her å tro du er bedre nei! PANG!

Jeg kan bare behandle alle mennesker jeg møter i dag med respekt, møte de med smil og omtenksomhet. Det er ikke alle folk jeg selv nå har et like godt forhold til, og hvor kjemien ikke helt stemmer, men jeg kommer lengst med vennlighet uansett.

Ja, min 18. mai er ikke lengre slik at jeg ikke husker gårdagen. Penklærne henger tilbake på kleshengeren, eller nå er de lagt til vask og rens på grunn av alt blomsterstøvet. Det er ikke noen tomflasker å rydde bort, og heller ikke et gulv fullt av matrester og søppel. Flagget ble tatt ned nesten på slaget 21.00. Nå feiret jeg Norges bursdag med familie og venner igjen, og sammen laget vi en flott dag. Jeg gikk til sengs full av gode minner og ikke med alkohol, og kunne våkne frisk og opplagt i dag tidlig og minnes gårdagen med glede. Ja, slik har det blitt og slik vil jeg ha det, så jeg velger å ta denne dagen nykter også. Hvordan neste 17. mai blir vet jeg ikke, men dersom jeg fortsetter med å gjøre jobben, lytte til min indre stemme, ta imot andres råd og være tilstede i mitt og andres liv, uten å sammenligne meg med dem i den forstand at jeg tenker at alle andre er bedre enn meg. For jeg er faktisk god nok og jeg har fått meg et liv igjen.

Takk til alle som gjorde gårdagen til en virkelig festdag. Jeg setter stor pris på at dere godtar meg som den jeg er til tros for at jeg var den jeg var. Vi kan ikke leve i fortiden, men den former oss til de vi er i dag, og jeg velger å tro til en bedre utgaver av oss…

Og takk til meg selv…

Går ikke lenger i tåkeheimen…