I en av mine favorittsanger Gabrielles sang står det: Jag vill känna att jag lever all den tid jag har. Og i dette øyeblikket, her jeg sitter på stranden, opplever jeg en veldig følelse av nettopp det.
Tenk å kunne se tilbake, om ikke bare med god samvittighet, men like fullt kunne si: Det var og er mitt liv! Ingen andre levde det for meg. Jeg levde det. Mange andre har sikkert, og med sikkerhet levd bedre liv, og selv om jeg ikke kan vurdere mitt liv som enten vellykket eller mislykket, så levde jeg det uansett på min måte – det var mitt valg. Og det er faktisk noe i det at når man snakker om fortiden er det egentlig virkeligheten nå vi snakker om. Fortiden finnes bare i nuet. Derfor er det liten vits å angre på noe, for det er dette øyeblikket jeg snakker om – at jeg lever – i nuet. Ja, akkurat nå, dette øyeblikket vil stå igjen når regnskapet skal gjøres opp og alt det jeg egentlig skulle ha gjort liksom faller bort. Det er på en måte vakkert på en underlig måte; at kanskje jeg ble valgt til å leve nettopp dette livet. Jeg kan se at det var en mening med alt strevet, alt jeg balet med – for at jeg, akkurat i denne stund skulle sitte her å tenke disse tankene. Uten min fortid hadde dette ikke skjedd.
Selv om jeg mange ganger har sviktet det beste i meg ser jeg nå verdien av å dele av mine erfaringer, mine sorger, min skyld og skam. Ja, jeg «utleverer» meg på godt og vondt, fordi det kan gjøre en forskjell for noen, og ikke minst meg selv. I det livet jeg levde da alkoholen styrte, var jeg ikke stor og sterk nok til å ta imot alt livet ga. Jeg rommet ikke all den kjærligheten jeg fikk slik jeg klarer nå. Det var den gang, og jeg kan lite, eller ingen ting gjøre med det nå. Ikke fysisk nei, bare ta lærdom og ta det med meg inn i dagen i dag som verdifull erfaring og kunnskap. Jeg levde et liv jeg ikke unner noen, og like fullt levde jeg det. Nå kan jeg leve et liv fordi jeg har fått denne muligheten gitt ut fra min fortid, så da var den ikke forgjeves, noe jeg legger i glemmeboken, men heller tar frem som en rettledning mot fremtiden.
Nå klarer jeg å stå for det jeg innerst inne mener, stort sett vert fall, og av den grunn klarer jeg også å stå mer rakrygget. Jeg har funnet styrke til å tåle motgang, og kanskje nettopp på grunn av det livet jeg levde. Hver dag har jeg et mål som jeg arbeider for og imot. Det er slik jeg bygger videre på livet mitt – sten for sten, til et monument over all motgang, som ble snudd til medgang. Alle mine dumheter blir små i det store og hele – jeg har gått videre. Jeg bygger videre! Og nå kan jeg si at jeg var tilstede da jeg lærte å leve…
Jeg ber mine daglige bønner, til hvem vet jeg ikke, men jeg kaller det min Gud – en kilde utenfor meg, en Kraft sterkere enn meg. Jeg kan reflektere og plutselig kommer det for meg at drømmen om å kunne hjelpe mennesker er kanskje den jeg lever i akkurat nå. Jeg ser klarere at jeg er tilstede for dem jeg er glad i, også for en større krets. Alle de små hverdagslige handlingene, der jeg kan vise omtanke, lytte og være tilstede er i høyeste grad å hjelpe andre. Jeg gir av meg selv gjennom skribleriene mine, der noen finner trøst eller mot til å ta skrittet ut til å leve sitt liv og etter hvert si: Jeg har levd mitt liv!
Så er det også noe større – det at livet mitt er ikke bare mitt…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 