Når vondt blir verre…

Hadde jeg bare visst… eller hatt noen å snakke med…

Ofte er det en følelsesmessig overbelastning som ligger bak psykiske problemer, og psykiske problemer kan igjen føre til overdreven bruk av stimulerende midler. Mange mennesker som sliter mentalt begynner å selvmedisinere seg selv for å ikke kjenne på alle de mentale påkjenningene. Krav som stilles overalt, foreldre som ikke har tid, venner som ikke vil være venner mer, skolearbeid som man ikke forstår og fritidsaktiviteter man ikke er god nok til. Lista er lang av utfordringer vi alle kan møte på gjennom hele livet, og det meste som er trøblete i oppveksten, drar vi ofte med oss videre til senere i livet. Dessverre er det alt for mange som opplever vold og mishandling som barn, eller også som voksen.  Og for de som blir neglisjert i oppveksten, er det enda vanskeligere å takle et liv med gjentagende traumatiserte følelser og tanker. Problemet går fra vondt til verre når de tyr til stimulerende midler, eller økt gjentagelser av noe for å makte å komme gjennom hverdagen. I første omgang gir det en følelse av ro og stillhet i kroppen, man føler endelig at man kan slippe alt tankekjør og gnagende følelser. Man kjenner seg fri, om bare for en kort stund, så er det nok, dette ene lille friminuttet. Men…

Mange får smaken på alkohol eller narkotiske midler, men atter flere bruker også andre midler for å døyve smerten eller ta seg et frikvarter i alt det hektiske og kravstore i livet. Det kan være trøstespising, både av vanlig mat, «junkfood» og godterier. På toppen kommer ofte foreskrevne medikamenter av leger og psykiatere, og da blir det liksom helt legalt. Problemet er at årsaken til symptomet ligger fortsatt bakom, den gnagende frykten og redselen, som kan ha sin bakgrunn i traumer fra barndommen. Roten til alt det vonde, og den utløsende faktoren for rusmiddelmisbruk og andre avhengighetsskapende midler blir det i enkelte tilfeller dessverre ikke grepet fatt i. Det er altså ikke bare alkohol eller narkotiske midler som anvendes for å flykte fra tankekjør og en problematisk hverdag. Mange tyr til overdreven trening, jobber «livet av seg», tar store risikoer gjennom ekstremsport, gafler i seg alt av mat og søtsaker, sitter lange netter foran pc-en og spiller nettspill, får et kick av å shoppe eller blir sex- og pornoavhengige. Dette er noen av de vanligste avhengighetene noen mennesker får på grunn av sin mentale tilstand, og fellesnevneren for alle er at de, som regel, sliter med dårlig selvbilde og samvittighet i forhold til sine laster. Noen har en eller flere avhengigheter på en gang, såkalt krysstoleranse, og det er vanlig å nevne at misbruk av medikamenter inngår ofte som del av et blandingsmisbruk.  

Det kan i enkelte tilfeller sies at en person med trang til å bedrive ekstemsport også har en dragning mot rusmidler. Avhengigheten utvikles gjennom en gradvis prosess der personen ikke forstår konsekvensene av problemet før disse melder seg med full tyngde. Dette skyldes blant annet at misbruksproblemet er vanskelig å oppdage for andre. Ikke lett å forstå at noen er avhengige hver gang de setter seg på sykkel for å fare nedover en alpinbakke sommerstid. Personer med overdreven aktivitet av noe, eller som tar reseptbelagte medikamenter, identifiserer seg ikke som rusavhengige, selv om det gir dem en slags rus, et kick, og vil i mange tilfelle vegre seg for å søke behandling for sitt problem.

Det å utvikle en avhengighet kan altså begrunnes med at en person har hatt vonde opplevelser i barne- og ungdomsårene, eller blitt utsatt for traumeskapende episoder i livet. I mangel på å ha en person å dele sine problemer med, en tillitsperson, forsøker de å løse vanskelighetene selv ved å ruse seg på ulike stoffer eller overdreven bruk av aktiviteter. Mange mennesker har avhengighetssyndromet liggende latent inni seg på en måte, og det utløser seg gjerne i forbindelse med at livet blir for tøft å leve. Det er for mye å ta inn over seg og hverdagene er ikke til å utstå, alt og alle blir en eneste diger grøt som kleber seg rundt personen. Kvelningsfølelsen, jeg- vil- ikke- være- her- følelse, og ønsker seg bare vekk. Flukten er en realitet. Da er rusen lett å flykte sammen med. Når jeg tenker tilbake i livet, til barndomstiden, da alt egentlig startet, så hadde jeg ingen forståelse for hvorfor enkelte ting kunne påvirke meg negativt, eller hvorfor jeg måtte spise mer av det ene eller det andre. Barn har ingen forståelse for fortiden, eller hvorfor reaksjonene blir som de blir, så dersom jeg brukte noe for å kjenne meg bedre til mote, hadde jeg null anelse om at jeg ved tidligere anledninger i oppveksten hadde opplevd noe som underbevisstheten lagret under kategorien fare. Amygdalaen i hjernen lagrer gode og dårlige hendelser, og der er det også et lager over hva jeg brukte som løsningsmiddel i disse situasjonene, enten som forsterker eller for å ta bort.

Til helvete med denne amygdalaen, tenker du. Nei, for guds skyld. Vi trenger den. Gjennom hele livet lagres alt vi gjør der, alle opplevelser og det vi sanser i forbindelse med hendelsen eller reaksjoner vi får, fra andre og oss selv. Det er hvordan vi håndterte de vonde hendelsene som trengs å «omprogrammeres». Som voksne og ferdigutviklet kan vi lettere gjøre dette, vi kan lure amygdalaen til å tro at vi heller vil gå ut i naturen i stedet for å drikke en hel flaske vin når noen oppfører seg dårlig og ekkelt mot oss. De negative hendelsene trenger å få nye løsningsmetoder, mens de positive, de som gjorde oss glade trengs å forsterkes, bare ikke hvis det resulterer i at vi drikker enda mer. Det er våre løsningsvalg på våre følelser og hvilken stemning vi er i som trengs å forandres. Den bakenforliggende årsaken vil alltid være der, men det var jeg som valgte å sette meg ned å tylle i meg øl og vin når jeg syntes jeg hadde gjort noe bra – forsterke gleden, eller drikke enda mer når noen hadde motarbeidet meg, tråkket på selvfølelsen min – forsterke selvmedlidenheten. For meg dreide det seg stort sett om å forsterke en følelse uansett.

Dersom jeg hadde forstått at naturen også forsterket, og ga en gevinst og lykkefølelse, så hadde jeg heller gjort det enda mer, men det hadde igjen også vært en avhengighet, om ikke progressiv og dødelig, om jeg da ikke hadde valgt fallskjermhopping eller noe annet ekstremt. Var dette forståelig? Poenget mitt er at vi kan lure amygdalaen, selv vi med avhengighetssyndromet. Men det viktigste er å ta tak i den bakenforliggende årsaken til at man for eksempel drikker. Det er nødvendig å rydde opp i livet først, løse opp i knuter og sjelelige lidelser for å kunne nå inn til amygdalaens innerste. Stadig forvirret; google amygdala og det limbiske systemet. Eller noe som gir enda bedre effekt, ta ANTA-kurs hos Rita Nilsen, så får du større forståelse for hvorfor tingene har blitt som de er, hvorfor nettopp du sliter med alkohol eller andre avhengighetsstoffer.

Jeg var vel et kvalifisert avhengighetsmenneske siden jeg, i første omgang anvendte ulike aktiviteter og mat for å regulere følelseslivet mitt i forhold til hendelser og påfølgende følelser og tanker jeg ikke klarte å sortere. Derfor kan det sies at en rekke fysiologiske, adferdsmessige og kognitive fenomener, utenfor min forstand, hadde stor innvirkning på mine valg senere i livet med hensyn til å utvikle avhengighetssyndromet til i hovedsak å gjelde alkohol. La oss ta et eksempel, et av mange, for dette husker jeg som i går, men bare ikke forsto da det skjedde (amygdalaen lagret det til mange senere lignende opplevelse):

En nabojente, som jeg egentlig aldri lekte med, hadde fått ny trehjulssykkel. Jeg var misunnelig, for min gamle, arvede var stygg og skranglete. «Den vil jeg låne», men fikk ikke lov av henne. Som en egentlig stille og rolig, sjenert jente, men også som en hvilken som helst fire-femåring løste jeg det med sinne, kaster en sten mot jenta, og treffer henne i hodet. Hun begynner å blø, og jeg løper for å gjemme meg. Selvsagt forsto jeg at det var galt, og jeg visste jeg ville få kjeft av mor, noe jeg også gjorde da hun omsider fant meg. Angrende og redd gikk jeg og ba om forlatelse, og det forsto jeg var nødvendig. Jeg hadde jo skadet jenta, og det ville jeg jo ikke i utgangspunktet – skyldfølelsen og skammen vokste; men jeg ville bare låne sykkelen… For hver gang jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt, eller hadde en følelse av at jeg hadde handlet uriktig, gjemte jeg meg. Etter hvert ble som jeg ble eldre, og det å gjemme seg ikke var nok, så begynte jeg å gå lange turer. Gikk og gikk. Så ble det slik at hver gang jeg hadde en vond følelse, så enten gjemte jeg meg eller flyktet. På disse turene, eller på gjemmestedet mitt hadde jeg som regel med meg godsaker, og fant ut at når jeg spiste for eksempel et kakestykke eller noe annet søtt, så gikk min negative følelse over på en måte, jeg ble roligere, men senere måtte jeg spise mer for å få samme virkning. Når jeg spiste godterier kjente jeg meg bedre inni meg for en kortere stund, men jo mer slikkerier jeg spiste, jo mer måtte jeg gjemme meg eller gå på turer fordi jeg fikk dårlig selvfølelse av å spise, men likevel måtte, og spiste mer for å drive bort skammen. Sirkelen var i gang. Det var også slik at for å skaffe meg disse søtsakene måtte jeg enten snoke i kjøkkenskapet og «stjele» derfra, eller jeg samlet og pantet flasker for å kunne kjøpe masse smågodt. Det ballet på seg.

I samme forbindelser opplevde jeg en salig rus av å inhalere eksos og bensin hver gange jeg befant meg på en bensinstasjon, det vil si jeg oppsøkte bensinstasjoner. (Er det slik at ungdommer ofte møtes på bensinstasjoner for «å ruse seg», uten egen vilje og viten? Den tanken slo meg nå). Mitt første møte med rusfølelsen, og jeg forsto selvfølgelig ikke sammenhengen, men det ble løsningen når jeg følte meg nedfor og utenfor, og det gjorde jeg mye i barne- og ungdomsårene. Søtsakene byttet jeg nå ut med bensinlukten og eksos, sprittusj, munnskyllevann og andre stoffer. Jeg var for eksempel også hekta fra første gang jeg prøvde å røyke, og ikke minst, og på tross av hvor dårlig jeg ble da jeg smakte alkohol første gang, ville jeg ha det igjen.

Jeg tenker, at selv om det var mange år uten alkoholinntak å nevne frem til barna var cirka seks og ni år gamle, så hadde jo hjernen min lagret minnet om hva som hjalp meg i situasjoner som gjorde meg redd, ensom og utenfor. Siden sukker og alkohol er knyttet til de samme reseptorene i hjernen, ble det naturlig for hjernen å godta at alkoholen tok plassen til sukkeret, eller omvendt, og alle de andre medikamentene jeg sniffet uten å være klar over det selv.

Kunnskap er flott altså, og om jeg bare, eller noen rundt meg visste dette slik at jeg kunne tatt mine forholdsregler, holdt meg unna sukkeret og ikke minst alkoholen. Hadde det hjulpet? Det tror jeg faktisk ikke, for på et eller annet tidspunkt, og mest fordi jeg ikke hadde det ryddig nok i følelseslivet mitt, så hadde jeg blitt avhengig av noe, men kanskje ikke alkoholen. Hva vet jeg? Igjen går det tilbake på hvordan traumer blir løst. Det at man har noen å snakke om sine problemer med. Hjemme snakket man ikke om følelser. Man ble «straffet», fikk kjeft når en hadde gjort noe galt, og ferdig med det. Ingen forklaring hverken mer eller mindre, og gråt for all del ikke. Du fikk som fortjent!

Hvor mye skal et barn egentlig forstå og selv finne ut av med hensyn til både positive, men aller mest negative opplevelser, og i etterkant hvordan håndtere reaksjoner når en blir redd gang på gang.  Ikke det at jeg forventer at alle småbarnsforeldre skal gå rundt å observere om barna deres i perioder spiser massevis av søtsaker, hiver innpå med bløtkaker og andre kaker, eller er den som setter utfor de store bakkene uten tegn på redsel eller tar andre risker, men det kan faktisk være et tegn på at noe er galt, og for ikke å glemme at de kan være disponible for å utvikle avhengighetssyndromet. Ble dere skremte nå? Men er det ikke godt å vite da, eller ønsker dere ikke å kunne hjelpe med å forbygge fremtidig rusmiddelproblem. Da er det faktisk mye i utsagnet: La idretten ta barna, før alkoholen gjør det! Kanskje ikke en sport som byr på alt for store farer vel og merke, så muligens korsang eller speider`n er bedre…

Det var vel ikke uten grunn at jeg valgte å være målvakt i håndball…

Noe mer å tenke på: Hvem var du som liten? Var du klovnen, syndebukken, det glemte barnet, den suverene eller helten…

Noen ord med videre: Gråt ikke tårer over alle feil, men svett heller ved å ordne på dem!