Livbøyen

Har du et fast holdepunkt i livet? Noen du kan gå til når du føler du er i ferd med å bukke under, «drukne» i all verdens krav og jag etter å være en god nok person. Selv den vanlige mannen i gata har behov for en hånd å holde i fra tid til annen. Alle har vi behov for en person, selv om denne personen ikke har alle svarene, men tar seg tid og har en evne til å betrakte deg som den du er.

Det dreier seg ikke alltid om kroppslig berøring, bare det å nå hverandre. Nærhet er ikke bare det å holde rundt, heller det å kjenne og vite at noen er der, er deg nær og dermed berører deg. Jeg har møtt en del mennesker som har berørt meg virkelig. De som med sitt nærvær, sikkert gjennom sine livserfaringer har utviklet evnen til å møte andre mennesker mer frigjort. Noen klarer å gripe øyeblikket med undring. Fange andres interesse med undring. Sannsynligvis er dette grunnen til at jeg selv ser verdien ved å være tilstede i øyeblikket – være undrende og reflektere med et åpent sinn. Jeg merker at jeg er mer nysgjerrig og med blikk for hva nettopp øyeblikket kan gi.

De beste berøringer, eller rettere sagt tilnærminger opplever jeg sammen med personer som utsondrer en slags usynlig utveksling av ord. Det kan skje over alt – ingen rom er for små. Bare være sammen, utforske hverandre ved å speile hverandre gir en helt annen dimensjon for meg nå. Jeg opplever mennesker rundt meg på en helt annen måte – mer frigjort og imøtekommende. Jeg vet ikke helt, men det å være barn på seksti og sytti tallet, hvor jeg ikke lærte om eller var bevisst på det indre liv. Det jeg lærte var: Det snakker vi ikke om! Det har nok formet meg til å bli en tenkende person langt mer enn at mine forfedres livsfilosofi var at; slik har vi gjort det i alle år, så slik er det bare! Være litt mer Askeladdtypen, stoppe opp, undre seg og ikke minst bry seg om folkene man møter uansett hvem de er, hvordan de ser ut, hva de driver med eller hvilke holdninger de har. Å møte mennesker som de de er og ikke hele tiden jage videre for å møte noen mer suksessrike.

Ofte blir man låst fast i forestillinger om hvordan mennesker og livet bør være. Da glemmer vi gjerne å legge merke til det viktigste – tilstedeværelsen med dem man omgås. Prosessen i livet den startet et sted og har ført meg hit. Jeg trengte noen på veien, ikke bare en livbøye, men flere. En serie av episoder som fulgte hverandre ble til et resultat av hverandre. Ble til meg. Situasjoner som stiller meg i en posisjon til å ta valg som kan ta meg i en ny retning. Derfor mener jeg at jeg ikke kan angre på fortidens handlinger, for de er ikke mer. Jeg vet jeg overså mange detaljer og knuste mange selvbilder. Jeg var ikke alltid hensynsfull og omtenksom i alle situasjoner – filtrerte bort det jeg ikke tålte se eller høre. Hva ville ha skjedd om ikke disse personene hadde stoppet opp, som Askeladden, og spurte om jeg ville være med? Hva om jeg hadde sjaltet ut det øyeblikket av livet som betydde noe og fortsatt snudd ryggen til – jeg var ikke der. Men jeg så etter noe annet – en utstakt hånd, min livbøye.

Det hjelper lite å kaste ut en livbøye til noen som ikke vil reddes…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s