Det er jo bare å slutte!

Minnene kom tilbake…

Når angsten blir så lammende at beina liksom ikke vil bære en er det ingen ting som lystrer bortsett fra hånden som griper om vinflasken. En person som før var vakker, vilter, veltrent og varm hadde blitt til en doven, døsig, djevelsk drukkenbolt med et utseende som var alt annet enn vakkert: En oppsvulmet kropp hvor blodårene liksom lå utenpå huden og et rødsprengt ansikt med et fjernt og uinteressert blikk. Ustødig, vaglete gange, som når man stabber i vann til knes. Personligheten var kald og lignet mer en som sto foran dødens port. All livskraften var forsvunnet. Den lå igjen i bunnen av flasken.

Alkoholen tar ikke hensyn til hvordan man er som person, om man er dronning eller tjenestejente. Den forvandler en person til et menneske uten tilsynelatende håp om en levelig fremtid. Alkoholen er lumsk og snikende, voldsom og brutal. Alkoholen satte tydelig preg på en kropp som en gang var «finmeislet» og et sinn som sjelden klaget.

Ja, slik var det ofte på slutten da jeg drakk, jeg bare måtte ha alkohol selv om kroppen egentlig sa stopp. Jeg drakk for å få mer energi, men dagen derpå var jeg akkurat den samme gamle «vaskefilla». Det var mang en gang jeg simpelt hen ikke klarte tanken på å leve, men tanken på barna og familien min holdt meg fortsatt i live, men ikke «levende». Jeg fant ingen ro, skulle være med på alt, men til slutt orket jeg bare være hjemme. Det fantes ingen glede, ingen kraft og absolutt ingen fokus. Hver morgen våknet jeg svak og fortvilet. Jeg var blitt til en person jeg selv ikke kjente igjen, langt ifra likte. I utgangspunktet var jeg sterk, men samtidig sårbar. De kreftene jeg hadde igjen valgte jeg å bruke på å flykte – flykte fra de som sto meg nær. Jeg flyktet fordi jeg var redd for å bli såret. Den opplevelsen ville jeg ikke ha igjen.

Det er så lett å lete etter feil – feil holdning, feil tanker, feil ord. Hvorfor gjorde du slik og ikke slik? Men jeg gjorde så godt jeg kunne ut ifra den situasjonen jeg var i. Jeg kunne ikke annet. Jeg skulle endre alt, bli bedre, flinkere, snillere. Like forbannet. Tenk om jeg hadde gjort slik og ikke slik! Jeg prøvde å skape en mening i det meningsløse. Enkelte sa: Hvorfor gjøre alt så komplisert, det er jo bare å leve. De forsto ikke. Det var ikke bare å leve. Jeg var en av de som måtte ha et hvorfor for å finne hvordan, men det er vel ikke unikt bland alkoholikere. Når jeg ikke følte meg respektert eller hadde noe egenverd er det ikke lett å finne sin plass i livet – å leve bare. Titt og ofte fant jeg ikke min plass i verden. Ta deg sammen! Det er jo bare å slutte å drikke. Trodde de ja. Hadde det vært så enkelt så hadde jeg for faen meg sluttet for lenge siden. Hvorfor trodde de at jeg drakk? Klarte ikke forklare, for jeg visste ikke svaret selv.

Kanskje var det fordi jeg ble «voksen» så alt for fort og måtte ta ansvar alt for tidlig, ansvar jeg egentlig ikke skulle ha ansvar for. Jeg hadde en følelse av å ikke være vel i meg selv, ikke passe inn i min kropp. Hvor lenge skulle jeg holde meg selv nede? For det var det jeg gjorde, selv om jeg stadig hørte at jeg ikke dugde, ikke var noe tess. Likevel var det opp til meg om jeg ville at det skulle være slik. Hvorfor skulle jeg la andre gjøre seg til dommer over meg og mitt liv? Jeg ble jo ikke bedre av å bli kuet og truet, selvfølgelig ikke, så jeg kunne «slått tilbake» og dermed fått trua på meg selv. Kanskje var det mest jeg som tok kvelertak på meg selv, som trodde jeg ikke passet inn – at det ikke var rom for meg, plass nok. (?)

Hvor kom så egentlig alle disse negative tankene ifra? Det er vel slik at de som har «makten» vil at andre skal undertrykke seg selv. Nå vet jeg at jeg har så mye i meg, og om jeg ikke kan sprenge grenser, kan jeg få frem kraften i meg. Så er det ofte slik at det er andre personer som ser hva som egentlig skjuler seg under skallet. Noen som kan gi oppmuntrende ord – være en mentor og pådriver til å få ut nettopp den innestengte urkraften. Tillit og gode relasjoner er helbredende i seg selv. Det å møte noen som forstår gir mer drivkraft til å ville ut av alkohelvetet. Det å våge å ta skrittet ut i det «ukjente og utrygge» – bli nykter. Jeg fant disse menneskene.

(Fortsettelse følger)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s