Mer kunnskap og ny kunnskap…

Og i fortiden min ligger det mye kunnskap

Jeg er på kurs for tiden, og for en motivasjon og inspirasjon jeg får av både kursansvarlig og andre deltagere. Jeg erverver meg ny kunnskap og repeterer gammel, og jeg blir minnet på hvem jeg var og er, finner enda flere sider ved meg selv, sider jeg har oversett, fortrengt eller ikke villet se på kanskje. Meningen med kurset er å få større forståelse for hvorfor jeg ble avhengig og begynte å misbruke alkoholen. Var min oppvekst dysfunksjonell eller var jeg genetisk sårbar? Kanskje opplevde jeg traumer og sorger som påvirket meg til å bruke alkoholen for å flykte fra alle problemer og vonde følelser?

Man trenger ikke ha hatt en dårlig oppvekst for å utvikle en avhengighet, men for min sin del kan det vel sies at oppveksten var noe kaotisk til tider, og sikkert med som faktorer til utviklingen av min avhengighet. Mine foreldre var gode og omsorgsfulle, selv om far var mye borte på arbeid og mor strevde med sitt i hjemmet. Vi hadde alt vi trengte med tanke på det materielle, men jeg savnet det å ha noen som så meg, snakket med meg og viste meg mer nærhet. Kanskje hadde dette noe med at mor slet med psykiske problemer til tider, som plutselig forvandlet familiens hverdag.  Ikke minst påvirket det meg, og hele familien, å ha en eldre bror som var rusmisbruker; følelsesmessig og i forhold til andre mennesker og dagliglivet generelt. Ja, foreldrene mine hadde sitt å stri med, men likevel gjorde mor og far så godt de kunne.  

Muligens var jeg genetisk sårbar og hadde til en viss grad en dysfunksjonell oppvekst, som dermed påvirket meg i retning mot det å løse problemer, eller flykte fra problemer ved å, for min del, bli avhengig av alkohol. Ofte starter et alkoholmisbruk med et annet «misbruk» eller avhengighet, og når jeg tenker tilbake så flyktet jeg mye inn i skolearbeid og aktiviteter i barne- og ungdomsårene. Jeg var faktisk flink til mye, og det jeg mestret ville jeg gjøre mer av, og att på til opplevde jeg mer ro inni meg. I tillegg ble jeg også lagt merke til, jeg fikk mer oppmerksomhet. Men det ble også et problem, for enkelte i min nærmeste omgangskrets utviste stor misunnelse, og det kunne oppstå en del krangling mellom oss. Jeg ville ikke la meg kue, så til tros for at jeg egentlig var et stillferdig og sjenert barn, kunne jeg vise mye muskler. Jeg var ikke særlig flink til å fortelle om hvordan jeg følte det, men tok det desto mer ut fysisk.

Etter hvert som jeg fant den store kjærligheten, mistet jeg noe av lysten til skolearbeidet, men jeg skulket aldri eller kuttet ut å gjøre lekser og den slags. Jeg var fortsatt opptatt av å være flink, være den beste og få gode karakterer. Jeg levde litt i to verdener, den perfekte og den litt rampete. Rampete fordi gutten jeg ville være sammen med var en av gutta på røykehjørnet, den tøffeste etter mitt syn. Det var gjennom den gjengen jeg begynte å røyke, og også fikk mitt første ordentlige møte med alkoholen. Og jeg husker det som det var i går, den brennende varmen som spredte seg i kroppen, og ikke minst den befriende følelsen, helt til jeg ikke husket mer.

Nei, jeg skal ikke gå for mye inn på min ungdomstid, men jeg ble nå etterhvert gravid allerede som seksten år, og dermed sluttet stort sett all festingen for min sin del. Planene om videre skolegang ble lagt på is.  Jeg hadde fullført to år på videregående før jeg stiftet familie, flyttet tretti mil hjemmefra til egen bolig og tilhørende husarbeid. Jeg var plutselig blitt voksen. Det var et ekteskap som aldri ga meg ro, jeg trivdes ikke, og jeg hadde ingen å dele noen av mine følelser med. Jeg ble fysisk og psykisk nedbrutt, men likevel klarte jeg å komme meg ut i jobb og beholde jobben så lenge vi var gift. Jeg holdt hus, hjem, jobb og familie i skjønneste orden. Utad den flinke og blide, innad den triste og “jeg vil ikke mer”.

Under stort sett hele mitt niårige ekteskap rørte jeg svært lite alkohol, bare til festligheter sammen med jentene på jobben, for hjemme måtte jeg være tilstede og nykter. Det var ikke før jeg flyttet for meg selv mitt alkoholmisbruk startet, da jeg ikke lengre taklet alle de opphopede følelsene inni meg. Mitt første minne fra alkoholen kom tilbake, den varme og befriende følelsen. Den ville jeg ha! Da startet vel tjue år (til og fra) med rushelvete og lidelse for barna, familien og meg selv. Selvbedrag og løgner, flukt og prøve- finne- meg- selv, ja, slik var hverdagene.

Ut ifra dette, og hva jeg lærte i dag kan jeg nå lese at alle mine opplevelser gjennom livet, og min genetiske sårbarhet har påvirket meg i retningen til å bli en alkoholmisbruker, en person som ble avhengig av å ruse meg for å kunne kjenne at jeg fikk slappet av, sove og glemme alt det vonde og vanskelige. Jeg kunne gråte og le, kjenne sinne og frustrasjon, ja, alle de innestengte følelsene kom fram gjennom rusen. Jeg kjente meg med ett fri, men bare for en kort stund. Resultatet ble det motsatte desto mer jeg drakk, og det skulle bli mange år med å ruse bort følelsene. Jeg ville bare flykte, helt til jeg ikke klarte å flykte lenger.

Dette er noe av essensen av det jeg har lært på kurset i dag, det å se tilbake og sette livet mitt inn i et perspektiv, inn i en ramme, og dermed se klarere hvorfor tingene ble som de ble. Det har vært mange vonde opplevelser gjennom livet, påført av andre og selvpåført, og mange kunne kanskje vært unngått om jeg ikke hadde fortsatt å drikke. Så hvorfor fortsatte jeg å drikke selv etter at jeg mistet alt? Hvorfor fortsatte jeg å ville meg selv og andre så vondt? Jeg håper å kunne lære enda mer om dette i morgen, og senere utover i kurset. En ting som jeg la meg på minnet var, at jeg er ikke alkoholiker. Jeg stusset litt med det samme kurslederen forklarte denne uttalelsen, og noen vil nok bli forundret over at jeg skriver dette nå. Men i og for seg er det jo helt sant. Jeg er jo ikke sykdommen min. Alkoholisme er en sykdom slik kreft er en sykdom. Ingen er kreft, så derfor er ikke jeg alkoholiker, men et menneske. Jeg heter Heidi, og jeg er et menneske! Et menneske som lider av avhengighetssyndromet.

Mitt misbruk er et symptom, og jeg ble minnet på at det er mitt ansvar å holde sykdommen på avstand. Denne forståelsen fikk jeg da jeg innså at jeg hadde en avhengighet for vel fire år siden. Dersom jeg tar kontroll over tankene mine og er bevisst mine egne følelser, min adferd og ikke minst ikke skjemmes over min fortid, kan jeg lettere beholde en fungerende og forutsigbar hverdag. Jeg utvikler nye relasjoner, kvitter meg med gamle, men de gode vennene pleier jeg som best jeg kan. Jeg har, og vil fortsette med å gjenoppbygge livet mitt og fylle det med meningsfulle aktiviteter, som også gir livet mening. Dette kurset er en del av denne gjenoppbyggingsprosessen til å bli et enda tryggere og selvsikkert menneske, en person med høyere selvfølelse og større selvrespekt. Jeg ønsker å forsterke min livsglede enda mer, og dersom jeg skulle ha behov for å flykte litt, hjelper det lite å bygge luftslott, og langt mindre å ty til alkoholen igjen.

Åh, jeg gleder meg til fortsettelsen av min livsvei. Og veien fram går først tilbake!