Jeg har sinnsro fordi…

jeg flykter ikke lenger

Jeg flyktet fra følelser, fra sorg, savn og sinne og inn i alkoholen. Jeg drakk aldri for å bli full. Men for å senke skuldrene. Det var aldri helt legitimt for meg, jeg var fylt av skam, for egentlig hatet jeg alkoholen og alt den gjorde med mennesker. Så kom jeg inn i miljøer hvor alkoholen var mer akseptert, og jeg endret mitt synspunkt på det å ta noen glass vin i ny og ne.  Men så gikk det fra nytelse til avhengighet, og ganske så fort i nedoverbakke.

Jeg drakk alkohol til alt, i alle situasjoner, dag og natt. Det ble hvitvin til fiskeboller, rødvin til karbonader og plutselig var ølen der til frokost. Jeg brukte alkoholen som restitusjon. Selv ute på tur, enten med fiskestangen eller bare en sykkeltur drakk jeg, og til slutt også på bussen eller toget til og fra aktiviteter og andre fasiliteter. Alt dette samtidig som jeg prøvde å jobbe eller studere, på trening og familiesammenkomster. Hele tiden var jeg opptatt av det å spise sunn mat. Ingen skulle komme å si at jeg ikke tok vare på meg selv og at jeg ikke passet arbeidet og alle aktiviteter jeg deltok i. Men det gikk som det måtte. Jeg fikk fyken. Dermed mer tid til å drikke, mer tid til sinne, sorg, savn og selvmedlidenhet.

Utad virket jeg likevel velfungerende. Men inni vokste de vonde følelsene og ensomheten seg stadig sterkere. Alkoholisme kan vel kalles løgnens sykdom. Alle mennesker rundt meg trodde jeg levde et «normalt» liv. Det at jeg ikke lengere jobbet ble unnskyldt med at jeg hadde pådratt meg yrkesskade, noe som i og for seg stemte med tanke på alle ryggproblemene jeg hadde på det tidspunktet. Men det var jo alkoholen som hadde skylden, og jeg ble en mester i å manipulere meg selv til å tro at vin og øl var normalt og at det var det eneste som hjalp meg i min situasjon. Benektelsen ble min største fiende.

Lyset ble brent i begge ender og til tros for, eller mer på grunn av at jeg ikke lengre hadde jobb å gå til, ble jeg deprimert og utbrent. Jeg ble henvist til psykolog og foreskrevet antidepressiver. Men det eneste jeg følte hjalp, var å drikke. Oftere og oftere tenker jeg på døden som en mulighet. Overdose av piller og alkohol eller drukning var muligheter jeg lekte med, og også prøvde. Noen avskjedsord ble skrevet i et brev for så å bli krøllet sammen og kastet neste dag. Jeg hadde ikke tatt nok piller, eller de rette pillene, for egentlig ville jeg jo ikke dø. Hva med mine to barn? Jeg kunne ikke forlate dem. Jeg ønsket bare at noen så meg, jeg ville ha hjelp, men jeg ville også ha alt på mine premisser.

Når noen ymtet om at jeg kanskje drakk litt for mye, så kunne jeg innerst inne være enig, men uten å innrømme at jeg hadde alkoholproblemer. Likevel gikk jeg med på en klinikkinnleggelse, men jeg var ikke villig nok til å ta imot all hjelpen. Etter et halvt års tid var det full rulle igjen, om ikke ti ganger verre. Men problemer jeg, nei! Elleve nye år med hardkjør av kropp og sjel. Konsumerte opp til to vinkartonger daglig de siste årene da jeg drakk, men likevel var det mange som ikke verken så, hørte eller lot seg merke av at jeg alltid gikk i en ruset tilstand. Bare mine aller nærmeste, men heller ikke de hadde den ringeste anelse om hvor mye jeg drakk.

Jeg flyttet, fikk meg nytt miljø, ny kjæreste og ble omsider samboer med leilighet og full pakke. Jeg lovet alle at jeg skulle begynne et nytt liv, slutte å drikke, vertfall ikke så mye og bare i helgene. Den gang ei. En dag tok min nye samboer meg på fersk gjerning i å gjemme alkohol og selv da nektet jeg for at jeg hadde begynt å drikke mer igjen. Nei, jeg hadde ikke et problem med å holde meg borte fra all slags alkohol. Det var ikke til å stikke under en stol at jeg begynte å se veldig sliten ut, men jeg hadde fortsatt alle unnskyldninger på lur, og det var alltid noens feil, aldri meg selv, som var grunnen til at nervene og min fysiske tilstand var frynsete. Skulle jeg formodentlig drikke slik at min samboer begynte å forundre seg på min tilstand, så måtte han jo forstå at jeg trengte den drinken. Jeg har vasket hele leiligheten i dag, så da fortjener jeg et glass vin.

Jeg trodde jeg var den som alltid taklet alt, jeg var den flinke og kreative og morsomme bare jeg fikk meg litt «innabords».  Det å se meg så nedkjørt var nok vanskelig og vondt for alle, og spesielt barna syntes det var tøft. Ofte lot jeg være å svare på telefonen når de ringte, og det var ikke alltid de tok telefonen når jeg ringte heller, forståelig nok. Jeg må innrømme at det var mange tanker som rørte seg i hodet når jeg var på det verste, når jeg ikke helt visste hvordan klare å holde ut, om hva de tenkte, for klart de forsto, og om jeg overhodet kom til å få se dem igjen. Det var dette som fikk meg til å ville be om hjelp. Jeg ønsket å slutte å drikke. Jeg hadde nådd bunnen nå. Jeg kom ikke lengre ned, og i så fall ville jeg dø.

Det har gått over fire år siden jeg tok bestemmelsen, og jeg er så takknemlig for at jeg tok valget. Jeg var villig og åpen for alt som skulle skje, alt som ville få meg tilbake til livet. Jeg forsto at jeg trengte å begynne å fortelle om meg selv, bli ærlig til menneskene rundt meg og ikke minst ærlig mot meg selv. Jeg skulle slutte å flykte, for jeg hadde sett at det hjalp ingen ting. Nissen var alltid med på lasset uansett. Samtidig kjentes det som en lettelse å få slippe dobbeltlivet selv om jeg de første dagene som promillefri var mest opptatt av å bevare mitt eget selvbilde. Jeg var ikke helt på bølgelengde med de som kalt seg alkoholikere. Jeg kunne godta å være en alkoholiker «light», en som stort sett bare drakk vin, sjelden sprit.

Å erkjenne at jeg var en ganske vanlig alkoholiker, var likevel en befrielse. Det var en lettelse å ikke lenger trenge å unnskylde meg. Eller skjule skjelvingen på hendene, skjule alle drikkevarene, alle løgnene og ikke minst kunne jeg begynne å være meg selv. Det var skummelt i starten, for hvem var egentlig Heidi? Ville jeg like den jeg var på bunnen? Ville de rundt meg like meg? Ved å tenke tilbake var det nok det å bli godtatt som skremte meg mest, eller det å ikke bli godtatt. Ville familien komme tilbake og ville naboer og venner fortsatt være der? Ville de tilgi og klarte jeg å tilgi? Og de kom, og de vennene som ble, er de virkelige vennene, de jeg skal verne om. Og jeg tilga og de tilga.

Jeg lærte å kjenne på følelser, og mange visste jeg ikke engang fantes. I tillegg var det nødvendig å slutte å peke utover, for de fleste problemene rundt meg skapte jeg selv, og de fleste var bare bagateller. Det å tolerere andre mennesker, godta andres feiltrinn, være ydmyk og vise dem respekt måtte læres på nytt. Hjelpemidlene jeg brukte var å dele om alle problemene mine og ikke minst lytte til alle andres vanskeligheter. Jeg fant fort ut at jeg ikke var alene og at jeg langt i fra var unik. Det å slutte å sammenligne meg med andre ble erstattet med å se på våre likheter i stedet, og at vi alle er bra nok til våre formål. Sammen med mine «søstre og brødre» lærte jeg hvor viktig samhold er og hvor nødvendig det var å være åpen, ærlig og villig. Jeg er fortsatt redd for å skuffe eller såre andre. Men jeg er reddere for å være uærlig. For jeg vet hvor kort veien er tilbake til alkoholen igjen.

Alkoholisme er en følelsessykdom. Etterhvert forsto jeg at jeg drakk når jeg for eksempel var redd, urolig og stresset, eller når jeg lengtet og var lei meg, og noen ganger for å forsterke gleden. Jeg hadde behov for å finne tilbake til den indre roen, finne min indre styrke, og gjennom å se på hva andre hadde oppnådd klarte jeg å godta at jeg også kunne være sterk nok til å bli nykter. Jeg har brukt bønn og meditasjon som verktøy, lyttet til andre folks erfaringer og kommet meg ut blant nye venner i nytt felleskap. Jeg har kastet masker og blitt mindre opptatt av andres meninger om meg. Dette ble enklere da jeg klarte å akseptere meg selv for den jeg var og er nå. Jeg ser at når jeg kan gjøre en forskjell for andre som sliter, er det verdt å ofre litt fasade for. Og de som mener noe annet skal få ha den meningen.

Selvfølgelig kostet det litt å bli dus med tanken om at ikke alle klarte å godta at jeg var alkoholiker. Ikke alle var og er enige med meg i måten jeg griper fatt i tilfriskningsprosessen, men jeg ønsker «å gjøre det på min måte» så lenge jeg vet at andre også har gått samme veien og forblitt nyktre. Det er mange veier til Rom. Jeg har hørt mange undergrave bønn, og det å ha troen på en Kraft sterkere enn seg selv. Jeg fant det nødvendig. Man kan ikke vite om noe hjelper om man aldri har prøvd! Daglig ber jeg, og om det skulle være litt flere motbakker enn jeg hadde regnet med, så stopper jeg bare opp: Gud gi meg slik sinnsro, at jeg formår og godtar de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Mirakler skjer. På de tolv ukene jeg var til behandling nå siste gang, forsvant den store uroen. Som en ny person gikk jeg ut derfra, fra «Huset i skogen», og på ny så jeg verden. I årene etter har jeg fått «nye øyne». Jeg ser alle de fine detaljene i skaperverket rundt meg. Jeg evner å se det som ligger der foran meg. Og ikke minst ser jeg ikke lengre meg som en taper. Jeg har fått tilbake gløden og fargen i kinnene, mine ustødige bein går stødigere og skjelvende hender har blitt rolige. Jeg tør fortsatt å drømme, men forskjellen nå er at jeg vet jeg kan oppfylle alle mine drømmer. Noen har jeg realisert og noen ligger og venter på det rette tidspunktet for å bli satt ut i live. Jeg lever! Jeg er et mirakel, men ikke det eneste. Det er flere med meg som valgte å begynne å tro på seg selv igjen.  Jeg har levd på løgner, og har innsett at brutal ærlighet er eneste farbare vei. Det å sette klarere grenser for meg selv har blitt et must, og da ble det å rydde opp i omgangskretsen også viktig og nødvendig. Jeg oppsøker kun dem som vil være sammen med meg for den jeg nå er blitt, og det er faktisk ganske så mange, enda flere enn da jeg drakk. Kan dere forstå det? Jeg som var så tøff, modig og morsom…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s