Hvordan er livet som nykter?

Hva får man tilbake når man blir edru?

For det første – livsgnisten. Jeg har blitt mer tilfreds og glad, og har på langt nær så mange bekymringer som da jeg drakk. De jeg eventuelt har, dreier seg om det å klare å legge fra meg usikkerheten og dermed skape mest mulig balanse i hverdagen. Ved å vise åpenhjertig meg selv, også mine sårbarheter, får jeg stadig tilbake tilliten fra alle de jeg har skuffet og fornedret med min tidligere livsførsel. Tillit er noe jeg gjør meg fortjent til ved å vise at jeg er villig til å forbli nykter.

Livsgleden øker med antall edrue dager, og det at jeg er «flink» til å beholde opparbeidede rutiner, og det har blitt enklere ettersom jeg også har fått tilbake nattesøvnen. Alkoholen var en form for sovemedisin, men som etter hvert ble den som holdt meg mer våken og urolig. Nå kan jeg hvile hodet på puten, legge dagen bak meg, med dens mulige bekymringer og negative tankespinn, og sovne i trygg forvisning om at morgendagen er fri for fylleangst, frykt og redsel.

Ja, angsten har så godt som forsvunnet. Jeg frykter ikke hva morgendagen bringer lenger. Der imot gleder jeg meg til hver ny morgenstund etter å ha stått opp, frisk og rørlig og tilfreds, betraktet meg selv i speilet, og godtar, eller rettere sagt setter pris på meg selv, at jeg faktisk er et bra menneske, akkurat passe perfekt til mitt bruk. De feilene jeg begår nå kan jeg leve med, for hvem er egentlig feilfri som menneske? Ikke minst har jeg fått kunnskap nok til å unngå de store mistakene, alle de sårende handlingene jeg foretok meg under alkoholens formanende «stemme». Jeg er den personen jeg var ment til å være. Min fortid er absolutt ikke noe jeg skjemmes over, ei heller ikke stolt over, men den har formet meg som det menneske jeg er i dag, og derfor er jeg god nok som jeg er.

Jeg trenger ikke lenger skjule meg bak masker og påtatt væremåte. Før ville jeg helst stenge meg inne, gjemme meg vekk og unngå å vise hvem som gjemte seg bak forkledningen. Jeg forvrengte og løy, bortforklarte og unngikk så langt det var mulig situasjoner som kunne røpe mitt sanne jeg, en alkoholiker. I kjølevannet av alle løgnene jeg serverte kom redselen for å bli fersket, angsten for at noen skulle få vite. Men alle forsto, og jeg forsto at de forsto, men likevel fortsatte jeg med mine absurde historier.  Det siste jeg ønsket var å bi konfrontert med at jeg hadde et problem, selv om jeg skjønte at alkoholen hadde for lengst knipetanggrep om meg. Innerst inne forsto jeg hvor det bar hen, men ville ikke innse før jeg var helt fastlåst, langt mindre erkjenne overfor andre. «Alkoholproblem jeg, nei! Jeg drikker ikke mer enn andre. Se på deg selv da», var svar jeg ofte ga, om noen turte å fortelle meg om sine antagelser.

Det er vel når alle disse bortforklaringene og løgnene blir dagligdagse, og alle andre har feil, og er grunnen til at man drikker (altså etter en alkoholikers tankegang), at det selvsagt er et alkoholproblem. Hvorfor lyver man ellers? Nå som nykter slipper jeg å vrenge hjernen for å huske hvilke løgner jeg serverte dagen før for å unnskylde eventuelle fravær på jobb eller familiesammenkomster. Det er en befrielse å kunne fortelle det som det er, og jeg har heller ikke behov for å sluntre unna plikter og avtaler. Jeg har ikke lenger noe å skjule. Skulle jeg formodentlig ikke ha lyst til å gå på kaffeslabberas, så er det like greit å si det som det er, at jeg for eksempel synes det er vanskelig, eller at jeg simpelt hen ikke har lyst.

I det store og hele er det mye som endrer seg til det bedre når man blir nykter. Lukte- og smakssansene forbedres. Maten smaker faktisk, og ikke minst kommer dufter jeg hadde glemt eksisterte tilbake. Plutselig hører man fuglekvitter over alt igjen også. Naturen har for meg blitt terapi, gå på turer eller bare pusle ute på hageflekken utenfor her jeg bor. Jeg setter mer pris på de små, nære ting slik som når et ekorn piler opp over en trestamme, eller enhver ny knopp som spretter ut til de fineste blomstene. Og så er det hoggormen da, den forhatte, den jeg ikke har sett siden barndommen, men som nå med ett dukker opp over alt. Var det ikke hoggorm mens jeg drakk? Mulig er det en annen forklaring; det at jeg ikke så meg rundt eller gikk i terreng der den holdt til. Nå utforsker jeg naturen, speider etter det meste som kravler og kryper, er oppslukt av alt dyreliv, luktene, endringene, alt, ja jeg setter stor pris på å få være nær naturen igjen, slik jeg var i min barndom og før alkoholen tok fra meg den lysten.

Hoggormen har sin plass, og jeg er fasinert av krypet, men viser den min respekt. Jeg var selv en slags giftig slange for mange, og ofte ble jeg uglesett og utstøtt, og mange unngikk å kontakte meg eller svare på mine kontaktforsøk, forståelig nok. Likevel fikk jeg leve i fred, men mine valg var det ikke så enkelt å respektere og godta, også det forståelig nok. Jeg bedro, skuffet, og svek de fleste på min vei. Jeg ville at livet skulle være en lang og heidundrende fest. I lengden gikk ikke det. Hverdagen kommer til alle, selv om jeg gjorde mitt ytterste for å utsette den. Nå derimot vil jeg helst ha hverdager. For så vidt er hver dag en fest nå, og uten bekymring dagen derpå, ei heller anger og frykt for hva som kommer. Den store dramatikken uteblir, den som hovedsakelig herjet inn i meg. Slik er det når man blir nykter. Man roer seg ned og nervene er ikke alltid på høykant, ikke lenger på vakt for uforutsette ting, vel og merke igangsatt av meg selv, men jeg bare forsto det ikke.

Man trenger mot til å forandre, og ikke minst villighet og det å se mulighetene som skapes når en er i ferd med å våkne til nytt liv. For det er som å våkne opp fra «de døde», begynne å leve tilnærmet normalt igjen. Etter som tiden går ser man nye muligheter, erverver seg ny og verdifull kunnskap, som kreves for å fortsette en nykter tilværelse. Jeg kan ikke tillate meg å la gammel harme få dra meg ned lenger, verken den selvpåførte eller av andre. Fortsatt holder jeg på med å bygge opp et bedre og mer kjærlighetsfylt liv til meg selv og mine nærmeste. Det tar tid å bygge opp alt jeg har revet ned, og grunnmuren trenger å være solid for å tåle et sterkt og stabilt byggverk oppå. Innvendig fyller jeg opp med mer omtanke og kjærlighet som andre skjenker meg, og jeg prøver så godt jeg kan å gi tilbake.

Ja, det tar tid å reparere på dype sår og skader. Alt er heller ikke like enkelt å ordne opp i for alle, eller å godta at slik var det. Fortiden er som den er, den kan ikke endres, bare tas lærdom av, men selv det kan være vanskelig å fordøye. Mye av ansvaret ligger fortsatt hos meg, men alle behøver å gå i seg selv og hjelpe seg som best. Det forenkler forholdene om jeg viser meg tilliten verdig ved å holde meg nykter uten å måtte se på det som forpliktende overfor dem. Det å gå på hvite knoker fungerer sjelden i lengden. Det som nytter er å lytte til hverandre, dele på erfaringer, fortelle om noe kjennes vanskelig og utrygt. Noen ganger kan det være viktig å erkjenne at de pårørende trenger hjelp, men alle skadene jeg har forvoldt kan selv ikke jeg hjelpe til med å reparere uansett hvor edru jeg er. Det kan dreie seg om bitterhet og nag til meg som den personen jeg var, og forhåpentligvis ikke lenger er.

Ved å bli nykter har det meste av bitterheten også forsvunnet. For å komme meg videre innså jeg at det beste var å legge fra meg bitterhetens byrder, og det gjelder vel i høyeste grad for de pårørende også. I så henseende kan tilgivelse være noe så enkelt som å endre på sin oppførsel og fremtoning. Det beste jeg kan gjøre for å fortsette i min tilfriskning og edrue liv, er å være villig. Hver god tanke jeg tenker bidrar til mitt livs sluttresultat, og med på veien får jeg med meg tilgivelse, omtanke og kjærlighet. Og alt bunner egentlig ut av ærlighet, først og fremst til meg selv, det at jeg erkjente mitt alkoholproblem.

Som nykter har jeg uten tvil fått et bedre liv på alle måter. Jeg kan velge å gjøre hva jeg vil så lenge jeg holder meg borte fra det første glasset – det velger jeg bort. Jeg ønsker å kjenne livet leke med meg igjen, kjenne blodet bruse når gleden sprer seg gjennom hele kroppen. Jeg er fri, fri fra og fri til. Jeg har fått meg selv, min familie, livsgleden, kjærligheten, naturopplevelsene, fremtiden og mye, mye mer tilbake takket være at jeg var og er villig til å gi noe og dermed få noe – ikke ved å forsake. Det begynner å ligne et liv igjen…

Og nå som nykter takler jeg motgang ti ganger bedre, så mine dårlige dager nå er tusen ganger bedre enn de som var «gode» da jeg drakk…

Tenk å kjenne gleden ved å være noe for noen igjen… Tilstedeværelse!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s