Tøff kjærlighet er det eneste som nytter

Alt har sin slutt, også dette ANTA-kurset, men, og jeg sier men, selv om men ikke skulle brukes, men jeg gjør det likevel, fordi det slutter jo ikke her. Det er nå det begynner! Og så er det slik at selv om man har gått et kurs betyr det ikke at man kan ta det neste, og det neste etter der. Det fine med disse kursene er at ingen er like, og vi mennesker er jo stadig i endring, så det vil alltid være noe nytt å plukke opp på neste ståsted i livet. I livets skole blir man aldri utlært, og kompetanseheving får vi aldri nok av uansett om man lider av avhengighetssyndromet eller ikke.

Og jeg får aldri nok av Rita Nilsen, et helt fantastisk menneske på alle måter. Om noen lurer på overskriften, så kan jeg skrive under på at tøffere kjærlighet enn det hun gir, skal du lete lenge etter. Der nytter det ikke å lure seg unna, for hun griper fatt i deg, ikke noe dill-dall, men du forstår at hun oppriktig ønsker å hjelpe deg på rett spor. Ekte kjærlighet med andre ord! Og det rare er at hun ikke går tom for kunnskap heller. Og for selv om det virker som det er fullt oppe i hodet mitt, klarer hun likevel å prente inn litt til, av ren og skjær raushet og omtanke. Rita «kapper ikke av hånden på noen». Hun vil bare vise hver enkelt at de innehar egenstyrke, og at det er opp til den enkelte selv og bruke den fremtidsrettet, først på oss selv, for så senere kunne bidra i den store sammenhengen. Det er kun opp til den enkelte å ta mulighetene, ta ansvar for vårt eget liv. Hun er en veiviser, og veien har hun gått opp selv! For oss…

Ja, det er nå det begynner. Det å sette all denne kunnskapen ut i livet. Jeg trenger bare la den få gå noen runder i systemet mitt først, reflektere litt over all denne nye informasjonen, og visst har det vært en kompetanseheving. Jeg har fått verktøy om hvordan finne de rette alternativene, selv om det er opp til meg selv å ta valgene. Jeg kommer uansett ikke videre hvor mye bagasje jeg har med meg om jeg ikke klare bære den. Jeg trenger å være sterk, ja, men også ha ressurser nok, og det kan like gjerne dreie seg om et godt nettverk, familien min, venner eller andre som gir meg trygghet til å videreutvikle meg. For andre kan det også dreie seg om både det å få økonomien på plass, og en bolig uten for mange uromomenter rundt. Men det aller viktigste er at jeg har en virkelig trygg person i livet mitt, en som kan romme meg. Aller helst en likeperson og ikke samboeren min. Han rommer ikke meg nok.  Der imot en som selv vet hvor skoen trykker har lettere for å forstå hvor mine trykker.

De fleste har mål i livet, store eller små, og i situasjoner som når en starter opp på en ny epoke i livet sitt, etter for eksempel endt klinikkopphold, eller som nå, dette kurset, er det viktig å ha klare mål. Hva vil jeg? Hvor skal jeg hen? For å lykkes med å nå sine mål er det nødvendig å ha overnevnte rammer på plass; økonomi, bolig og nettverk. Man trenger å kjenne seg trygg i sine omgivelser, ha trygge og forutsigbare rammer, en god plattform å bygge videre på. Man kan starte med å ta bort stresspunktene, de tingene som skaper kaos i livet, eller mennesker som lager uro i sjelen og kan legge mer byrder på skuldrene enn en klarer bære med seg videre. Nå har jeg vertfall kastet fra meg et lass med frykt, dårlig samvittighet og annen unødvendig last, så da behøver jeg ikke å ta på meg mer av det andre vil lesse på meg. Det kreves derfor at jeg er flink til å sette grenser for meg selv, mine grenser, altså hva jeg vil og ikke alle de andre. Kanskje kommer jeg til å såre enkelte, og kanskje vil noen bli overrasket over å plutselig høre et nei. Fra meg, som nesten alltid sier ja. Og jeg har vært en «pleaser», redd for å skuffe, redd for å såre, fått dårlig samvittighet og skal liksom rette opp alle feilene fra i går. Jo da, Alf Prøysen skriver fint om blanke ark han, men man kan ikke alltid rette opp alle feilene fra i går, bare gjøre endringer, gjøre det på en annen måte, hvis man har lært av sine feil da vel og merke.

Jeg trenger først og fremst å vite hvor mye jeg tåler og orker av motbakker. Og jeg trenger tilførsel av næring, godt stell og ikke minst trygghet.  Er det behov for å rydde vekk ugresset, slik jeg gjør hver uke i blomsterbedene mine? Plantene vil ikke få nok næring og grobunn hvis jeg ikke tok bort all uønsket vekst, og slik er det med meg også. Det er nødvendig med en oversikt, ha en plan for veien vider, og den har jeg fått skisser av nå. Jeg trenger å fylle inn noen fler detaljer. Dersom jeg ikke helt forstår alt, kan jeg jo bare spørre noen andre som muligens har mer erfaring enn meg. Mens jeg går opp løypa, tar en sjekk for å undersøke hvordan kursen ser ut, er det viktig at jeg ikke glemmer at jeg faktisk fortsatt lider av avhengighetssyndromet. Det kan være mange feller og avstikkere på veien, noen som ønsker å terge meg, lure meg ut på tynn is, så derfor trenger jeg å være på vakt for farer og eventuelt det som trigger meg. Hjernen min vil fortsatt ha en stemningsforandring med jevne mellomrom, og er jeg i et sårbart hjørne, kan jeg også ville ha den samme stemningen. Da forstår jeg nå at det siste jeg da bør gjør er å gå inn på en pub for å ta en kopp kaffe.

Det er et vedlikeholdsarbeid jeg driver med, samtidig som jeg skal framover i livet. Planene er der, målet er klart, så derfor kan det inn imellom være lurt å minne meg selv på hva målet mitt var. Kan det nås? Kanskje har det skjedd endringer, har jeg fått nye inn-put, hørt andres meninger og blitt mer realistisk. Mulig trenger jeg et annet mål, og det er lov, å endre målsetning. Noen ganger er det slik at man kan ta seg vann over hoder, jeg har, og da er det lurt å legge lista lengre ned. Kanskje er det også redsel som hindrer meg til tider, slik at jeg må øve og prøve ut enklere muligheter til å begynne med. Ingen har vel blitt verdensmester uten å trene først, selv om det langt utenfor mitt målområde. I så fall må jeg bli verdensmester for meg selv, for det er i hovedsak jeg selv som skal bli fornøyd i første omgang.

På veien trengs det enkelte pit-stop til å reflektere over eventuell fremgang, eller om noe bør endres på i forhold til å oppfylle drømmen min. I mange tilfeller kan jeg komme opp i situasjoner hvor jeg treffer på folk, eller må samarbeide med andre mennesker, selv de jeg i utgangspunktet ikke går så helt bra sammen med, og da trenger jeg bedre oversikt og kjenne på hvordan jeg føler det inni meg. Hemmer de meg eller klarer jeg å gjøre mine oppgaver? Noen personer kan fortsatt gi meg frysninger og gjøre meg redd, så dersom jeg møter på slike folk blir jeg naturligvis usikker. Autoritære personene vil alltid ha overtaket og «ansvaret» om jeg ikke setter foten ned, tar egenansvar og ikke lar meg bli kuet. Det er sjelden min skyld at noen ønsker å bryte meg ned, men det er mitt ansvar å ta vare på meg selv, og dermed be om hjelp til å hindre flere overtrampet, om jeg ikke klare å håndtere det selv. Men det er ikke så enkelt hele tiden at en bare kan ta sin hatt å gå…

Det styrker meg selv i å ha maktet å overvinne situasjoner jeg forbinder med frykt. Ofte er det slik at det ser mere skremmende ut enn det er, og mestring øker sjansen på at jeg ønsker å gjøre det igjen. «Jeg trenger å bli sterk i meg selv for å bli sterk for andre, men jeg trenger ikke være noe for alle». Ofte lønner det seg å være selektiv også i valg av mennesker jeg ønsker skal ta del i mine goder, og kan hende vil noen ikke ha meg i sin krets, som derfor skal respekteres fra begge hold. Igjen behøver jeg å vite hva som er mitt ansvar og hva jeg vil. Er det noen jeg tror jeg sårer, så blir de kanskje mer såret om jeg stadig påfører dem selvmedlidenhet. Klart at det ikke er synd på alle, og jeg skal heller ikke bære alle andres bører. Jeg ønsker bare å komme meg videre, og de som vil være med på veien min, de får lov til å bli med, så sant de ikke ønsker å forkludre det til altfor mye.

Gleden er fullbyrdet! Det er jubel, latter, skulderklapp og applaus. Seksten stykker nådde målet, «besto» kurset, og fikk hver sitt synlige bevis. Følelse av mestring, opplevelse av mestring. Få ros! Bli sett og hørt. Jeg turte! Jeg sa det! Yes!

Mange har ulike mål. Noen hadde som mål å komme gjennom denne ene dagen, selv om det kan være et delmål i en større plan. Alle lengre turer starter med et skritt, så derfor er en dag av gangen første skrittet til et viktigere mål. Mye trenger vi sikkert å kvitte oss med, slik jeg kastet fra meg all lasten jeg ikke hadde noe som helst behov for. Det jeg hadde bruk for i forrige uke, trenger jeg sikkert ikke i dag, men sjekk best- før- datoen! Det som ikke gjør meg godt ønsker jeg ikke å drasse med meg vider, for jeg vil videre. Dette var jo bare starten. Det blir nok fortsatt en del smerte, men et hvert nytt liv kommer gjennom smerte!

—————–

Bare noen ord til de som skal gjøre veien enda lettere å gå for oss “avhengige mennesker”, nemlig politikerne. Jeg håper og ønsker at alle byråkrater og de «høye herrer og damer» etter dagens besøk kan se hvilke ressurser det ligger i et hvert menneske, selv de som har brukt litt lengre tid på å komme seg opp i lyset. Og det har kanskje sin årsak. Det meste av ansvaret ligger jo hos personen selv, men hadde tilretteleggingen av hele behandlingsforløpet innen rusbehandlingen vært bedre organiser og «bygget opp», hadde flere kommet seg dit lenge før. Likevel er jeg takknemlig for at de stilte opp, viste litt av veien de også, og muligens bidrar til at færre personer som lider av avhengighetssyndromet stigmatiseres og ikke settes i bås. Alle vi seksten er synlige bevis på at det går an, at vi er ressurssterke om vi bare slipper til! Takk for at dere lyttet og åpner opp for mer åpenhet og forhåpentligvis gjør veien lettere. Vi vil jo være i lyset, ikke bare se det!

Veien fram, går først tilbake… Takk til alle som fikk meg først tilbake, så fram!