Avhengighet

Oi, oi, oi! I dag fikk jeg sjokkerende nyheter. Sjokkerende i den forstand at jeg har på en måte blitt feilinformer, eller ikke informert om farene rundt det å lide av avhengighetssyndromet med tanke på inntak av andre substanser, som til dels sjokolade. Først en kort definisjon av hva avhengighet er, og ja, det har jeg vært inne på før, men jeg tar det igjen. (Gå gjerne tilbake til den bloggen å les).

Avhengighet er en tilstand som hindrer oss i å fungere normalt – et misbruk av en eller flere substanser eller aktiviteter for å få en type rus. I kjølvannet av avhengigheten ligger det benektelser av å ha et problem, manipulering av personer for å kunne innta stoffet eller bedrive aktiviteten, og selvbedrag i form av at vi «lurer» oss selv til å tro at vi for eksempel kan kontrollere drikkingen eller det vi holder på med. Avhengighet er klassifisert som en sykdom i ICD-11 og DSM-IV. Mange som inntar alkohol eller andre rusmidler ser ikke på seg selv som syk, men hvorfor driver de da med såkalt selvmedisinering? Jeg bare spør?

Ja, så var det dette med å benekte. Jeg forsto at jeg hadde et alkoholproblem lenge før jeg forsto at jeg ikke klarte å slutte å drikke på egenhånd og trengte hjelp. Likevel bortforklarte jeg problemet, fordi jeg egentlig ikke var klar for å gjøre en endring, jeg ville ikke ta ansvaret for å legge meg inn, og dermed måtte erkjenne for andre, og meg selv at jeg hadde et alkoholproblem. Hvordan kunne jeg innrømme at de fleste av mine fysiske og psykiske smerter hadde utspring fra alkoholen? Jeg drakk jo for å få ro, for å bli mindre rastløs, minske angsten og kontrollere de følelsesmessige strategiene. Men rusmiddel var som et drivstoff på all negativ adferd og økte jo bare de følelsene jeg ikke ønsket å kjenne på. Det å lide av avhengighetssyndromet er tilnærmet lik det å ha en personlighetsforstyrrelse, og det var vel ikke rart at min Bipolare lidelse 2 diagnose frafalt da jeg ble utskrevet fra mitt siste døgnopphold på rusklinikk. Jeg hadde kastet bensin på bålet hver gang jeg inntok øl, vin eller sprit, og dermed laget kaos i kroppens balanse; det fysiologiske – i form av mer abstinenser, kognitivt – med mer tankespinn og adferdsmessig – ukontrollert og hemningsløs opptreden i tide og u-tide.

Ja, det får være nok «fagprat». Så var det tilbake til «sjokket» jeg fikk i dag. Jeg vil heller kalle det kjærkommen kunnskap, som jeg gjerne skulle hatt før. Siden jeg lider av avhengighetssyndromet er det å ha trang til å innta noe eller overdrive en aktivitet av det normale. Jeg som de fleste med denne sykdommen har en tendens til å gå til ytterpunkter, gjøre noe, spise noe, drikke noe som gir en ego-tripp. Mer-mer-mer! Hvem er det som stadig utsetter seg for farer som kan ha dødelig utgang uten at de er avhengige av nettopp dette? Det er vel også slik at jeg nå også har en tendens til å overdrive enkelte ting jeg starter opp med, det være seg vasking eller en hobby, for ikke å snakke om å spise søtsaker, og det kan vel tilbakeføres til mitt syndrom. Bare må liksom…

Normale mennesker klarer å slutte på et tidspunkt som tilsier at kroppen eller hodet har fått nok, det være seg å spise godterier, drikke alkohol, trene eller jobbe, men slik har det jo ikke vært med meg. Ta for eksempel dette med sjokoladespising, den jeg har nevnt ved flere anledninger før. Jeg klarte å kontrollere inntaket i perioder, akkurat slik jeg kunne med alkoholen, men så hadde jeg orgier uten like, spesielt når jeg var alene hjemme. Nå vet jeg hvorfor jeg har ønsket samboeren min vekk oftere. Nemlig ja, jeg ville ha ro og fred til å spise så mye godterier jeg ville uten å bli kontrollert og få kommentarer. Det har seg slik at sukker og alkohol påvirker de samme reseptorene i hjernen – sentralnervesystemet, som gir en kick. Så i perioder hvor jeg har følt meg nedfor og spist en sjokolade har jeg næret oppunder abstinensene i kroppen som egentlig roper på alkohol. Men jeg vil ikke ha alkohol, jeg drikker jo ikke mer. Hjernen godtar sjokoladen den. Hvorfor visste jeg ikke det før?

Altså har jeg blitt lurt, kanskje ikke med viten og vilje, for det å spise sjokolade eller smågodt har vært med på å hjelpe meg med å ikke drikke alkohol. Det er bare det at jeg har ingen garanti for hvor lenge søtsakene er god nok substitutt for vinen, som fortsatt har plass i underbevisstheten min. Behandlingspersonaler og andre personer jeg har møtt har fortalt meg: «Spis sjokolade»! Og som jeg har spist. Jeg har til og med gomlet kandissukker i nøden, eller baket meg kaker eller annet for å tilfredsstille suget. Og for ikke å glemme, jeg har fulgt samme mønsteret som med alkoholen ved de anledningene jeg ikke hadde mer å drikke på, og nå når jeg ikke har hatt søtsaker i huset; jeg har gått, syklet eller tatt bussen til et sted hvor jeg vet de selger godis etter butikkens stengetid. Hvor sjukt er ikke det? Så, nei, ikke mer sjokolade, vertfall ikke i slike mengder. Det aller beste er jo å kutte helt, slik jeg måtte med alkoholen. Før eller senere, hvem vet, så sitter jeg plutselig der med ølflasken i hånden. Og det kan bare skje helt plutselig uten varsel, for det er noe jeg ikke kan kontrollere.

I forhold til dette har jeg en rettelse til tidligere blogg hvor jeg har skrevet om det å ta en sprekk. Skulle jeg, helt ut av det blå sprekke, så er det noe jeg har planlagt over tid. Ja, det er det enighet om, men ingen vet likevel hvorfor det er slik. Men det er ikke slik at jeg tar denne sprekken, eller får den som mange sier, men det bare skjer. Forklaringen er at jeg er sårbar mot triggere, slik som sjokoladen faktisk er, og da vil hjernen, amygdalaen (https://utforsksinnet.no/det-limbiske-systemet-hva-er-det-og-hvordan-fungerer-det/ ), ha noe for å «roe ned». Særlig ja, roe ned. Sjokoladen gir tilnærmet samme effekt på meg som alkoholen, og jeg spiser den når jeg er nedfor, sliten, sulten eller kjenner med utenfor og nervøs, akkurat slik mitt drikkemønster var. Og tro du ikke at jeg koser meg med min Dajm. Nei da, jeg gomler den i meg. Åh, deilig – ro… Må ha mer! Jeg går en tur jeg… Det var den roen…

Med tanke på dette og hvordan hjernen tenker og jobber, eller kan bli lurt til å tenke, så kan det å rydde være til hjelp. Ofte trengs det en omgjøring av vanene våre, eller uvanene. Autopiloten kan være feilprogrammert.  Mulig kan det være nyttig ta en omrokkering av hvor man oppbevarer enkelte husholdningsartikler for å endre på vanemønsteret sitt. Jeg ser at jeg ofte går på autopilot i mange situasjoner, og kanskje den ikke er helt riktig innstilt? Jeg har derfor behov for å omprogrammere hjernen min litt mer enn jeg pleier. På tide å bytte om på skapplasseringer av enkelte kopper og kar. Dette tipset har jeg tenkt å etterfølge. I løpet av helgen. Sist jeg trengte litt endringer tok jeg for meg klesskapet, så nå får kjøkkenskapene en renovering. Så får jeg vasket der også, en vinn-vinn- situasjon på alle måter.

Ja, jeg lærer alltid noe nytt, og dette var virkelig noe jeg trengte nå, for jeg har egentlig forstått hvor det bar hen. Ikke det at jeg var redd for å begynne å drikke igjen, men jeg merket abstinensene når jeg ikke fikk søtsaker når jeg trengte det, eller ville ha det, nei, måtte ha det. Slik kjentes det ut. Jeg kjente faresignalene, mens erkjennelsen lå og vaket i underbevisstheten fortsatt. Uro, svette og irritasjon for å nevne noen. Det var akkurat denne beskjeden jeg trengte, at jeg har brukt sjokoladen som mitt rusmiddel. Jeg er tros alt en avhengighetsperson. Og det er tull av meg å si at jeg ikke er redd for å sprekke, og godt er det. Da er jeg mer på alerten. Jeg er så happy for at jeg har fått denne kunnskapen i dag, og jeg ser ikke på det som noe aber, derimot som en større grunn til å trappe ned på sukkerspisingen for så å kutte helt ut. Jeg ønsker på ingen måte å havne tilbake på alkoholvogna igjen.

Og kanskje var jeg født på denne vogna, altså som en alkoholiker? Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, en flash-back fra riktig langt tilbake i tid, da jeg var liten jente, og lenge før jeg hadde smakt alkohol på ordentlig. Jeg ble minnet på, gjennom å høre på en annens historie; lukten av bensin og eksos. Jeg kunne stå bak biler å inhalere lukten, virkelig stå der å kjenne hvor beroliget jeg ble. Ikke bare syntes jeg dette var godt, men jeg ble dratt mot det, også spritturs og limtuber kunne jeg sitte å lukte på om jeg fikk tak i dem. Faktisk så hendte det jeg drakk av min mors munnskyllevann siden jeg av en eller annen grunn fant ut at den ga meg en slags ro. Og så hostesaften øverst i skapet… Ikke visste jeg at disse inneholdt alkohol, og ikke visste jeg hva alkohol egentlig var da. Men like full luktet jeg på og drakk jeg disse substansene. Så jeg velger å tro at jeg var født alkoholiker. Men det kan ikke jeg avgjøre, og egentlig ingen, tror jeg…

Hvor hadde jeg vært uten all kunnskapen jeg får av alle de som har gjort sine erfaringer og senere deler dem med andre. De som bringer sin kunnskap videre til meg og andre som uvitende har gått rundt i abstinenståke og trodd: Bare spis sjokolade du!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s