FØLGE DRØMMEN…

Om to dager drar jeg på tur, en fjorten dagers reise i mitt eget land. Jeg skal følge drømmen, en barndoms drøm. Takket være min fantastiske samboer kan jeg nå realisere denne drømmen. Vi drar nemlig nordover, og skal kjøre de drøyt 1800 kilometerne helt til Kirkenes. Med alle avstikkerne vi kommer til å ta, så blir det adskillig lengre, og med meg som kartleser, kan vi havne i Russland for alt jeg vet. På hjemveien skal vi tilbringe tre døgn på Hurtigruta fra Tromsø til Trondheim, om jeg har forstått det rett. Jeg er bare med, og tar det som kommer, det jeg får av opplevelser. Jeg er så heldig!

Seile med Hurtigruta ja, den største drømmen min skal gå i oppfyllelse, en båtreise jeg hovedsakelig har utsatt på grunn av livet jeg har levd, og dermed påfølgende mangel på penger, og ikke minst styrke og mot. Etter at jeg ble nykter har alle lengre ferjereiser blitt satt på vent, for jeg har ikke vært trygg nok på meg selv til å gå om bord i en båt der jeg selv ikke kan velge å gå av igjen når det måtte passe meg. Jeg har ikke vært klar til å takle eventuelle situasjoner som kunne trigget mitt avhengige hode. Min avhengige personlighet er jo der fortsatt, og dersom jeg skulle omgås personer som stadig tok seg en oppkvikker i baren, så har redselen vært der for at jeg ville ønske det samme. Om ikke akkurat gå rundt å virkelig ønske det, så er jeg som andre avhengighetsmennesker slik skrudd sammen at jeg kunne risikert å bare plutselig slå følge med dem. Selvfølgelig kan dette skje nå også, men nå stoler jeg mer på meg selv, jeg er tryggere i slike situasjoner, og jeg vet hva jeg trenger å gjøre.

Jeg har laget en plan, eller flere, for det er nødvendig med både A, B og til og med C alternativer til hvis-om-atte-dersom-atte dette skjer. Jeg har forberedt meg godt, og laget meg framgangsmåter i hodet. Til tros for all denne planleggingen så er jeg likevel aldri sikker i forhold til det å ikke bli trigget. Jeg trenger bare å la være å ta den første drinken. Enkelt det, tenker du. I og for seg er det jo det, for de normale, men jeg er ikke normal, ikke på den måten. Jeg vil fortsatt, og resten av livet ha en trang til å ruse meg igjen. Da er det opp til meg hvordan jeg forholder meg til dette. Underbevisstheten vil nok se for seg at jeg sitter lettere henslengt på en benk på øverste dekk med et stettglass i hånden. Det spørs hva jeg velger å ha opp i det?!

Konsekvensene blir mange om jeg skulle velge å ta den alkoholholdige drinken, så da tenker jeg tanken helt ut, ser for meg alle de fatale hendelsene, som vil komme til å skje om alkoholen fikk overtaket. En drink gjør vel ingen ting, sier du kanskje, men det blir ikke med bare den ene. Nei, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk dette eventuelle første glasset som er det som kan sette hele mitt liv i fare, og nå er jeg langt i fra å ha et ønske om å dø. Har så mye ugjort på listen min, som denne ferieturen for eksempel, så jeg vil gjøre alt for å holde meg unna. (Selv heller ikke det kan være nok om jeg ikke er med på mine egne noter, om jeg virkelig vil drikke, så gjør jeg det, men jeg har ikke det minste snev av å ville ønske eller ville det). Jeg er klar over farene som lurer, og kjenner meg tryggere på meg selv nå, og hvordan håndtere eventuelle tanker og følelser, som alltid ligger der i bakevja. Jeg har ikke villet utsette meg for situasjoner som kan vippe meg av pinnen. Det kunne kostet meg dyrt, og de «pengene» har jeg ikke. Jeg har de ikke nå heller, så jeg velger å la være.

Amygdalaen kan jo lures til å ville ha noe annet i stedet for alkoholen. Jeg kan omprogrammere den til å godta at når andre drikker vin, kan jeg ta et glass brus, som faktisk er mye bedre i smak også. I tillegg får jeg så mange opplevelser, som står i kø for å bli sugd inn i meg, at jeg tror at alkoholen stiller seg bakers i køen. Jeg har forberedt meg på at eventuelle brautete tyskere, med Bayerseidelene sine, ikke skal overraske meg slik at jeg lar meg irritere. Heller ikke de alltid så kaklende japanerne, som svinser rundt med kameraer for å fotografere alt eller ingenting, eller de høylytte amerikanerne, som klager over at troll-souveniren er for dyr, skal få innpass i den hjernedelen som fort gjort kan bli sliten og ønsker seg bort. Og da er ikke lugaren det første stedet jeg ville gått til, selv om det var stillhet, ro og avslapping jeg søkte. Jeg ville resolutt, som på autopilot gå til nærmeste utsalg for å kjøpe en flaske med duggfrisk hvitvin. Derfor er det viktig at jeg har gått gjennom senarioene, så nå kjenner jeg meg forberedt, så godt som det lar seg gjøre. Jeg vet også at reaksjonene kan komme i etterkant, så jeg har planene klare for den tid også. Ringe en venn og snakke om det, er en mulighet.

Hva vil jeg med livet? Hvilke mål har jeg? Om jeg aldri skal forfølge drømmene mine bare fordi jeg er redd for å bli trigget, vil jeg ikke vite hvordan fremtidige hendelser blir, hvordan jeg håndterer de ulike situasjonene, de jeg er redd for og har unngått lengst mulig. Mitt hovedmål blir ikke oppnådd om jeg ikke øver meg gjennom ulike situasjoner, og hit til har disse foregått i nærmiljøet, i de trygge omgivelsene. Men jeg har ikke et ønske om å bare bli sittende på min lille stubbe, helt alene og uten å oppleve annet av erfaringer enn det som foregår i noen meters omkrets fra meg. Jeg behøver å tørre, våge meg ut i ukjent landskap, få erfaringer, se at jeg mestrer, og dermed prøve enda mer, og dermed tørre å ta større utfordringer neste gang. Jeg vil jo utvikle meg, bli sterkere og mer erfaren, så da nytter det ikke å stå på stedet hvil eller bli sittende på den trygge stubben min. Det er ikke målet mitt!

Ja, jeg er klar for tur, klar for stressende ferieopplevelser og alskens turister, som står i kø, og mest sannsynlig vil komme til å irritere meg. Eller jeg lar meg irritere. En vesentlig forskjell det, og da ligger jo ansvaret hos meg. Det er jeg som trenger å forandre på mine tanker rundt følelsene alle disse kommende opplevelsene vil skape i meg. Det er situasjonen jeg befinner meg i som setter i gang følelser, og enkelte ganger trenger jeg nok å komme meg ut av situasjonen. Båten er stor, så et eller annet sted vil jeg finne trygghet og mindre farer. Jeg kan som sagt ikke flykte fra båten, men jeg kan finne meg bedre posisjoner for å best håndtere noe som kan være fristende, eller sette i gang følelser som jeg ønsker å flykte fra. Jeg er heller ikke kjent for å være glad i store menneskemengder, noe jeg faktisk blir nødt til på denne turen, men jeg behøver ikke stille meg midt i den. Ikke minst har jeg min samboer der, som er klar over mine redsler, og vil forsøke å bidra som best mulig på å bistå meg om frykten pirres. Han «holder meg i hånden» til jeg vet jeg klarer å gå alene.

Ja, jeg GLEDER meg, som et lite barn, som skal få lov til å fullføre, og oppleve en av mine store drømmer. Og jeg har tenkt å nyte den i fulle drag, med alle mine sanser; kjenne på følelsene som oppstår, også de vanskelige, men de håper jeg at jeg klarer å sortere vekk så jeg ikke hopper på den raskeste, men verst tenkelige løsningen. Jeg har faktisk tenkt til å ruse meg, men det er på all den fantastiske naturen og ikke minst de flotte opplevelsene rundt dem. Jeg er klar som et egg, som kyllingen i egget, til å sprette ut av skallet, til å ta utfordringene, om ikke på strak arm, men med en sterkere kraft enn noensinne. Og, som beskrevet, vil jeg ikke komme meg videre om jeg aldri våger å ta utfordringen med å følge drømmen.

HERE I COME, “THE MIDNIGHT SUN LAND”!