Toleranse

Kliv ned fra din pidestall!

Man trenger ikke like alle mennesker, men jeg mener at man skal møte alle med respekt.

I dag har jeg tenkt å komme med et lite stikk til flere av mine likesinnede, og jeg gjør det av respekt overfor de som fortsatt lider. Jeg respekterer også de menneskene som uttaler seg om menneskers handlinger, med sin uvitenhet får jeg håpe, men jeg respekterer ikke det at de fordømmer andre. Jeg har lært, og det er viktig for meg, at vi skal sette prinsipp foran person, og det er vel så viktig å skille mellom person og gjerning. Hvorfor drikker Jeppe?

Nei, vi behøver ikke like alle mennesker, men jeg for min del prøver daglig å søke dypere i meg selv, finne min åndelighet som jeg kan dele ut til de som strever med å finne den i seg selv. Ikke minst forsøker jeg å se den andre personen for den den er. Jeg får vondt inni meg når jeg hører andre nyktre alkoholikere snakke nedsettende om noen. «Ikke rart hun ikke blir edru som ikke vil høre på hva jeg sier», eller «han ser vi ikke mer, han har gitt opp, han er fortapt». Hvem sin rett er det å bedømme om noen er fortapt eller ikke klarer å motta andres hjelp – forstå at noen egentlig vil dem godt!? Da er denne personen som uttaler seg nedverdigende om andre ikke bedre selv, vertfall mangler den kunnskap. Vedkommende behøver å gå i seg selv, kanskje ordlegge seg annerledes i sin henvendelse til mannen som ikke helt forstår. Mulig du må forklare tingene på en annen måte, og jeg vil påstå at du ikke er nok imøtekommende. Ok, så bruker denne personen litt lengere tid enn det du kanskje gjorde.

Vi er alle forskjellige. Har du tenkt tanken at du også må bruke den samme tiden som den personen, at du må, for en liten stund, ned på dens “nivå”, være der, men godta at denne personen vil forsvinne inn i seg selv fra tid til annen. Han eller hun kommer tilbake, om de fortsatt ønsker hjelp, hjelp fra deg, men da må du ha tid, ta deg tid, vise tålmodighet og toleranse. Kaster de bort tiden din, sier du. Det er vel du selv som kaster bort tiden din. Ingen har sagt at du skal sitte å vente på at han eller hun skal komme akkurat til tidspunktet når dere gjorde en avtale, når DU vil de skal komme. Sa han i morgen, så kommer han kanskje i overmorgen. Har du glemt hvordan du var? Ble du nykter over natten? Ikke det nei, så hvordan kan du tro at noen andre skal klare det på en natt. Har du forresten hørt om ambivalens? Var du alltid sikker i din sak at du ville bli nykter, og når du alltid sa at i morgen skal jeg ikke drikke, så holdt du det løftet? Ikke det nei, det var det jeg trodde…

De som bråker litt lenger, som har behov for å suge ut den siste dråpen i flaska, de kan faktisk lære oss edrue noe også. Noe om oss selv, om medmenneskelighet. Jeg våknet i morges, sto opp og ordnet meg sånn passe for å få opp øynene ordentlig, satte meg ned i sofaen, tente lys – ja, selv nå midt på sommeren tenner jeg lys – et lys for alle de som fortsatt sliter. Leste ulike tekster, ba mine bønner og ble sittende å tenke videre. Noe i den ene teksten grep meg, om nettopp disse bråkmakerne, som forfatteren valgte å kalle dem. Da måtte jeg gå i meg selv og finne ut hvordan jeg behandler de som har det mer tungnemt for seg. De som trenger noen dager og uker mer enn andre for å virkelig bestemme seg om de vil ha et annet liv, en bedre tilværelse, slik som jeg. Jeg tviler ikke på at de innerst inne har dette ønsket om å slutte å drikke, men de har ikke funnet noen som virkelig forstår dem, selv ikke alle vi som selv har vært i nesten samme skoene klarer å være denne tålmodige personen som gir rom for at vedkommende kommer når den er klar, ikke en dag før. Det slo meg at selv om jeg ikke forlanger at alle er som meg, så krever jeg noe av en person jeg ønsker å hjelpe, og det er også nødvendig. Jeg setter grenser for hvordan jeg ønsker at vår relasjon skal være, men er jeg imøtekommende nok med den andre personen. Gir jeg nok tid?

Jeg har møtt mange mennesker som har adskillig flere edrue år på baken enn det jeg har, men likevel har de like lang, eller kort avstand til flasken som meg. Noen av dem er ydmyke, har tatt lærdom av egne erfaringer, ervervet seg mer kunnskap og ikke minst innsett at for å vise omtanke for noen trenger man å vise tålmodighet og toleranse også. Så møter jeg også de som i motsatt fall tenker og handler ut ifra at alle klarer å skjerpe seg så pass, om de virkelig vil bli edru så klarer de det. «Se på meg, jeg klarte». Er de lykkelige nyktre eller går de fortsatt på hvite knoker femten år etter siste alkoholdråpe? Det er fortsatt enkelte som er redde for at andre skal gjøre skam på deres eget nykterskap. På deres rykte som den personen de har blitt, eller redde for å røpe at de selv har vært i samme gyngende båt. Hallo! Uansett om du ikke tok en sprekk eller ikke, så var du ille ute og kjørte du også. Hvorfor trengte du ellers hjelp?

Ja, jeg får virkelig vondt i hjertet når jeg hører andre likemenn snakke om de som sprekker og sitter tilbake på gata og tigger, stakkarene som de nå går forbi uten å vedkjenne seg at de var «venner». Jeg høre noen baktaler og omtaler dem som mentale avvikere og motvillige tapere. Jeg gremmes over deres uvitenhet, uvitende om sin egen sykdom – et avhengighets syndrom, en progressiv lidelse hvor symptomene er at man drikker og blir en person som sjelden klare å være den personen han eller hun eller pårørende vil de skal være. De vil hverken drikke eller høre på hva du formaner i akkurat det øyeblikket du tok deg tid, men snur deg når han vil du skal lytte. «Nei, han vil ikke bli edru han, han er en fortapt sjel, og jeg kan ingenting gjøre». Jo, visst kan du det. Vær der når han er klar neste gang. Noen må bare falle og skade seg litt flere ganger før de lærer at nå er det nok.

Alle fallene gir unnværlig lærdom, ikke bare til den som falt, men til alle personene som fortsatt vedkjenner seg vedkommende. Denne personen som var en prøvelse av vår tålmodighet, han som stadig forsvant, uteble, skjelte oss ut og som vi så på som trusler på vår egen edruskap snarere var vår lærer, ikke bråkmakeren. Så lenge de holder seg på matta, møter opp til avtalt tid, så er de vår venn, men når de uteblir og «bukket under for egne svakheter» så fordømmer vi dem som falske farisèere og tror våre rettigheter overgår deres – det er vi som er de sykeste, vi med mest åndelig skade…  

Vi trenger alle å gå i oss selv; kan jeg kaste den første steinen? Fei for egen dør! Har DU rett til å dømme din neste? Det dreier seg om mangel på kunnskap om egen sykdom dersom man stadig kritiserer de som stadig faller. Nei, du kan ikke hjelpe en som ikke er rede til å ta hele skrittet ut, som ikke er klar til å motstå smerten som kommer når alkoholen ikke er der som falsk frihet. Kliv ned fra din pidestall. For du kan være der når han eller hun har falt nok… Vis din toleranse overfor den som selv ikke vet sin egen toleransegrense. Noen trenger bare litt mer tid – så gi tid!

Det er mangel på kommunikasjon. Kommunikasjon som kommer fra kjærlighet og er som en åpen dør og et svar som kan hjelpe de som fortsatt leter. Den type kommunikasjon beror på om vi er forståelsesfulle overfor hverandre, er medvitende og ikke minst respekterer hverandres egenskaper og tilstand. Kommunikasjon er også hvordan vi ter oss, våre handlinger mer enn ord, om villighet og aksept for den andres situasjon, at andre kanskje ikke helt oppfyller våre normer, forventninger og krav.

For hver gang jeg fjerner litt av skyggesiden min, bringer jeg mer lys og varme til andre!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s