Misunnelse

De siste to-tre årene av mine aktive år som alkoholiker var jeg blitt svært syk. Livet var ikke levelig lenger. Jeg kunne ikke jobbe, vel det var noe år siden, og langt ifra fungerte jeg sosialt. Alkoholavhengigheten hadde sakte men sikkert ført meg inn i en tilværelse uten innhold. Alle mennesker rundt meg forsvant. Jeg hjalp selv til med å få mennesker rundt meg til å holde seg vekk fra meg så godt jeg kunne. Jeg orket ikke være sammen med andre mennesker. Jeg var totalt ødelagt. Fylt til randen av selvmedlidenhet, frykt, bitterhet på alt og alle, spesielt meg selv. Tålte ikke å være i nærheten av meg selv egentlig. Jeg hadde gitt opp å komme ut av den evige angsten, den selvutslettende isolasjonen. Gjennom alle disse årene hadde jeg utviklet en toleranse overfor virkestoffene i alkoholen som gjorde at store mengder måtte til for å føle ro, men roen kom aldri mer. Dette skjønte jeg var farlig, og likevel brukte jeg mestepartene av mine krefter på å unngå alle situasjoner som krevde mer av meg, uten særlig hell. Det ble i stedet økt dose av min «beroligende medisin». I praksis betydde det isolasjon, sitte «alene hjemme» og bare drikke og drikke. Selvfølgelig var ikke dette løsningen. Tenk om jeg kunne slippe, slippe denne smerten. Tenk om jeg kunne få bli som alle de andre, de normale. Jeg misunnet alle de «perfekte» folkene jeg i smug tittet på i vinduet. De som hastet forbi leiligheten hver morgen og kveld på vei til og fra jobb eller det som normale folk ellers gjør. Jeg ville bli som dem. Jeg trengte hjelp!

Jeg fikk jo hjelp, den hjelpen jeg ville ha, og jeg lærte at det finnes ingen perfekte, normale mennesker. Jeg begynte å studere den vanlige mann og kvinne i gata, de som fortsatt haster av sted, og jeg finner ikke noe fristende ved deres tilværelse. Jeg higer ikke etter å stresse rundt, men jeg drømmer om en jobb jeg kan trives i, og som kan gjøre hverdagen mer oppløftende og meningsfull. Så faktumet er at jeg likevel ikke har sluttet å misunne andre som tilsynelatende ser ut til å ha funnet noe ikke jeg har. Mest av alt misunner jeg de som selv var på skyggesiden, men nå er «oppadstormende», de som ikke tar seg selv så høytidelig, som ler og tuller, som snakker fritt fram om alskens problemer i de fleste fora, de som slår ut håret uten hjelp fra alkohol eller andre stimulerende midler lenger, de som er seg selv og som ser perfekte og normale ut i mine øyne. Jeg savner ikke alkoholen, nei, for all del, men jeg savner den «normale hverdagen», og dermed er jeg misunnelig…

Jeg misunner de som virker mer trygge på seg selv og fulle av selvtillit. Så tenker jeg: Er de virkelig så trygge og selvgode som de ser ut til? Kanskje er det bare fasader? Kanskje er de ikke så lykkelige som de ser ut til? Kanskje er de også misunnelige på noen? Så jeg slår meg til ro med tanken på at jeg har det faktisk helt «perfekt» som jeg har det. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil – det er opp til meg selv. Ikke minst har jeg massevis av tro, håp og kjærlighet i livet mitt. Så hva har jeg egentlig å være misunnelig for? Absolutt ingen ting. Jeg har fått tilbake det meste jeg «mistet; Familielivet, som var langt på vei ødelagt er tilbake. Det sosiale livet som ikke eksisterte lenger er jeg på god vei inn i igjen. De beksvarte fremtidsutsiktene er mye lysere nå og økonomien langt ifra pulverisert. Jeg var fysisk sett som en lat 80-åring, men nå er jeg som en «ungfole». Vel, det var en sterk overdrivelse, men jeg trenger ikke lenger kravle meg inn døra helt utslitt. Jeg så ikke ut de siste månedene; ansiktet var pløsete, håret dødt og kroppen var fylt av væske. Jeg var feilernært, fæl og skranten. Desillusjonert og uten håp. Men nå er jeg frisk, fin, rørlig og full av håp. Jeg både ser mer levende ut og føler også at jeg lever. Ved å ta tilbake kontrollen over livet, blitt tryggere i edruskapen har jeg fått tilbake familien, noen venner – de virkelige vennene, naturopplevelsene, friskheten og sansene og gleden ved at jeg kan delta og være meg som den jeg er – og jeg er god nok.

Så egentlig er jeg ikke så misunnelig likevel. I dag vet jeg at de tingene, folkene og verdiene rundt meg ikke er tapt. Jeg vet at familien min elsker meg og hele verden skal vite at jeg elsker dem. Endelig kan jeg bety noe positivt for dem. Jeg kan være til stede i livene deres med hele meg, mine følelser, intuisjon, sunne fornuft, kjærlighet og respekt. På ordentlig. Jeg utgjøre en forskjell, jeg betyr noe. Alt dette, som på en måte er nytt, har jeg skapt over en relativ kort tidsperiode. Jeg sto i vanskelighetene for jeg ville bli som dem. Jeg ville gjøre alt jeg ikke kunne før. Nå, sitter jeg her og skriver, filosoferer og ser tilbake: Jeg har gjort det meste av jobben selv, og den har kostet – smerte, tårer og fortvilelse, men jeg sto løpet ut. Fortsatt er det forvirring, men håp, glimt av lykke, optimisme og tro på livet. Og jeg har fortsatt en jobb å gjøre – oppfylle drømmene mine!

                                                               ———————————

Jeg tror på et liv før døden og da kan jeg ikke kaste bort tiden på noe så meningsløst som misunnelse. Da får jeg ingen ting gjort…For det perfekte liv finnes ikke! Det er ingen illusjon!

Tilsynelatende perfekt i mine øyne

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s