Det er i selve livet det skjer…

Er du god på noe, så er det bare å fortsette å gjøre det du er god på, og prøve å bli enda bedre. Det oppnås best ved å være helt til stede i det du gjør, vert øyeblikk. Kanskje blir du mer bevisst på at du faktisk ikke var så god som du trodde, men fant ut at du var bedre på noe helt annet. Jeg var god på å drikke alkohol jeg, men fant med tiden ut at jeg var bedre på andre ting i livet, som for eksempel å leve. For det er drivkraften i oss vi bør fokusere på, ikke det ytre. Ellers blir vi et lett bytte for hendelser og situasjoner, slik som med alkoholen for min sin del. Jeg måtte bare lære å leve av noen andre først, før jeg selv kunne fokusere på meg selv og øve meg på nettopp å leve – en dag av gangen.

Det er i samhandling med andre det skjer noe. Det som skjer, skjer i en spesifikk situasjon, som i en samtale. Virkeligheten skjer mellom folk, det de bevisst eller ubevisst deler mellom seg. Jeg som liker å skrive deler av meg selv. Når jeg skriver er det ikke en samtale, mer en monolog om en kan si det slik, men jeg når vertfall ut til folk og de som vil kan kommentere tilbake etter på. I beste fall kan det bli en god dialog. For vi søker som oftest tilhørighet, det å kunne speile oss selv i andre – det vi sier eller gjør. Og det skjer noe hele tiden. Vi må bare ta det imot – det som skjer. Vi ønsker respons og bli godtatt. Selv de små hendelsene betyr ofte like mye som de store. Det gjelder bare å se dem – altså ta dem imot.

Dersom jeg lukker meg inn i meg selv vil læringen stoppe opp på en måte. Jeg blir «gammel», bare ikke eldre. Gammel blir man når man lever og får erfaring og livsvisdom. Nå i etterkant ser jeg at selv da jeg drakk ervervet jeg mye visdom og erfaring selv om livet jeg levde ikke var et liv der og da. Det er først nå jeg kan høste av de erfaringene jeg gjorde meg, og dette bruker jeg som læring på veien videre. Derfor ønsker jeg å leve livet, bli gammel på ordentlig. Full av vidsyn og storsinn, undring og nærvær – alt på en gang, eller kanskje fordele det ut ettersom situasjonene krever. Jeg ønsker å bli en person som har levd (og det har jeg til gangs, men nå på ordentig), en person mindre opptatt av meg selv (alkoholikeren meg var en egoist), men opptatt av selve livet. Jeg er på vei videre i livet med all min livserfaring.

For å kunne gå fra et sted må man først komme dit. Kanskje er det også slik at man skal være på det stedet man kommer til, eller så er det best å gå. Jeg måtte komme til veis ende på alkoholreisen, men jeg ville ikke være på det stedet jeg kom til – dødens dal, så jeg snudde og tok faktisk en annen vei. Da jeg innså dette var jeg akkurat der jeg ikke ville se meg tilbake. Det var heller ikke noe å se tilbake på, noe jeg hadde mistet eller funnet. Derimot i veiskillet fant jeg noe nytt. Øyeblikket – da jeg møtte noen som brydde seg. Noen jeg kunne dele mine erfaringer med. Så jeg så meg tilbake likevel.

Noe skjer mellom mennesker som er glad i hverandre eller mellom de som er trygge i hverandres nærvær. Mange mennesker som er medlemmer i foreninger, grupper eller lag kjenner på tilhørighet. Det skjer en åpenbaring i samhandlingen mellom mennesker som er trygge på hverandre. De kan utnytte hverandres styrker og svakheter – utfylle hverandre. Stå last og brast i motgang og medgang. Da jeg fant noen som virkelig brydde seg om meg, som forsto meg, fikk jeg mer indre ro. Jeg forsto også at noen ganger trengte jeg å se meg tilbake, ikke lukke øynene og glemme det som var. Jeg opplevde og opplever at jeg får enda mer dyrebar livserfaring fra enkelte personer, og jeg tenker de får noe fra meg også – en vinn-vinn- situasjon som vi alle vokser på.

Om det er i et parforhold eller i en krets vi føler oss trygge i og sterk tilknytning til, er det viktig, tenker jeg, å lytte til hva de andre har på hjertet i ulike sammenhenger. Det er ikke alt man kan nyttegjøre seg av det som formidles, men lytt likevel av respekt for den andre. Når relasjonen er basert på gjensidig tiltro er det enklere å våge å feile – feiltrinn som en kan ta lærdom av og få bruk for senere i livet. Det er mange av mine mistak jeg kan finne visdom i nå og videreføre til andre. Ut ifra dette ser jeg at et samfunn hvor samhold bygger på samhandling og tilhørighet, kan hver enkelt vokse ut over sine egne begrensinger. Ingen trenger å være objekter som skal være der for andre, men seg selv som seg selv. De viser hverandre storsinn gjennom kjærlighet og frihet til å være nettopp seg selv. Alt dette skjer i selve livet når vi og andre lar oss få lov til å være oss selv i selve livet…

Jeg trenger bare øve enda mer…

Samhold og tilhørighet til tros for…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s