Hvorfor forstår de oss ikke?

De pårørende vil så gjerne hjelpe, men de strekker ikke til…

Håp! Hvem sitt håp? I morgen blir alt så mye bedre. Jeg drakk ikke så mye i dag! Jeg var flink… Likevel… Hvorfor ser de ikke at jeg har det vondt? Hvorfor bare kommer de med tomme floskler og snikk-snakk? De sier en ting, og gjør det motsatte. Ja, hvorfor skjer det ikke noe med alle truslene de gir? Bare tomme trusler. De sier de skal gå, men blir… Jeg vil egentlig ikke drikke mer, jeg trenger hjelp, men ingen forstår hvorfor. «Du har ikke noe drikkeproblem! Bare for mye å gjøre, litt sliten kanskje…»

Mange pårørende, og det dreier seg for det meste om kjærester, samboere, ektefeller og enkelte venner, er nok mest redde. Redde for å miste oss, redde for selv å måtte avse sine vinglass, for fremtiden og ikke minst at det skal gå mer utover dem, at de også blir stilt til veggs, pålagt ansvar, selv om ansvaret er hos den som drikker. De forstår ikke oss alkoholikere slik vi tror, for de har jo ikke “gått i våre sko”, med mindre de er alkoholikere selv, og det kan jo fullt mulig være tilfelle. Det kan være slik at om de ikke «ser» våre problemer, er det fordi de selv har et like stort et selv!? Andre ganger er det slik at vi som drikker, vi som har et virkelig alkoholproblem, vi tror de rundt oss forstår oss, ser at vi sliter og har det vanskelig. Men de gjør ikke det. De har jo som sagt ikke gått i våre sko. Har ikke samme skostørrelse engang.

Åpenhet og ærlighet er viktig, men de vil nok fortsatt ikke helt forstå. Igjen, det dreier seg om frykt og redsel for hva som måtte komme. Vil alt bli verre om de gjør virkelighet ut av det å gå sin vei? Hva skjer om de setter foten ned på ordentlig? Hvordan blir reaksjonen om de foreslår innleggelse?

Noen ganger må man være “kynisk”, tenke på seg selv først, hjelpe seg selv først, som på et fly – masken på deg selv før du kan hjelpe andre. Sette grenser! Nok er nok! Dette gjelder i aller høyeste grad også for de pårørende. Hvordan skal de kunne hjelpe om de selv ligger nede? Og igjen: Det er bare du som vet hvor din sko trykker, og de rundt oss vet best om sine gnagsår… Problemet er om vi som drikker ikke forstår våre problem nok selv, men lar andres syn påvirke oss. Det kan være at noen som står oss nær vil sette en «stopper» for hvor vidt vi ønsker innleggelse eller ikke. Som pårørende i slike tilfeller kan de selv være en med store uhåndterlige problem, og forstår derfor ikke hvor galt det er fatt med den som i bunn og grunn har et ønske om hjelp, men ikke klarer å formidle det på en forståelig måte. Hvor langt ned må vi før noen ser oss? Må vi ha en fot i graven?

Det må ikke glemmes at vi som alkoholikere er «flinke» til å manipulere de rundt oss til å tro at problemet ikke eksisterer. Vi vil jo egentlig bare drikke, eller hodet vårt vil, selv om kroppen sier nei. Vi ser ikke helt selv hvor galt det er i ferd med å gå. Selv om vi føler at vi ikke orker mer, bare vil ligge under dynen, men så kommer vi oss opp og ut for å skaffe mer å drikke på, og vi drikker, og drikker til vi orker enda mindre, men likevel drikker vi. Og ingen forstår oss, forstår at vi sliter, selv om vi sitter opp hele natten «og ser på tv». Skjønner de virkelig ingen verdens ting. Skru av tv`n, det er slik bråk!

Alkoholen rår – ikke vi, men det blir ingen fremtid om vi ikke får hjelp, ikke for noen av oss, og det er det alle trenger å forstå. Alkoholisme er en progressiv sykdom, og dersom den ikke tas på alvor, kan det få fatale følger, og langt flere enn den ene blir skadelidende selv ved en tidligere død.

Det er en helvetes jobb å bli edru, men det er et enda verre helvete man er i når man drikker!

Sann mine ord. For deg som ønsker deg ut av helvetet: Ta styringen ved å la andre overta styringen en stund! Er du villig nok? På egenhånd er det vanskelig å bli nykter, så man trenger hjelp fra andre. Jeg måtte erkjenne problemet fullt ut, at jeg ikke mestret livet og alkoholen eide meg. Derfor måtte jeg legge meg flat, lyttet til hva jeg ble fortalt av behandlerne på klinikken (hvor flesteparten hadde egne erfaringer), og gjøre alt de sa. Hadde de klart det, kunne jeg! Måtte stå i det, kjenne smerten, men jeg tenke; at denne smerten er ikke verre enn hvordan det er når jeg drikker, eller når jeg ikke har noe å drikke på, når abstinensene rir og alt kjennes håpløst. Selv om jeg noen ganger ikke ville mer, jeg ville vekk, drikke, drikke meg sanseløs for å slippe smerten. Stemmer inni hodet mitt fortalte at jeg ikke ville være på klinikk, men heller ha «mer moro ute på byen sammen med kong alkohol». Men jeg lukket ørene for stemmene.

Viktig å være ærlig med seg selv. Hvorfor drikker jeg? Hjelper ikke å slutte å drikke om livet rundt er kaos, det er min erfaring. Sette seg mål som er oppnåelige, som for eksempel å realisere en gammel drøm. Delmålet er jo først å bli edru, for så å begynne å få orden på livet, klare de daglige rutinene, være såkalt normal igjen. Det er vel det som kalles å mestre livet. Det å bedrive litt egenpleie er viktig. Har tenkt på ordet “egenpleie”. For meg handler det om å være til stede i eget liv, ta vare på meg selv ut ifra de premisser jeg har nå. Noen ganger kan det bare dreie seg om å sitte helt stille og bare være. Mulig har jeg kanskje forstått det for snevert, men det dreier seg vel om å pleie seg selv, rett og slett så enkelt som det. Det kan dog være så mangt, og ikke alltid så enkelt. Tid og sted spiller inn. Det å ha rom for, sette av tid til og tørre å være tilstede i sitt eget liv. Våge å kjenne på eventuelle vonde følelser, eller også de gode, tørre å både le og gråte. Det gjør det enklere om man informere de rundt seg; for å få et mer varig edruskap, er egenpleien viktig. Egentlig så er det med nuet, å bare være, ikke så galt likevel det…  Men vi må heller ikke glemme hverandre, vise hverandre omtanke, nærhet og kjærlighet!

————

Noen tar seg en øl for å slappe av, og ære være dem for det, for de kan, og ikke jeg, og det er helt greit det nå. Jeg takler dette så lenge jeg ikke blir påført dårlig samvittighet av å ikke ta det ene glasset. Jeg skriver påført. Er det ikke jeg selv som gir meg denne følelsen av å være annerledes? Mulig det, men jeg vet hva som kommer om jeg lar meg «lure». Nei, det å tro at alkoholen er en form for egenpleie, det er å være fullstendig på viddene.  Ikke engang når enkelte faktisk ymter fram på om: Du kan vel unne deg en øl eller to, slappe av litt du også… Ja, særlig, bare to liksom. Ikke mye egenpleie i to øl! Tok jeg to øl hadde jeg ikke blitt tilfredsstilt, ville ha ønsket flere for å bli fornøyd og for å virkelig slappe av. Og tok jeg flere så hadde løpet vært kjørt, jeg hadde ikke bare blitt full, men full av angst og samvittighetskvaler, ingen egenpleie what so ever. Og til syvende og sist, vertfall ikke avslappet…

Vil ikke byttet tilbake til det gamle livet, ikke om jeg fikk mange millioner. Nei, jeg vil ha et ordentlig liv, så jeg bedriver ordentlig egenpleie, det å være tilstede i eget liv. Tar på meg oksygenmasken før jeg hjelper andre, og har ikke dårlig samvittighet for at jeg ofte bare er. Det hadde langt ifra blitt slik det kunne være før likevel, det er sant og visst. Når det var om å gjøre “å leve”, holde ut på fester, være pliktoppfyllende på jobben (når jeg hadde jobb), være flink i den kjedelige hverdagen, stille opp i familiesammenkomster og vise dem hvor «glad og flink» jeg var. Selv om jeg satte pris på mine nærmeste, gledet meg over deres gleder, men likevel var tanken på å komme hjem, det å drikke vin mer viktig, så det overskygget alt likevel, og når jeg kom hjem belønnet jeg meg selv for å ha vært flink og snill, for å ha holdt meg disse timene, bare for å glede familien – hvilken glede, og for hvem? For jeg ventet på det “virkelige livet”, den med vinkosen, slappe av og nyte, i den grad jeg nøt…

Nå tar jeg en dag av gangen, og det gjelder for alle som har blitt nyktre tenker jeg, også for våre pårørende, men alle må være sitt ansvar bevisst. Fortelle om følelsene rundt situasjonen, uten å anklage hverandre. Lytt til hverandre! Jeg kan vel si at jeg har omprogrammert harddisken min, eller til og med byttet den ut. Jeg handler ikke så mye på følelser lenger, og når jeg til dels er redd, bearbeides følelsene, jeg tenker gjennom hvorfor jeg føler det jeg føler, og endrer på situasjonen rundt, der jeg kan endre noe vel og merke. Det som er sikkert, jeg drikker ikke på de vanskelige følelsene, og jeg blir ikke redd for å føle det jeg føler heller. Jeg gjenkjenner reaksjonsmønstrene og handler der etter, og i mange tilfeller er det å snakke om problemet det eneste som hjelper. Og så har jeg lært dette: Når det dukker opp stressende situasjoner i dag, og et eventuelt sug kommer, så kan jeg alltids drikke i morgen…