På reise…

Jeg er på reise, bokstavelig talt, men denne reisen er bare lystbetont. Jeg skal se mitt eget land, hvert fall deler av det, for det meste den nordlige delen. Og så skal jeg seile med Hurtigruta, en stor drøm skal gå i oppfyllelse. Da jeg jeg gikk rundt og soset i min egen verden, bare drakk, så jeg kun meg selv. Likevel hadde jeg drømmer da også, og den aller største var å bli lykkelig.

Jeg strebet etter egen lykke da jeg drakk. Alt dreide seg om meg selv og andres behov telte ikke. Jeg ble aldri fornøyd uansett om alt skjedde rundt og for meg. Så innså jeg at denne innstillingen ikke ville skape noen som helst lykke på min vei. Min selvopptatthet hindret meg fra å se positive ting i livet, hindret meg i å være positiv mot andre. Derfor tapte jeg alltid, jeg tapte meg selv. Jeg måtte ta en ny vei og endre min innstilling for å finne trivsel og mening for meg selv igjen.

Jeg foretok et valg og det valget innbefattet det å finne den rette veien til å bli edru. Jeg ble anbefalt å følge i «fotsporene» til mange som hadde gått foran meg, men ingen antydet at det var den eneste måten å bli nykter på. Det var faktisk opp til meg selv å finne min vei. Jeg valgte å lytte til de som hadde erfaringer, og som hadde trasket den velbrukte stien flere ganger. Noen hadde også ramlet, men stablet seg på bena igjen. De fortsatte mot målet, mot lyset, mot friheten, dit jeg også ville. Nå er jeg i lyset, og har frihet til å gjøre det jeg vil. Målet ligger fortsatt der framme. Jeg kommer dit til slutt, og selv om jeg møter på mange vanskeligheter og strevsomme dager, så vet jeg hvor hjelpen er å finne. Jeg er aldri alene hvor enn jeg går. Min egen lykke er ikke lenger målet, men derimot når jeg kan se andres glede stråle i øynene, kjenner jeg lykke.

Jeg har fått med meg verktøy som skal hjelpe meg på veien. Noen kløfter trenger jeg å unngå, noen omveier for å sikre best mulig fotfeste, men jeg har nok utstyr til alle etappene som leder mot målet. Jeg møter andre mennesker som har tenkt seg deler av samme vei, og de er ikke like godt utstyrt. Jeg har det ikke travelt, så jeg stopper opp for å dele av mine goder med dem som trenger det mest, trenger min bistand. Jeg lærer også mye av dem, og ikke minst deler vi på hverandres erfaringer, hverandres styrker og gir hverandre håp.

På veien har jeg blitt mindre selvopptatt. Jeg er ikke den som lengre skal stå i sentrum, hvor alle mine behov, ønsker og fornøyelser må komme først. Hver dag er det en mulighet til å bygge opp et lager av positivitet og erfaringer. I dag kan jeg legge merke til hva som skjer rundt meg. Jeg er ikke orkesterlederen lengre. Jeg kan se den som sitter med hodet bøyd, den som ikke ser ut til å ha mer håp i øynene, men like fullt har en bønn om bedre tider. Jeg ser meg selv slik jeg en gang var.

Ja, jeg er på en reise, en reise til et mål, og på veien dit sanker jeg med meg all kunnskap og livserfaring jeg kan få, både fra andre og også av egne opplevelser. Hvem vet hva denne turen vil bringe? Denne turen vil vise meg hvor trygg jeg er på meg selv. Det er enkelte situasjoner jeg ikke har utsatt meg selv for som nykter enda. Jeg har fryktet alle triggerne, de som kan friste meg til å ta den første drinken, den farligste av dem alle. Hvordan blir fjorten dager borte fra muligheter til å bare gå hjem og skjerme meg? Hvordan blir hotelloppholdene? Og tusen-kroners spørsmålet: Hvordan blir det på Hurtigruten med alle menneskene og ulike turister? Jeg er på reise i meg selv for å lære meg selv å kjenne uten å utsette meg for alt for store farer og fristelser.

En erfaring rikere i går. Jeg så etter fluktmuligheter og mulige avledningsmanøvrer. Så fikk jeg en ahaopplevelse; jeg hengte meg opp i at mange kom i rekke inn i spisesalen med hvert sitt rødvinsglass. Jeg var heldigvis ikke en av dem, var første tanken. Nå i etterkant har jeg fundert på om jeg var misunnelig eller noe annet. Hva var det som gjorde at jeg la merke til dem? Det var vel egentlig ikke noe underlig med akkurat dem, men jeg er nå engang den jeg er. Uansett så tenker jeg nå at det var vel en form for forsikring, se at ingen satte seg for nære, kom for bardus på meg eller skapte mer furore rundt meg. De satte seg stille ned et stykke unna mitt bord, og jeg glemte dem…

Jeg er på reise, og i dag går ferden videre nordover. Hvor min samboer velger å avslutte dagens kjøring, det vet jeg ikke. Jeg er med, og det er faktisk godt å bare være passasjer enn så lenge. Jeg observerer og lærer nye sider ved meg selv. Tror dette blir ganske så fint jeg, så lenge jeg vet hvem jeg er, og hvilke forholdsregler jeg behøver å ta til en hver tid. Jeg er bare ansvarlig for med selv…