Abstinenser og triggere

Tenk om jeg ikke hadde fått vite i går hva jeg vet nå, om abstinenser?! Da hadde jeg vært like fortvilet, og ikke minst gitt etter når jeg i løpet av natten var våken et titalls ganger, og hvor kroppen ropte på sjokolade. Ja, jeg hadde stått opp og leita febrilsk etter noe søtt å spise for å få ro og sovnet igjen. Jeg tenkte konstant på sjokolade, drømte om sjokolade: Hvorfor ligger den sjokoladen der? Jeg vil ikke ha sjokolade, skal ikke ha den jeg. Jo, jeg vil ha den. MÅ HA DEN, NÅ! Men den var jo ikke der og godt var det. Så hørte jeg i dag, på tredje kursdag, at banan er tingen når sukkersuget setter inn. På grunn av høyt serotonininnhold i bananen hjelper den visst nok, og jeg som ikke liker banan da. (https://veientilhelse.no/unnga-depresjon-mangel-pa-serotonin/ ). Likevel verdt å prøve når sukkerabstinensene slår til med full kraft. Har jo ikke lyst til å gå inn i en depresjon heller. En annen ting er at nå vet jeg at det går over, selv om det langt ifra er behagelig. Ikke for de som befinner seg rundt meg heller, så det var greit å gi samboeren en kort innføring i hva abstinenser går ut på, advart på en måte – best å skygge banen nå…

Ja, det var en liten utblåsing, men jeg har landet etter dagens dose om nettopp abstinenser, tror jeg da. Jeg blir mektig imponert over Rita Nilsen, kurslederen, som står det og forteller med en slik glød og iver, tegner hjerne og sirkler med piler hit og dit – følger dere med, og alle vi deltagerne kan ikke annet enn å bli dratt inn i dette «helvetet», som hun vil vi skal forstå bakgrunnen til, altså hvorfor hele kroppen verker og følelsene er på høygir når tilførsel av rus opphører, eller sjokoladen også for den sin del. Glem ikke den! Vi følger med som tente lys på første skoledag, og greier faktisk å bidra med massevis av spørsmål. Alle deler sine sterke historier så jeg blir rent på gråten. Helt magisk! Vi blir minnet på hva som virkelig betyr noe!

Det virker faktisk som at alle er villige til å gå i seg selv. Det var ikke det vi helst ville når abstinensene sto på som verst. Mens delingene går rundt bordet tenker jeg tilbake: Er helt inni «en kule» av skjelving og svetting, nesa renner og egentlig burde jeg spise, men orker ikke tanken engang. Er bare trett, vil sove og det smerter i hele meg. Det var slik det kjentes når alkoholen var på vei ut av systemet og bare ventet på at jeg skulle tilføre en ny ladning, men jeg hadde ikke fått vært på polet enda. Husket jo ikke om jeg hadde noe igjen et eller annet sted. Mistenksomheten og overfølsomheten. Noen hadde sikkert tatt det uansett. Selvfølgelig hadde kjæresten tatt det og helt det ut. Hvorfor står det noen der og glor? Gå bort, jeg vil ikke! Angsten rev og slet i hele meg, ville ikke se alle de uvirkelige skapningene som stadig kom på besøk. Dro som regel dyna lengre over hodet, ventet til klokka nærmet seg åpningstiden på butikken. Ja, slik var det, og heldigvis ikke nå, ikke sammenlignbart en gang, men ille nok med den forbanna sjokoladen…

Jeg kommer tilbake til nåtiden, til rommet i det noen sier: «Dette er ikke et kurs for nybegynnere»! «Nei, men dette er ikke en avslutning, men en begynnelse på noe annet». Så fantastiske mennesker jeg er sammen med, tenker jeg, og ønsker å gi en applaus for ham som langt ifra er selvgode, men egentlig skulle klappet seg selv på skulderen og erkjent at han er så absolutt ydmyk. Vi er faktisk på god vei til å rette opp i reisverket innenfor den blanke fasaden alle vi menn og kvinner som deltar her. Vi åpner jo opp for følelser, deler om hvordan det er å være et menneske, på godt og vondt. Jeg selv har pyntet på fasaden mang en gang, men det hjelper lite å male på flotte farger utvendig når det bare er kaos innvendig. Utenpå blank – innvendig krank!  Her er jeg blant likemenn, og det er så godt. I tillegg får vi ny kunnskap med på veien, som kan hjelpe oss bedre å forstå hva som skjer rundt det å ha en avhengighet.

Ja, så var det abstinensene, de fysiske og psykiske. Sitter mellom øra veit du, oppe i hjernen i amygdalaen, og noe i frontallappen. Mye å holde styr på, men prøver å huske, og det er neimen ikke lett for en slik som meg. Det forklares på nytt fra lederstolen, fra damen som langt ifra har engle-dun i munnen. En kort innføring om amygdalaen, om kortisol og insulin. Så var det følelser; bekymringer, frykten, sorg og lengsel eller sansene; lukter og smaker og alt vi ser og hører. Nye linjer strekes opp, ja, glykogen, tyroksin og colisystoksin (eller hva det nå het). Egentlig foreslår jeg at dere googler alle disse hormonene, så finner dere ut hvor viktige de er i forhold til for eksempel å ikke få en anatomisk-fysiologisk utløst depresjon eller alle disse helvetes abstinensene! Men det som kan være lurt å huske på er; om vi ungår å kjenne på smerten, kjenne på følelser som kan komme, nei, de kommer til overflaten når man roter litt i fortiden, som på dager som dette.  Hvis man bare “server” litt på overflaten, da går man i forsvar. Enten flykter man, sloss imot eller fryser følelsene, og fryse dem pleide jeg å gjøre. Orker ikke alt dette jeg, jeg vil bare overleve, så ikke nå. Og dyna ble dratt over hodet igjen. Frontallappen og amygdalaen hadde fått fri atter en gang. (Men amygdalaen tar ikke fri, men det visste ikke jeg).

Det er menneskelig å slite, men ikke enkelt å drive med realitetsorientering uten fasit. «Ja, vel…men kanskje…hvis bare… Fikk ikke med meg alt jeg». Orker egentlig ikke. Vil ikke. Det er vondt og vanskelig. Kjenner på skyldfølelsen. Gjenkjennende, akkurat! I freeze-modus du også? Ofte tenkte jeg, og noen ganger nå også: Hva er galt med meg? Ingen andre avhengige har det slik som meg? Skam og skyld. Alt jeg har påført alle rundt meg. Overfølsomheten og usikkerheten. Selvfølgelig snakker jeg om abstinenser enda. Kommer fortsatt. Vil ikke ha det slik, men sen-abstinenser og pseudo-abstinenser kommer selv hvor mye vi flykter eller prøver å sloss imot. Kanskje jeg ikke skulle gått på Burns for å se hvordan «stoa» er der nå til dags, tatt en kaffe? Drikker ikke kaffe på Burns vettu… Var det derfor uroen kom 2-4 dager etter på. Nettopp! Det er slik det fungerer. De er stadig tilbakevendende, hver tredje måned faktisk, og varer opptil cirka 20 dager, mer eller mindre. Uff, og uff og atter uff. Trodde jeg var ferdig med alkoholabstinensene jeg, men nei, da. Disse hormonene jeg prøvde å ramse opp, de spiller meg et puss fortsatt, eller det er normalt. Jeg er normal! De går i syklus, og hver gang de har gått runden sin, så rusker de tak i meg. Irritasjonen vokser og smella går. Advarsel! Jeg er i pseudo- abstinens hjørnet.

Null tålmodighet, null toleranse og ikke prøv å fortelle at jeg bare skal slappe av litt. Egentlig er det det jeg helst bør gjøre. Tenk å haste i vei, vaske, styre og ordne som en virvelvind tjue dager i strekk. Skjønner du eller? Så hører jeg at det vertfall ikke er så lurt å oppsøke mennesker som før var en del av mitt drikke miljø, eller besøke en person som kan bidra til å dra meg ned, en som kan pirke i russuget mitt. Ikke det at jeg merker det der og da, men plutselig noen dager etterpå kan jeg risikere å sitte der med vinglasset i hånden uten å forstå noen verdens ting. Jeg vil da ikke drikke! Har ikke tenkt på vin en gang. Best å unngå alle steder og situasjoner som kan trigge meg. Så, nå har jeg tenkt, og dette fordi det er anbefalt, så skal jeg føre skjema, krysse av på kalenderen. Notere ned når jeg merker alle disse typiske abstinensplagene; når forsvinner hukommelsen, når klarer jeg ikke å tenke klart, er handlingslammet, sover dårlig og ikke minst har store svingninger i humør og følelsene er på høykant. Da er jeg nemlig i sen/ pseudo- abstinens perioden. Artig! Nei, ikke noe å le av. Det er et helvete. Bare spør samboeren min. Han skal faktisk også føre statistikk, og det er for begges del, vel og merke.

Wow! Jeg kom meg gjennom denne dagen også. Og trøsten er at nå har jeg avkortet alt ubehaget ved å erverve meg mer kunnskap om nettopp ABSTINENSER OG TRIGGERSITUASJONER. De verste fysiske abstinensplagene går over etter 48 timer. Godt å vite det, så da vet du hvor lenge du kan forbli stille og rolig under dyna. For den som fortsatt er aktiv i rusen vel og merke. Kanskje best å endre på livssituasjonen, så blir de psykiske plagene rasker borte også. Jeg får nøye meg med sen-abstinensene. Jeg tuller altså. Ikke noe å kimse av noen av delene. Det vet alle som har en avhengighet. Men i morgen skal jeg få akupunktur, og kanskje det også kan bidra til at jeg håndterer syklusene mine enda bedre. Jeg vet bare at jeg ikke kan senke guarden for alt som kan trigge meg. Amygdalaen er ikke som meg, at den glemmer. Nei, den husker alt for godt alle konflikter, traumer, drikkekamerater, brune puber og absolutt alt som kan vippe meg av pinnen. Så, jeg holder meg unna disse folkene, plassene og situasjonen i femtiden. Jeg er fortsatt psykisk sårbar og kan lett fyres opp. Derfor holder jeg meg til den eksplisitte hukommelsen jeg. Den kan jeg deale med!