Ja, atter en tid…, en tid for alt

Var det for nært, for sært? Barnebokmanuset ingen forlag ville ha. Forstår det ikke? Forstår ikke dem?! Jo, jeg forstår, for det er vanskelig, vanskelig og vondt å ta inn over seg, men det er så forbanna viktig. Barna trenger å se at de ikke er alene om å ha det forferdelig, trenger å vite at andre også er som dem.

Nei, de har kanskje aldri vært der selv, aldri erfart en mor eller far som ruser seg, er bare i seg selv, for seg selv. Vi skal ikke glemme, lukke øynene for det som er sårt, nært og muligens sært for mange, slik jeg gjorde. Sykt, helt vanvittig sykt, og jeg var jo syk. For syk til å se, til å innse at de trengte meg. Hvordan kunne de trenge en som meg? Hvordan kunne jeg ta hånd om dem når jeg ikke klarte å håndtere meg selv?

Ja, dere får selv dømme. Ble det for nært og sært…? Men sårt er det – for mange…

Hvit jul

Det de mest ønsket seg i julegave var en mamma som ikke drakk…

Det er natt til første juledag.

Ingrid og Ola ligger i sengen, en blåmalt, hjemmesnekret dobbeltseng, som de deler sammen med katta Sussi. Hun er trygg og god å ha, når alle lydene nede fra stua blir for gjennomtrengende og bare skaper mer redsel. De hvisker stille og oppmuntrende ord til hverandre. Vil ikke forstyrre mamma, men de ønsker så gjerne at hun «hørte» deres tanker om å la dem få ro til å sove.

Det blir bedre i morgen Ingrid, hvisker Ola.  – Ja, da skal vi ha det fint, svarer hun, med tårer i øynene.

Det høres julemusikk fra radioen, blandet med klirring fra glass og mammas hese og høylytte sangstemme. Inn imellom hører Ola og Ingrid mamma gråte. Plutselige er hun sint og snakker usammenhengende ord. De blir mer redde og kryper tettere sammen, gjemmer seg under dyna, mens de stryker katta varsomt. Sussi er god å ha ja!

Hvorfor kan ikke mamma gå og legge seg nå?

Natta er skummel den; utrygg, vond og lang. I mørket, og i lysskjæret fra dørsprekken blir alt i soverommet til rare, faretruende skapninger. De så pent sammenbrettede, men litt henslengte klærne på stolen ligner en sammensunket, gammel mann. Legotogbanen på gulvet blir til en slange som slynger seg mot dem i sengen. Ingrid kryper tettere inntil broren. Han er også god å ha. Ingen av dem tør å se. De lukker øynene og vil bare sove, men da blir lydene nedenfra enda mer forsterket og skremmende.

Mamma, vær så snill!

De tenker på dagen som har gått; der vinglasset veltet utover ribbetallerkenen, nissen som uteble og pakkene de likevel fikk  –  det de hadde ønsket seg, men som ikke var så hyggelig å åpne fordi mamma stadig kommenterte: Nå ble dere vel glade og fornøyde…

Men det de aller mest ønsket seg var at mamma sluttet å drikke! 

Hvorfor kom ikke nissen? Hadde de ikke vært snille nok? Hva hadde de gjort galt? Var det derfor mamma drakk vin, og som forvandlet henne til en person de ikke likte, en person de ikke kjente igjen. En person som gjorde dem redde. Kanskje skremte hun nissen vekk også?

Vi skal være så snille mamma…

——————————————–

Ingrid og Ola ønsket seg «en hvit jul», en jul uten alkohol, der mamma tok dem på fanget, smilte og lekte, snakket og sang sammen med dem. En fredelig høytid bare avbrutt av at nissen banket på døren: Kom inn skulle vi si, og han stampet bortover gulvet, satte seg på stolen ved juletreet, som skulle glitre, pyntet med julekurver og hjemmelagde lenker og alle de vakreste kulene. Alle gavene ble åpnet med overraskende og glade blikk, latter og glede – og alle hjerter gledet seg… En hvit jul, der alle var lykkelige, ikke minst mamma, for mamma var jo egentlig snill…

Hvorfor?

Ola og Ingrid klamrer seg til Sussi, som ligger uanfektet mellom dem, maler og liksom sier: Jeg passer jo på dere jeg. De ser på hverandre, skimter hverandres redde blikk, men smiler tappert. Tenker med gru på morgendagen. Hva vil den bringe?

Nede blir det stille. Endelig! Omsider sovner begge to. I drømmene kommer de vonde og skremmende bildene. Igjen kommer den store, stygge bjørnen – glefsende og med frådende munn. De løper og løper, mens bjørnen kommer i byks bak dem. De vrir seg av uro, vil våkne, men samtidig sove, få ro og fred.

Det er mamma som er bjørnen…

——————————-

Det er stille i huset når de våkner neste morgen. I horisonten stiger sola opp, det er kaldt, det er jul og snøen ligger der og liksom venter… Ingrid og Ola tusler ned den knirkete trappen. Stille, stille! Vil ikke vekke mamma. Ikke ennå. De sniker seg inn på kjøkkenet og smører seg hvert sitt knekkebrød med brunost på. Må ikke lage noe bråk. De lytter og lister seg inn i stua. Sussi er også med, og hopper opp i sofaen, krøller seg sammen mellom dem og titter opp på dem og liksom sier: Jeg passer fortsatt på dere.

Ja, du er jammen god å ha Sussi, sier Ola, og stryker henne varsomt. Ingrid nikker mens hun tar en bit av knekkebrødet. Ikke smule i sofaen nå!

Det er kaldt i stua, for det er ingen varme i vedovnen, men det bråker for mye å tenne den opp, så Ola og Ingrid tar et ullteppe og kryper sammen under det. De skrur på tv`n, men uten lyd. Stille! Julefilmene flimrer over skjermen, mens de spiser knekkebrød. Må ikke smule i sofaen. Mamma liker ikke det.

Nei, vi skal være så flinke mamma!

De titter ut, der det er enda kaldere enn inne. Det er rim på trærne og snøen ligger som et hvitt, lunt teppe på bakken. Som et julekort. Tenk! Det er stille og fint der ute. Virker helt uanfektet, som om alt sover, alt er trygt og godt, men… Ingrid og Ola drømmer seg vekk, ut i det fine, liksom trygge vinterlandskapet. Sender hverandre håpefulle blikk før de ser videre på tegnefilmer. De venter på at mamma skal våkne, stå opp og dekke frokostbordet, og late som om alt er bare bra.

———————

Det kommer lyder fra mammas soverom, som ligger vegg-i-vegg med stua. Har de vekket henne? De hører henne gå på badet. Vannet renner fra springen. De venter, lytter og ser på hverandre. Fortsatt sitter de stille, og fortsatt er de redde. Er hun sinna?

Nå er det frokost, ropes det fra kjøkkenet. Ingrid og Ola brer dyna forsiktig til siden og går stille mot kjøkkenet, i sakte kino for å drøye litt til. Uroen vokser. Hva skjer nå? Tenk om de var hos mormor. Der de kunne være seg selv. Der alt var fredelig, latter og lek. Mormor som alltid hadde tid. Tid til lek, og tid til dem. Mormor snakket og lyttet til dem. Mormor så dem. Hun var alltid der for dem. Hun var tryggheten. Mormor og Sussi var tryggheten.

Men de er hjemme hos seg selv, og det er mamma som roper. Bordet er dekket flott, men det hjelper så lite.  Stillheten, bare brutt av kniven som faller i gulvet. – Nå må du se til å skjerpe deg da Ola, sier mamma. – Unnskyld, det var ikke meningen. Han plukker den opp med skjelvende hånd, øynene er redde og skyldbefengte.

Det blir nok ingen fin dag i dag heller. En dag hvor de kunne ha baset i snøen, akt og hatt det moro sammen alle tre. Nei, det blir nok ingen ordentlig hvit juledag.

——————————

Det var ikke Ola og Ingrids feil at mammaen drakk alkohol. Det var fordi hun var syk, men hun klarte ikke se det selv, ville ikke se det selv, og da hjalp det lite hvor mye de ønsket seg en «hvit jul», en jul uten alkohol, en jul der mamma bare var som mammaer flest…

Denne tiden er heldigvis forbi for min sin del, og det er heller ikke juletider. Likevel skjer slike episoder og opplevelser uansett om det er jul eller andre fridager, men det er aller mest sårt når det er høytid og sommerferier, når familien skal ha det fint, være sammen og kose seg – sammen.

Sommeren nærmer seg, familier drar til syden, til hytta eller blir hjemme i to-romsleiligheten i byen. Hvordan har mange barn det på nettopp disse dagene, og dagene i forveien? Gruer de? Er de stille, ukonsentrerte og vil helst stenge seg inne, være for seg selv. SE DEM, DU KAN GJØRE EN FORSKJELL!

Alle barn trenger noen, om bare èn person som ser dem. En som tar seg tid. En som mormor. Eller bare en katt. En som gir nærhet, trygghet og kjærlighet. Spesielt på dager når vi aller helst skulle ha tid til hverandre. Slik som i jula, når det høyeste ønsket mange barn har er: En hvit jul!

(Hva mener jeg med hvit jul? Jo, det skal jeg si. Hvem er det ikke som sier til seg selv, når man har drukket for mye over tid: Jeg tar meg noen hvite dager jeg!)

En hvit jul kan være så mangt…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s