På reise i livet og tankeverdenen…

Tør du? Og husk at du ser ikke verden som den er, men som DU er…

Denne siste uken har vært en fantastisk reise, så i går måtte jeg ta meg en pause i reisingen, reflektere og se litt tilbake på alle opplevelsene og inntrykkene, skjønt det ble ingen pause. Trengte en time-out i skrivingen og fra dataverden, men da tenkte jeg desto mer, men å tenke er ikke farlig bare man vet hvordan håndtere følelsene rundt tankespinnet. Når jeg lar tankene få fritt spillerom, og det skjer når jeg gjør noe som er innøvd over tid, slik som husarbeid, for da opplever jeg stor tankevirksomhet. Noen skal jeg dele her, og noen er bare mine. Enkelte hemmeligheter må jeg få lov å ha, så lenge de ikke hemmer meg i min utvikling. Jeg funderte blant annet over det å være ærlig mot seg selv.

Ta for eksempel da jeg drakk, da var jeg på en måte mer ærlig mot meg selv. (Forstå meg rett). Jeg hadde det vondt, og drakk på det av egen vilje. Nå, som nykter, har jeg gått rundt og vært stolt fordi jeg klarte å sette flaskene bort, men jeg har vel ikke vært fullstendig ærlig?! «Vondtene» har fortsatt vært der, om ikke på samme måten, og jeg har ikke ville se og kjenne på dem. Jeg har dysset dem ned, dyttet dem lengre bak over, inn i glemselen, lengre bak i sjelen min. Der har de ligget og ulmet, kommet med enkelte stikk når dagene har vært noe tyngre, uten at jeg har innsett eller tenkt over hva som skjedde og bakenforliggende årsaker. Det jeg gjorde var å spise sjokolade og andre kaloribomber. Fått samboeren i seng, satt meg i sofaen, men ikke godt til rette nei, men slik ytterst på kanten, på alerten om han skulle stå opp, klar til forsvar og i startblokka til å «løpe» fra ansvaret. Gomlet i meg og sagt til meg selv: Jeg har det så fint! Samvittigheten syntes ikke det.

Jeg har lært så mye nytt om meg selv, noe jeg også trodde jeg visste og hadde håndtert på riktig måte, men nei da. Derimot har jeg fått enda mer kunnskap om hva det betyr å være avhengig av noe. Så jeg trenger å forfølge denne sjokoladespisingen min litt. Jeg hadde et snev av lyst på noe søtt å spise på fredag kveld, men jeg tenkte tanken ut. Ville ikke ha den dårlige samvittigheten. Hvorfor trenger jeg sjokolade nå liksom? Jeg er ikke redd nå. Tenkte tilbake på kurset, på alle forklaringene jeg hadde fått, konsekvensene og ikke minst følelsen av nederlag om jeg spiste den sjokoladen, som jeg visste lå i sekken min, som en slags «lykkepille» om jeg følte ubehag. Kjente på at jeg hadde fått mer trygghet etter oppvåkningen tidligere i uken. Jeg er jo trygg her, ingen vil meg noe vondt, bare jeg selv om jeg tar og åpner den Dajmen. Nei, den ligger best der den er!

Meningsløst liv, tenker du kanskje. Ja, det føltes meningsløst før, og noen ganger nå i den senere tiden, ellers hadde jeg ikke hivd innpå med alskens slikkerier. Er jo lov å kose seg litt inn imellom.  Det er bare det at jeg koser meg ikke. Bare må – må – må. Tvangsmessig spising slik drikkingen var. Jeg tenker det meningsløse er når spørsmålene kommer: «Hva føler du nå? Har du det bra?» Og svaret er: Jeg har det helt utmerket. (Hvor la jeg den sjokoladen mon tro?) Så spinner jeg videre på tanken, tenker på de tilsynelatende vellykkede folkene, de som har kjørt løpet ut i sin «egoisme». Tatt seg utdannelse, kjøpt hus og bil, fått barn og hund. Ja, hele pakken, men er de lykkeligere av den grunn? Mange er sikkert ikke det, men de var litt «snillere» med seg selv, lyttet til sin indre stemme, fulgte planen for å nå målet sitt, altså de måtte være en dose egoistisk for å klare å oppnå det de hadde satt seg fore. Ikke noe galt i det i det hele tatt, og deres liv ble ikke så meningsløst, selv om mange ting måtte forsakes i karrierejaget. Trenger å forsake noe for å få noe. Hva var det jeg forsaket? Absolutt alt og på hvilke bekostninger? Var ikke jeg også egoistisk? Jeg gjorde jo det jeg ville, nemlig å drikke. Var det i bunn og grunn mitt valg? Var det det jeg ville? Hvorfor drakk jeg? Tenker og tenker. Finner jeg svar?

Det er et spørsmål om skyld, og hvor skal skylden legges?  En kompleks situasjon, skapt over tid, med mange svar, og jeg har ikke alle svarene. Ingen i min oppvekst er helt uten skyld og kan derfor ikke fraskrive seg noe ansvar, ei heller jeg selv. Selv om det var ene og alene jeg som helte inn på alkoholen, var det noe bakenforliggende som forårsaket at jeg trengte så sårt den følelsen av å ha kontroll, få ro slik vinen kunne skape. Mentalt nedkjørt, ensom og full av smerte i både kropp og sjel. Jeg hadde ingen forståelse for hva det ville si å ta egne avgjørelser før jeg valgte å løse mine vanskeligheter med alkohol, det jeg husket som noe behagelig i min ungdom, noe som fikk meg til å glemme og slappe av. Heller ikke det var en egen avgjørelse dersom jeg ser nøyere på bakenforliggende hendelser. Jeg tok letteste løsningsvei, men jeg forsto ikke konsekvensene, jeg ville bare ha ro. Hvordan kunne jeg vite at jeg led av avhengighetssyndromet? Skulle jeg ha forstått det da jeg fikk «tenning» på hostesaft og gurglevann allerede som liten? Jeg var en avhengighetsperson allerede fra min spede begynnelse, men det er ikke min feil, om det er lov å bruke det ordet. Tenk om mine forfedre hadde innehatt den kunnskapen jeg har i dag, og klart å videreformidle den videre til neste generasjon. Ja, tenk! Jeg lar den ligge… Kunnskap, og atter kunnskap, og det å dele den er alfa og omega!

Min mor hadde liten forståelse for hvordan hun ble mentalt syk, men hun hadde noen å dele vanskelighetene sin med. Hun hadde nabokjerringene hun kunne åpne seg for, dele sin tanker og følelser med. De stilte opp for hverandre, de så hverandres «slitasjer» og strev. Snakket om det over en kaffekopp, ryddet litt opp i sjelelivet og fikk liksom nye krefter til å stå imot neste motbør. De forsto hvor viktig det var med samhold liksom, at de sto sammen og delte på problemene. Det forteller meg hvor viktig det er å ha noen, en god venninne eller en tillitsperson som en kan snakke med og få lettet på trykket. Det å gå alene å bære på alt for store byrder vil før eller senere få konsekvenser. Lokket på den fosskokende kjelen vil til sist bli sprengt av – Pang!

Jeg hadde ingen fortrolige personer i mitt liv da jeg gikk i min strevsomme verden, alene med to, relativt små barn. Jeg kjente ikke så mange, vertfall ingen jeg følte tillit til, og skammen var for stor til å fortelle det til mine nærmeste, de som også befant seg mange mil unna. Jeg hadde jo hørt, mang en gang at dette vil aldri gå,  og da jeg til slutt klarte å komme meg bort fra «fangenskapet», fikk jeg høre: «Hva var det jeg sa»! Nei, dette måtte jeg klare på egenhånd, og jeg trodde jeg klarte det, jeg trodde jeg hadde løsningen, altså alkoholen. Den jeg forsto som min reddende engel, den som tok meg dit jeg ville, som i ungdommen, eller egentlig dit den ville ha meg. Jeg visste ikke bedre, jeg ønsket meg bare bort, og det var virkelig bort jeg kom, helt bortkommen, enda mer fortapt, alene og ensom. Og ingen måtte vite! PANG! Jeg er så glad og takknemlig for at jeg endelig fikk kunnskapen.

Ja, jeg var kanskje egoistisk da jeg drakk, men nå har jeg blitt enda mer egoistisk, skjønt det ordet har jeg fått beskjed av flere om å slutte å bruke. «Det er egenpleie».  Jeg driver egenpleie. Mest for å bli sterkere til å kunne bidra i samfunnet. Jeg ønsker bare å gjøre en forskjell om det bare er i mitt eget lille nærmiljø. Har ingen planer om å bli verken statsminister eller noe stort noe, men så lenge jeg ser at andre får et bedre liv fordi jeg turte å ta sjansen på meg selv. Egenpleie! Det er mange typer egenomsorg, og for min del er det i naturen jeg finner mest ro og kommer i kontakt med meg selv. Men jeg har vel så mye utbytte av for eksempel det å gjøre husarbeid. Jeg tuller ikke, for selv en så kjedelig og nødvendig oppgave gir rom for de store løsninger på mange uløste spørsmål. Finner ikke alltid svarene, men jeg får tid til å la kverna gå. I går var en slik dag. Jeg hadde stevnemøte med støvsugeren.

Det å støvsuge går på autopilot og tankene får større spillerom. Jeg kan reflektere over ny kunnskap og ta tilbake blikk på livet, og dermed se sammenhengen bedre. Ikke minst kan jeg sette ny læring og erfaring ut i live. Jeg dras innover i sjela, skikkelig gransking, finner nye og gamle historier, fortrengte eller bare glemt. Noen ganger kan det ta himla lang tid med husarbeidet, for jeg trenger å skrive ned disse tankene. Kanskje kan jeg få bruk for dem senere, eller, ikke å forglemme, dele dem med andre som uten tvil kan bruke mine erfaringer. Jeg skal dele, ellers vil jeg jo bli gående å surre i min egen verden igjen – med sjokoladen og i verste fall vinglasset.

Så, nå har jeg tenkt å dele et tips også. Ikke la vaskehjelpen ta rengjøringsarbeidet hjemme. Ta fram vaskekosten selv. Ta deg en time-out og la tankene få fritt spillerom. Tankene er ikke farlige. Hva er du redd for? Virkeligheten? Deg selv? Legg fra deg øreproppene med høy musikk rett inn i hodet. Det forstyrrer bare tankebanene etter mitt syn. Selvfølgelig greit å koble av en gang iblant, men skal man alltid sette på musikk hver gang noe kjennes tungt, da flykter man egentlig fra virkeligheten i stedet for å face den? Musikken kan vel være en avhengighet det også?! Jeg har aldri forstått poenget med digre øreklokker på hodet, høy musikk inn i ørene når en løper i skogen. Musikken er jo der, i skogen i form av naturens eget orkester. Er det noe mer avslappende dersom det er det som er poenget da, å koble av. Noe helt annet om en jogger rundt i byens larm og stressende tilværelser. Det er nå min mening da…

Ja, tilbake til tanker som kommer, i de utenkeligste situasjoner, som når jeg støvsuger, eller når jeg egentlig kanskje ikke vil tenke så mye, men tankene forteller bare noe om en følelse. Det er hva jeg velger å gjøre med det som jeg tenker som er det avgjørende for om tanken er farlig eller ikke. Tankespinn kan være skremmende, men er ikke farlig om det bearbeides riktig ut ifra den konteksten de springer ut ifra. Igjen er det snakk om kunnskap. Likevel begås feil, for jeg trodde jeg hadde lært. Underbevisstheten. Situasjoner. Følelser. Tanker og mer følelser. Handlinger. Ja, jeg kan bli redd, og jeg kan ikke helt forstå hvorfor akkurat det skjedde og den tanken kom, blir mer redd og usikker og handler på den. Tar en sjokoladebit jeg…

Så i går, i mine husmorlige beskjeftigelser, lot jeg det bare stå til. Tenkte, støvsugde, skrev. Så forløsende, og nå kan jeg dele dette med dere, mine erfaringer. Jeg stengte ikke ute noen ting og heller ikke sperrende forstyrrelser slik radio eller musikk kan være. Og jeg skal fortelle noe mer, en observasjon jeg gjorde meg. Da klokka ble elleve, og pop-quizen startet slo jeg på radioen. Vet dere hva som skjedde, jeg sluttet å tenke, eller jeg husker vertfall ikke hva jeg tenkte annet enn hva som ble sagt på radioen. Og da fikk jeg en liten avkobling fra min egen tankevirksomhet og det er jo også nødvendig. Vi har behov for avkoblinger av et eller annet slag. En balansegang slik som med det meste – for mye eller for lite av noe forderver alt slik, som med meg og alkoholen eller sjokoladen for den saks skyld.

Jeg skal ikke ta fra noen gleden av å lytte til musikk, nei, for all del. Finner selv mye ro og harmoni når jeg setter meg ned for å lytte til, aller mest syttitall- og åttitalls musikk. Vekker mange gamle minner, gode og vonde, og jeg kan bli svært nostalgisk. Musikk kan i aller høyeste grad sette i gang hele følelsesregisteret mitt. Jeg trenger bare å tillate meg å kjenne på dem, ikke bli redd og skyve følelsene og påfølgende tanker til side og flykte videre inn i musikken. Enkelte sanger har det tatt lang tid før jeg ønsket å høre på igjen, siden det skapte for mange vonde følelser. Var det da Dajmen kom fra? Nå ser jeg helt klart sammenhengen, og min fortid er ikke lenger så skummel og faretruende. Jeg lever jo nå, ikke da. Jeg har lært meg å håndtere traumer bedre, ikke minst denne siste uken, og når jeg begynner å bli innesluttet, gå i min egen fantasiverden for lenge, da er det et varsku. Hadde det vært slik at jeg skulle løse alle mine problemer alene, hvorfor finnes det da flere mennesker på jorden? Enkle sannheter kan bli virkelig kompliserte for meg når jeg blir for egostyrt…

Det er søndag i dag, og for de fleste holder hviledagen hellig, så støvsugeren står stille. Kanskje neste gang rengjøringsdansen er i full gang, la musikken være skrudd av, la tankene lage sin egen musikk. Skriv de ned, og plutselig har du laget deg din egen sangtekst. Kan bli en slager vettu!

En siste tanke: Hvorfor har, og hadde så mange store musikere behov for å flykte enda lengere enn inn i musikken? Rommet ikke musikken nok?

Advertisements

2 thoughts on “På reise i livet og tankeverdenen…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s