Avhengighet

Mens jeg sto og forberedte til vår sedvanlige lørdagsfrokost, med varme rundstykker, kokt egg og annet godt pålegg, så lyttet jeg til radioen, som jeg alltid gjør hver morgen. Det var et naturprogram, hvor radioverten intervjuet en godt voksen mann, sikkert i førtiårskrisen tenkte jeg. Flere ganger stanset mine handlinger opp, for jeg reagerte på hva som ble sagt over eteren…

Denne mannen som ble intervjuet, av en ordentlig «gravende» journalist, en som prøvde å sette sitt objekt skikkelig på plass med sine til tider innpåslitne spørsmål, lar seg ikke vippe av pinnen med det første. Eller for meg fortoner han seg som uforstående til de stilte spørsmålene, en smule «dum». Intervjueren ønsket virkelig å komme til bunns i hvorfor løping i fjellet er en nedprioritert attraksjon, og hva skal det egentlig være godt for? Svarene fra den egenerklærte friluftsmannen kommer på løpende bånd. Han sier blant annet at det er alt for få tilrettelagte stier i fjellet for de som ønsker å løpe. Det er for mange kronglete løyper med steiner, røtter og buskas som hindrer dem i å opprettholde den farten de ønsker. Og så er det alle disse turgåerne som sinker dem, de som stadig stopper opp og tar pauser. De bare går der liksom, uten mål og mening. De tenker ikke på noen andre enn seg selv, vertfall ikke de som ønsker å komme fortest mulig frem til hytta. Det siste var det jeg som tenkte da, der jeg sto og delte opp tomat. Men det lå på en måte i luften, det var noe med måten han ordla seg i forhold til «disse turgåerne», den negativt ladet og nedlatende formuleringen om alle andre folke på veien, eller i veien…

Samtalen fortsatte og intervjueren spør om denne mannen tar seg tid til å nyte omgivelsene han løper i? Hva med opplevelsen, utsikten og den flotte naturen rundt, hvorpå han svarer at det får han sjelden tid til. Bare i de aller bratteste bakkene der han ofte må slakke ned på tempoet, eller når han en sjelden gang tar en matpause. «Så du har med det sekk altså»? Jo da, sekk har han, med utstyr til å overnatte, mat, drikke og ekstra klær. Han løper jo fra hytte til hytte! Radioreporteren blir stille en stund, før han videre lurer på om hva som egentlig er formålet med å springe slik i fjellet? Og mannen svarer med den største selvfølge, og svaret forundret meg like mye som intervjueren: Det er alle naturopplevelsene! Hadde han ikke nettopp fortalt at han ikke tok seg tid til å nyte nettopp dette? What!?

Hva er vitsen? Hvorfor skal noen på død og liv løpe seg gjennom livet? Ønsker de å komme raskest mulig frem til dødsporten? Så slo det meg. Denne personen lider jo av avhengighetssyndromet. (Avhengighet er i medisinsk forstand et syndrom. Det beskriver en tilstand som er preget av visse fysiologiske, kognitive og adferdsmessige fenomener der bruken av en substans, en klasse av substanser eller en adferd, som en gitt person gir en høyere prioritet til fortrengning av annen adferd som han eller hun tidligere syntes hadde stor verdi. https://no.wikipedia.org/wiki/Avhengighet ). Han på død og liv løpe. Hjernen hans er innstilt på å haste videre, komme seg raskest mulig fra A til Å. Det er denne overdrevne løpingen som gir ham en følelse av «lykke», en slags rus som han bare gjøre for å føle seg vel og tilstrekkelig som person. Han klarer simpelt hen ikke å roe ned, ta det mer som det kommer, for da ville han helt sikkert føle seg utilfreds og enda mer stresset enn det han er når han virkelig stresser fram mot nye mål. Eller har han noe mål? For ham er ikke livet verdt å leve om han ikke får løpe slik han vil.

Jeg kjente at jeg engasjerte meg veldig i dette intervjuet, på grensen til å bli irritert, ganske provosert over denne egoistiske tankegangen til denne «turløperen», og radioverten var nok en smule forundret han også i det han spør: Er det ikke nok andre steder å løpe for dere som har denne lysten, at dere nødvendigvis ikke behøver å trenge dere på de som virkelig er ute etter naturopplevelsen på fjellet? Og når mannen derpå svarer: Fjellet er jo for alle! Ja, nettopp!

Stopp en halv Heidi! Ja, han tenker faktisk like egoistisk som en hvilken som helst rusavhengig, slik også jeg gjorde da jeg måtte ha alkohol. Alle mennesker rundt oss er et hinder på veien – bokstavelig talt i hans tilfelle. Han innrømmet jo at mennesker ødelegger hans glede av å kunne få utløp for sine lyster, nemlig det å løpe fortest mulig, komme seg raskest fram til neste DNT- hytte, hvor et par timers søvn anses som et nødvendig onde for å klare å fortsette i det samme løpet, fortsette det samme racet mot en tidligere død. Presis på samme måte som jeg gjorde før jeg innså hvor veien var i ferd med å ta meg, eller hvor jeg var i ferd med å føre meg.

Hvorfor ble jeg så provosert over denne samtalen? Hva var det den satte i gang inni meg? Var det noe gjenkjennende? Jeg fortsatte med å dekke bordet, ute på balkongen til tros for at solen ikke varmet like godt. Men det er avslappende og fint å sitte der, innta frokosten mens fuglene kvitrer og sjøen skimtes mellom trestammene nedenfor. Idyll og ro! Det er alt dette denne mannen på radioen går glipp av. Det å virkelig kjenne at man lever og ikke alltid løper fra livet, for det er vel det han gjør… Det er vel noe han ikke riktig ønsker å erkjenne, noe han føler på eller ikke vil føle på, noe som smerter, noe han kanskje ikke liker ved seg selv og dermed flykter fra der han løper som en gal rundt om på Hardangervidda eller hvor det nå var han løp. Jeg gjorde akkurat det samme, flyktet gjennom alkoholen, og jeg så det ikke selv jeg heller, at jeg bare måtte kjøre løpet, være i rusen for å døyve de smertelige følelsene. Jeg «løp» jeg også…

Jeg kan sitte her, på min balkong, nyte utsikten, slappe av mens jeg spiser min mat. Jeg tar meg tid, tid til å være delaktig i det store hele, være tilstede i meg selv og mitt liv. Jeg tør faktisk kjenne på at jeg har det godt, at jeg har lov til å ha det bra. Om jeg skulle kjenne meg litt nedfor, er det også lov, men jeg trenger ikke døyve følelsen med noen substans lenger, eller overdreven aktivitet for den saks skyld, selv om en spasertur gjør meg godt. Tenker på denne stakkarslige mannen, som er akkurat slik jeg var da jeg ruset meg. Forskjellen er bare rusmiddelet. Han har enda ikke funnet sinnsroen, og jeg tviler på om han gjør det slik han stadig løper. Han er jo i ferd med å springe fra seg selv… God tur videre!

Fjellet skal nytes! Fjellet gir ro, men vi må ta oss tid til å nyte, til å få ro…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s