Offerrollen og sorgprosesser

Jeg var litt spent da jeg gikk til kurset i dag. Spent på hvordan jeg ville reagere på akupunkturen. Sist gang jeg fikk nåler hadde jeg et dårlig minne fra. Ikke minst hadde jeg også en del følelser fra gårdagen, som ikke var helt ferdigbehandlet, så kanskje de ville gi utslag. Kanskje grudde jeg også for dagens tema, sorg. Jeg har mest sannsynligvis en hel del ubearbeidet sorg i meg fortsatt, og nettopp det vil jeg komme tilbake til.

Akupunkturreisen:

Sittende med hodet lent mot veggen, og fem-seks nåler settes i hvert øre. Kanskje binder jeg meg litt, jeg vet ikke, men første reaksjon er uvelhet, litt svimmel. Lukker øynene og det går raskt over, kjenner jeg blir døsig og varm. Musikk settes på og jeg dras inn i ulike «naturopplevelser» og sinnsstemninger. Jeg sitter ved sjøen, ser soloppgang, hører bølene slå mot land og kjenner roen senker seg enda mer. Jeg går gjennom skogen, hører fuglekvitter og vindsus i trærne. Blir glad og tilfreds og merker at det prikker litt i kroppen. Fortsetter inn i en grotte og lytter til vanndråper som drypper mot berget. Fantasien drar meg videre, men jeg er litt trist nå og det murrer i skulderen og bevegende, svak smerte farer gjennom kroppen, før det liksom løser seg opp. Merker øynene blir tyngre. Det er godt og vondt samtidig, men jeg slapper også mer av. Musikkstykkene endrer stemningen, vekslende mellom sorg, glede, gråt og latter inni meg, mest glede. Jeg synes det er fint, deilig, behagelig, nesten så jeg sovner. Jeg merker at lyset blir slått på. «Kom tilbake til verden her». Åh, så fantastisk en reise. Nå er jeg klar for hva resten av dagen måtte bringe.

Jeg har virkelig vært i kontakt med følelsene, men jeg har ikke helt klart å sortere hvilke elementer i livet mitt jeg ikke helt trenger, selv om jeg har trodd jeg har vært flink til å luke bort det jeg ikke vil ha rundt meg, det som forstyrrer meg mest. Se bare på all sjokoladen, den var jo forstyrrende, og jeg forsto at den ikke var bra, men jeg spiste. Nå, denne uke har suget vært fraværende, og jeg håper det vedvarer. Men jeg er jo avhengig. Ferdig snakket! Det er bare det at jeg fortsatt flykter, og jeg er fortsatt redd for mange ting, men jeg drikker ikke på det. Og med hånden på hjertet, jeg har heller ikke lyst på alkohol, faktisk veldig lenge siden det. Uansett har jeg flyktet med andre ting, gjennom søtsaker, hobbyer, turer, husarbeid og mye mer om jeg tenker meg bedre om. Så jeg har kanskje lurt meg selv til å tro at jeg er mer stødig til beins enn jeg egentlig er.

Jeg har fortrengt, ikke villet se, gått i forsvar, eller angrep om dere vil. Det er jo det beste forsvar, å angripe andre for deres eventuelle feil og svake punkter. Jeg liker å tro at jeg er snill, god og hjelpsom, men jeg er også atal, snerrete og lunefull når jeg gransker meg nærmere i sømmene. Selvfølgelig har jeg fått svar på hvorfor nå. Det kom så tydelig fram i går, og da kom det også andre ting frem fra glemselen. Noe jeg måtte reflektere nærmere på, og som kan tilskrives abstinenskriteriene. Tror fortsatt at jeg ikke er bra nok? Men hvem er jeg egentlig ikke bra nok for? Selv om jeg gjør så godt jeg kan, sier til meg selv hver morgen mens jeg ser meg i speilet: Jeg er bra nok, god nok og fin nok, men merker enda at jeg er ikke helt dus med meg selv i alle situasjoner. Mennesker gjør meg usikker, usikker på om jeg egentlig er det jeg innprenter meg selv daglig. Hvor lang tid tar det før det setter seg? Hvor mange lag må jeg skrelle av før jeg godtar meg selv fullt ut?

Med min fortid er det kanskje ikke så rart? Det er noe i det at jeg muligens bruker nesten like lang tid på å gå ut av skogen som det tok meg å gå inn. Ikke minst kunne jeg trenge å snakke med noen oftere enn jeg gjør, ikke bare bite det i meg. Jeg føler meg da ikke så ille, og langt ifra nedfor slik jeg kunne være før. Det går alltid over med en gåtur, det å rusle i naturen eller pusle med plantene mine. Det er terapien min, men det hadde ikke skadet å prate litt mer, og ikke bare prate-prate slik samboeren og jeg gjør. Selv om han er flink til å lytte, det skal han ha, men det blir bare enveiskommunikasjon for det meste. Han forstår jo ikke alt jeg sliter med, hvordan jeg har det med mine problemer. Oftest vil jeg ikke bry ham heller, vil ikke bry noen. Ja, jeg hører meg selv hva jeg tenker, og sier inni meg mens jeg skriver. Vil ikke bry noen. Klare meg selv. Der var jeg igjen, alkoholikeren, alkoholikeren lever fortsatt, vertfall tankegangen, for jeg drikker ikke. Jeg er et menneske, så hvorfor kan jeg ikke bare be om råd? Eller hvorfor lytter jeg ikke til alle rådene? Jeg går til venstre, men ble anbefalt å gå til høyre. Selvfølgelig skal jeg også ta selvstendige valg, det trenger jeg å øve på også, men ikke alle mine valg er like fornuftige. Eller? Jeg behøver å stole mer på meg selv. Det var best å gå til venstre, følge intuisjonen, det som var best for meg der og da.

Jeg befinner meg i stabiliseringsfasen enda, mellom det å være aktiv alkoholiker og det å være en tryggere nykter person.  Holder vel på med å få litt mer oversikt over livet mitt, mine planer for fremtiden. Så er det det at til tider har jeg vært for mye opptatt av dagen i dag, og unngått alt for mye planlegging. Men jeg tok jo utdannelsen, så jeg klarer jo mye når målene settes. Det tar tid før alt blir optimalt, og kanskje det heller ikke er målet. Ingen ting vil bli helt optimalt, helt perfekt. Nei, det går seg til, og det blir helt passe bra nok til slutt. Jo, da jeg er optimistisk. Jeg har troen ellers hadde jeg gitt opp for lenge siden. Håpet er der også, og drømmene. Egentlig lever jeg litt i drømmen nå, nå når jeg kan skrive og samtidig føle at jeg kan gjøre en forskjell for noen, at det jeg formidler hjelper andre til bedre å forstå egne vanskeligheter og avhengigheter. Men er det egentlige målet?

Men så er det meg selv igjen da opp i det hele. Har behov for å hjelpe meg selv mer. Jeg trenger å forstå at jeg sikkert fortsatt er i en slags sorgprosess. For som skrevet er jeg jo i stabiliseringsfasen eller overgangsfasen, og helt ferdig med avhengighetskvalene er jeg langt ifra. Nevner det igjen jeg, denne sjokoladen jeg har gaflet i meg til alle døgnets tider på det verste. Jeg har aldri sluttet helt, med å sørge over tapet. Har jeg tillatt meg å sørge ordentlig? Det var en stort tap og gå ifra min følgesvenn i så mange år, kong alkohol, selv om jeg ville det selv. Jeg ønsket meg mer ut av livet, ta tilbake kontrollen, oppnå drømmene mine. Likevel er det klart det blir et savn, for rusen var det trygge som tok meg dit jeg ville. Fikk meg i «min stemning». Ville jeg gråte så fikk jeg gråte. Men til tross for alle mine daglige rutiner, alle ritualer med bønn og meditasjon, alle gode hjelpere, venner og familie som støtter opp, så er det noe jeg har oversett og hoppet bukk over. Kanskje ikke akkurat i forhold til alkoholen i seg selv, men årsakene til hvorfor jeg brukte alkoholen som min medisin til å ta bort alle vonde følelser. Alkoholen er borte, og det er egentlig greit. Det var ikke smaken jeg var ute etter uansett, men rusen som tok bort følelsene. Og uroen.

Jeg har lært og brukt metoder for å ta bort suget, og mange har virket, og jeg har tenkt at det kommer etter hvert, men jeg har ikke vært flink nok til å kjenne etter hva som fortsatt sitter der. Jeg har ikke gått hele runden med meg selv på alle områder med tanke på traumer fra fortiden, deriblant en gnagende uro jeg får i spesielle situasjoner. Jeg har ikke klart å plassere tankene og følelsene mine i forhold til enkelt ting, som for eksempel at jeg blir urolig, irritert, stresset og rastløs når jeg har møtt personer på ulike sammenkomster.  Morgenbønnen hvor jeg ber for alle mine fiender og alle de som har gjort meg vondt fungerer ikke like fort som jeg har ønsket. Jeg har «faket», men ikke «maked it» enda. Og som noen sa: «Hvorfor skal jeg holde den kanalen åpen»? Ja, hvorfor skal jeg be for noen som jeg ikke egentlig ønsker å ha i livet mitt? Og hvorfor skal jeg tilgi en person som aldri har bedt om tilgivelse?  Er det ikke bedre at jeg forsoner meg med at slik var det? Selvfølgelig! Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? Jeg har villet gjøre som de jeg trodde visste best, fagarbeidere og likemenn, de som ba meg tilgi og be for disse «monstrene», så vil de «slutte å plage meg», men de sluttet ikke. Jeg la fra meg bitterheten, og tilegnet dem andre ord; de visste ikke bedre, men kanskje er jeg fortsatt bitter også. Det er jo å forsone meg med fortiden jeg må, forsone meg med at denne personen var som han var, og det er opp til meg om jeg fortsatt vil la ham «ha makten over meg».

Har jeg akseptert fortiden, og gått videre. Klarer jeg helt å orientere meg, være klar på mine ønsker og valg? Har jeg fått ut alle reaksjoner? Hva vil jeg egentlig? Hvor står jeg?

Jeg er fortsatt redd for enkelte mennesker. Jeg vil ha trygghet, ha kontroll, få et verdig liv, bestemme over meg selv og ta egne valg. Jeg er redd for enkelte personer! Hvordan kan jeg oppnå målene mine, eller delmålene mine om jeg fortsatt er utrygg, redd og engstelig i mange tilfeller. Hvorfor har jeg min adferd? Hvorfor er jeg redd? Hvorfor stivner nakken? Hvorfor vegrer jeg med for å gjøre ting? Hvorfor tør jeg ikke fortelle mine nærmeste hvordan jeg har det? Hvorfor? Hvorfor? Jeg er redd? Jeg vil ikke såre noen? Jeg vil vise at jeg er sterk. At jeg kan. At jeg er flink. Flink-flink- flink! Uhæ! Jeg blir ikke tryggere av å ikke fortelle at jeg er utrygg. Er jeg fortsatt i offerrollen? Eller fordeler jeg fortsatt skyld? Jeg sørger kanskje over tapet av meg selv? Og nå driver jeg og leiter for å finne meg igjen. Hva med å være enda mer bevisst hvor jeg er i denne sorgprosessen?  

Hva sørger jeg over? For noe sørger jeg over. Hva gjør meg trist og redd og lei meg? Sørger jeg over det tapte meg, det jeg ikke fikk, det som ble skuslet bort- først av andre, så av meg. Jeg ble «fratatt» retten til å være meg, retten til å bestemme, ta egne valg. Eller jeg overlot til andre å bestemme, for jeg var ikke god nok. Jeg var ikke så flink på å vite hva som var best. Personer jeg trodde var glad i meg sviktet og skuffet meg, gjorde urett mot meg. Jeg gikk i freeze-modus og ble værende. Turte ikke annet. Så ble jeg den som svek andre selv. Jeg visste ikke bedre. Hadde ikke lært å ta ansvar. Ferdsel på eget ansvar! Jeg så ikke fareskiltet. Blindet av kjærlighet og alkohol. De jeg trodde ville meg godt. Det sitter fortsatt i meg. Jeg trodde! Skammen! Noen traumer er der fortsatt. Jeg har fortsatt en del å rydde opp i, med meg selv og med andre. Jeg er på vei, begynte på nytt i dag, tok en ny vei. Tok noen stotrende skritt, for jeg er fortsatt redd!

Smerte! Kjenner tårene presser på når jeg hører meg selv fortelle. Det er jo for faen meg traumer det er snakk om. Angst, innestengt angst, som jeg slipper ut nå og da, to-tre dager etter at jeg har kommet med i sikkerhet og kan slappe av. Angsten blir til intoleranse og irritasjon, til sinneutbrudd og vaskeorgier. Fortiden, og alt det fortrengte, det jeg har trodd jeg kan håndtere, orden opp i, tilgi for, be for. Alt det vonde, det er der like fullt. Alkoholen tok det ikke bort. Og nei, alle mine bønner har ikke tatt det bort. Igjen, hvorfor skal jeg tilgi? «Du må tilgi for å komme videre». Ja, det sa de alle disse jeg trodde visste hva løsningen var. Men jeg er på stedet hvil, nesten. Jeg hører: «Hva med å forsone deg med at slik var det»? Ja, akkurat, forsoning. Jeg kan ta valget, bestemme at personen ikke lenger behøver å være i min omgangskrets. Jeg kan sende ham i «rotterommet». Han kan få fulltidsjobb der, jobbe overtid om så var. Jeg kan stenge den kanalen. Jeg kan ta ansvaret, bestemme at denne personen skal ikke lenger få dra meg ned, hindre meg i å vokse og utvikle meg, hindre meg i å finne meg selv.

Ja, jeg kan stenge den kanalen, men jeg må fortelle omgivelsene mine om at det er hva jeg ønsker, hva jeg trenger å gjøre for å ikke stå i fare for å gå til grunne igjen. Da kommer en ny redsel inn, angsten for å såre noen jeg er glad i. Det er mitt ansvar å komme meg dit jeg vil, men jeg kan ikke påta meg ansvaret for at andre blir lei seg for noe som ikke er min skyld i bunn og grunn. Hvordan vil vår fremtid bli om jeg «driter» i meg selv, og til og med fortsetter å ha skyldfølelse og redsel for å såre alle rundt meg. Det er ikke å ta ansvar for noe i det hele tatt. Jeg kan bare ikke fortsette i samme gamle tralten, grave ned følelsene mine og la andre «bestemme» min fremtid. Da når jeg aldri målene mine, og til slutt det store målet. Det å ta tilbake eierskapet i meg selv slik at jeg stoler nok på meg selv, godtar meg selv, har troen på meg selv til å være i en ordentlig jobb der jeg fysisk kan hjelpe andre som lider.

Lettelse! Kjenner byrden faller, steinene ruller ut av sekken da jeg fortalte det. Første skritt tatt. Nå, neste. Hva skal jeg si til alle de jeg tror vil bli såret? Og vil de skyve meg bort igjen, som da jeg drakk? Jeg har såret dem før, ja, men dette er vel noe annet. Jeg vil jo bare vise at jeg tar ansvar, at jeg vil at vi skal få det enda bedre. Selvsagt er det noe med samvittigheten? Tenker: Har jeg lov til å «kreve» at slik vil jeg ha det, jeg som selv sviktet, løy og gjorde dem vondt på alle mulige måter? Nei, jeg var jo ikke bedre selv, og ønsker de ikke mer kontakt, så respekterer jeg det. Og da er det kanskje rett og rimelig at de respekterer mitt valg også. Jeg prøver så godt jeg kan, og det beste jeg kan gjøre for å gjenvinne full tillit er å holde meg rusfri, og det er nettopp derfor jeg ønsker å skjerme meg selv for uromomenter i livet mitt.

Redd, forferdelig redd enda. For pokker så nervøs jeg var, men jeg sa det. Jeg må stå for valgene mine. Hoppe i det eller tusle sakte ut i det kalde vannet? Jeg hoppet i dag. Tør jeg neste gang. Ambivalent? Sikkert, ja selvfølgelig. Opphører ikke så fort. Er bare et menneske. Leger tiden alle sår? Tja, om jeg vil, men det kommer an på hva jeg gjør i forhold til hvor fort det skal gå, og hvor smertefullt det skal være. Jeg behøver ikke fortsette med å synes synd på, ta offerrollen i teaterstykket mer. Den kan noen andre overta. Jeg har spilt siste akt i den tragedien.

Jeg tar akupunktur i morgen også jeg…