Hvem har ansvaret?

Hele livet er fylt av ansvar. Ansvar for oss selv, overfor andre, til plikter og oppgaver. Ja, det meste omfatter en viss del av ansvar. Kan vi bare slik uten videre fraskrive oss ansvaret? Hva skjer da, når ingen lenger har noe de skulle ha sagt, når ingen ønsker å ha ansvaret? Hvem har så ansvaret for at alle gjør det de bør gjøre, eller sørger for at vi blir villige til å gjøre noe, det å ta ansvar? Har tro noe med dette å gjøre, og hva skal vi tro på?

Jeg ble kjent med en mann en gang, en vis og klok mann, som ga av seg selv. Han het Sven, men han har dessverre gått bort. Han lærte meg mye om livet, om hva det vil si å leve – på godt og vond, og ikke minst om det å tro. Troen på seg selv og det å ta ansvar for sitt liv og dermed kunne gi andre troen på seg selv og det livet de har et ønske om å leve.

Hans forståelse for verdenssamfunnet bunnet ut i en sterk tro på menneskeheten, på det gode som finnes i oss alle, om vi bare lar det slippe til. Det er alles ansvar å se til at vi har det bra, men først og fremst gjelder det å gå i seg selv, finne kjærligheten i oss, for så å gi den videre til dem som enda ikke har funnet den, de som har stengt all godhet og raushet inne, gjemt bort nøkkelen og «fraskrevet» seg egenansvaret og viljen til å skape et bedre liv.

Ja, Sven var kunnskapsrik og strødde om seg av visdomsord, og ikke minst kjærlighet og omtanke for de svake i samfunnet. Han hadde selv vært en av de som hadde mistet troen, rotet bort nøkkelen, som hadde glemt bort hvordan livet var ment til å være, og som selv leita i blinde for å finne veien tilbake, og han gjorde. Han fant både nøkkelen og troen tilbake på at livet var verdt å leve.

Han var som en levende refleksjonsbok, undret seg over ting og fant som oftest svar på det han søkte. Og Sven lærte bort sine kunnskaper og egne erfaringer fra et langt liv på skyggesiden, for senere «å leve i solen». Han fortalte meg blant annet at han fant mye lærdom ved å lytte til morgenandaktene på radioen. Det å sitte med kaffekoppen og høre forskjellige mennesker fortelle om sin tro, eller hva de mente om hva livet egentlig betydde, det var noe han fant ro i, og som satte i gangs hans funderinger.

Og akkurat slik var det jeg lærte Sven å kjenne, en person som tenkte mye, overveide for og imot, fant løsninger på ubesvarte spørsmål ved sitt eget liv og virke. Det var nettopp dette som fikk meg selv til å begynne å høre på andaktene på morgenkvisten. Vertfall de dagene jeg ikke har plikter som kaller meg ut før dagens ord sammen med kaffen blir inntatt. Ja, det har blitt en vane, og de gangene jeg ikke rekker å få med meg kåseriene, kan jeg gå tilbake på nettet og høre på de verdifulle ordene som forkynnes. De gjør noe med meg, akkurat slik Sven fortalte, at de gir en indre ro, og skaper liksom et bedre helhetsbilde av min tanke- og væremåte. Setter livet mitt i et perspektiv, og som det er verdt å forundre seg over…

Ta for eksempel forrige uke, da presten Åste Dokka holdt morgenandaktene. Det er spesielt en av dem som jeg har blitt sittende å tenke nøyere over, nemlig det hun snakket om å tro, eller hvem som har ansvaret for at verden vi lever i er som den er. Vel, det skal sies at jeg «leste mellom linjene» og antok at hun henviste til hvem som egentlig har det fulle og hele ansvaret for hvorfor jorden fortoner seg som en «slagmark». Og som hun har spurt seg selv, og andre med henne, så har jeg stilt meg det samme spørsmålet: Finnes det en Gud? Jeg har også stilt meg undrende til: Hvem har ansvaret for alle kriger, all nød og elendighet på jorden? Om det finnes en Gud, ville han ikke ha hindret alt dette? Hva har skjedd med menneskeheten? Har alle vendt seg bort fra det gode og kjærlige, det jeg forbinder med ordet Gud, som Gud på engelsk – GOD = god? Er det altså slik at det er derfor det er krig, fordi vi mennesker har sluttet å tro på det gode i oss selv, på alt det gode, på Gud?

Er Gud herre over alle hendelser på jorden? Setter han i gang kriger og naturkatastrofer? Er Gud nær oss eller har han trukket seg tilbake fordi vi vi har sluttet å tro. Vil han straffe oss eller bare overvåker han oss. Øystein Sunde synger i sangen Aftenbønn, om at Gud behøver å ta seg en tur ned på jorden for å sjekke og irettesette oss oftere. Ordne opp i alt uvennskap og krangling for å lære oss til å ikke starte flere kriger, og det holder jeg sannelig med Sunde i, vertfall om det er Gud sitt ansvar. Det står blant annet: Kjære Gud, kom og ta en titt i vår del av galaksen. Her trengs så sårt et skippertak, ellers sitter vi snart i saksen! Du gjore unna skapelsen på en ukes tid. Men nå syns jeg at du har tatt deg veldig lenge fri…

Ja, er det egentlig Guds ansvar. Det er vel strengt tatt vårt eget ansvar, vi menneskene selv som har startet rabalderet og dermed også behøver å ordne opp i det. Mange uttaler at det er en mening med alt som skjer, også det vonde, og jeg er faktisk ikke så langt unna den tankegangen selv, og blir av den grunn betraktet som en kristen. Og da er jeg tilbake til det å tro. For om man tror på en Gud, og jeg tror på en Gud, min Gud, så er jeg pr. definisjon kristen i manges øyne. Jeg er langt ifra kristen i mine øyne. Har knapt åpnet bibelen og langt mindre lest i den. Noen ihuga kirkegjenger er jeg heller ikke, men jeg synes det er fint og høytidelig de få gangene jeg er i et kirkerom, enten ved familiegudstjenester eller bare for å være der. Jeg får en ro i sjelen liksom.

Det jeg mener er at en kan tro på en Gud uten å være kristen, og jeg mener derfor også at det er mer mellom himmel og jord vi ikke forstår eller kan forklare, og derfor tenker jeg at det er noe mer som ligger bak alt uvennskapet i verden, at vi som mennesker skal ta lærdom av våre mange feil. Hvorvidt det er en Gud som styrer dette kan jeg med andre ord ikke helt svare på, men jeg tenker, og tror at Gud er i oss alle. Jeg mener at det er vi mennesker som skaper kriger, og som derfor kan skape fred. Om den Gud jeg tror befinner seg inne i hver enkelt person ønsker, vil etterhvert handle riktig for å skape et best mulig samfunn med vennskap og kjærlighet. Det er vel snakk om å bruke viljen vår riktig, som også kan henvises til Gud, det gode i oss. Jeg er av den tro at han forsvinner i det vi tror at vi er Gud, og ikke bare lar han virke gjennom oss så lenge vi tror på det gode, det oppriktige og oppbyggende, nemlig kjærligheten mellom alle levende vesen.

Så da har jeg tenkt, og funnet ut at jeg og presten på radioen er av samme mening. At all krig og nød ikke betyr at Gud har vendt oss ryggen. Han ønsker ikke at vi skal oppleve smerte, lidelse og meningsløshet, men derimot søke etter ting som «taler om Gud», slik som kjærtegn og alt det vakre, slik som blomster eller sommerfugler, eller et nyfødt, uskyldig barn som enda ikke har lært hva urett er. Det er vår oppvekst, med alle erfaringer vi gjør oss som dermed er med på å skape våre følelser og tanker. Hvordan vi har blitt opplært til, eller snarere ikke opplært, eller lved selv å ha lært oss å tolke situasjonene og handlinger som skjer rundt oss. Det er dette som påvirker hvordan vi velger å handle – riktig eller galt. Det er vi som bestemmer om vi vil slå eller kjærtegne.

Så hva skjer da når for eksempel alkohol «omprogrammerer» hjernen vår til å handle motsatt av våre egne normer og regler, når vi plutselig ikke vet hva som er rett eller galt? Har vi da mistet troen også, eller er det “bare” alkoholen som har overtatt styringen helt? Det er som om et lite, bortskjemt barn, som prøver å hevde sin rett, dette selvsentrerte barnet som alltid blir fornærmet, grådig, furten, sjalu og misunnelig, og liksom overtar all styringen i oss og hindrer oss i å ta de rette valgene, det dette barnet aldri har fått lært seg fordi ingen visste at det best kunne gjøres med godhet og kjærlighet.

Derfor trenger vi en nøkkel til det å forstå, til det å finne noe sterkere enn alkoholen, slik at vi kan finne tilbake til det gode mennesket i oss, finne tilbake til Gud i oss selv. Og alt dette lærte også Sven meg, den kloke, vise mannen med massevis av godhet og kjærlighet i seg, som han øste av i tusen fold. Ja, det er godhet og kjærlighet i oss alle. Det gjelder bare finne nøkkelen, finne tilbake troen, begynne å ta ansvar for sitt eget liv igjen, og dermed bli i stand til å være en god person for andre. Vi har alle et ansvar for at verden skal være trygg og fredelig og leve i! Så jeg kom til å tro…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s