… og ikke begynne igjen!

Og nytt liv blir til!

Ja, det er bare å slutte å drikke, det er ikke det som er det vanskelige. Det gjorde jeg hver dag. Det var det å ikke begynne igjen…

For å bli nykter måtte jeg på en måte dø for så «å stå opp igjen» og starte på nytt – lære å leve på nytt. Det var smertefullt i starten og angsten ble sterkere – uutholdelig. Litt etter litt lærte jeg meg å takle smerten, og mindfullness var et av hjelpemidlene. Etter hvert som angsten slapp taket og abstinensene ikke lenger var en pinsel fant jeg roen. Som en løk skrellet jeg av lag for lag, kvittet meg med mange spøkelser gjennom delinger og samtaler, noe jeg fortsatt holder på med. Det dukker stadig opp fortrengte minner som jeg trenger å bearbeide. Innerst til kjernen vet jeg egentlig aldri om jeg kommer, og det kreves en livslang prosess og det er jeg villig til. Livet er så absolutt levelig nå – ingen tvil om det, selv om enkelte dager fortsatt kan lage krøll i hodet mitt.

Gjennom livet jeg levde, og på grunn av genene mine og nedarvede holdninger, har jeg gått og dekket over alt for lenge, stengt inne mine virkelige følelser. Vært positiv og smilt – sikkert et stivt smil, en overlevelsesstrategi. Alkoholen ble en venn, en som hjalp meg med å dekke over enda mer – glemme. Jeg har måttet finne meg i mye og foruten det har jeg dratt med meg et mønster som har ligget i familien og slekten. Uansett var det mitt valg – jeg skrudde av korken. Det var noe med det å gå rundt å bare tåle, slik jeg vet min mor håndterte det vanskelige, og hennes mor før det. Forfedrenes negative mønster føres videre til neste generasjon om ingen stopper «trenden». Jeg hadde ikke kunnskapen til å stansen den før nå.

Selv om jeg hadde et inderlig ønske om at mine barn ikke skulle «arve» meg, hadde og har jeg ingen garanti. Nå kan jeg vert fall gi dem stabilitet og trygghet. Likevel trenger de også sannheten, selv hvor smertelig den er. Kutte ut alt utenomsnakket om hvordan mitt liv var, selv om de mest sannsynligvis vet mer enn jeg aner. Jeg prøvde å skåne dem, men selvfølgelig opplevde de og fikk med seg langt mer enn jeg ville vedgå. Nå kan jeg «rette det opp» så langt det lar seg gjøre. Til tros for at jeg har skapt lidelser, og muligens dype sår i sjelen, prøver jeg nå å videreformidle mine egentlige verdier. Jeg så ikke hvor galt det var fatt, og jeg tror nok at jeg var bundet av den uavbrutte smerten jeg påførte meg selv og andre. Jeg ville ikke skade noen, likevel så drakk jeg mer og mer og sårene ble dypere og dypere. Det er et paradoks at jeg ble alkoholiker og gjennom alkoholismen «lærte» å leve. Jeg måtte ha en fot i døden for å våkne opp.

Når jeg ser tilbake, så var jeg heldig som vokste opp og fikk dekket det meste av de grunnleggende behovene. Samtidig følte jeg at noe manglet – jeg hadde ikke friheten. Det var jo slik at ingen skulle tro at de var noe – ikke stikke seg ut. Inni er vi like sies det, men er vi nå egentlig det? Jeg hadde mine tanker, mine følelser som ingen andre kunne føle – de var meg, min sjel. Heldigvis for det, men jeg skulle bare ikke fortelle dem. Hva jeg mente var ikke så viktig, helt likegyldig. Selv om jeg fikk lære meg å være selvstendig tidlig, og det var vel også et eget valg på en måte, så tenker jeg at det så absolutt hadde blitt enklere om jeg hadde fått lære meg mer om samhold før jeg forlot barndomshjemmet mitt. Det jeg hadde erfart var godt naboskap, men fungerte det slik jeg trodde i virkeligheten. Hva snakket de egentlig om når de satt i sine stuer? Nei, den jenta blir det ingen ting av. Det blir nok med henne som med andre i familien. Og så rett skulle de få.

Hadde jeg ikke lidd av avhengighetssyndromet så ville jeg forhåpentligvis ikke ha skjøvet vekk alt jeg består består av – preget av gener, oppvekst og miljø. Nå har jeg en gang fått bli den jeg er, og jeg er faktisk stolt av den jeg har blitt. Alle de tankene og følelsene jeg hadde fikk lov å bli befridd. De tankene jeg tenker og svarene jeg kommer fram til er ferskvare uansett hvor fremadrettet jeg er. De må uansett oppdages på nytt og på nytt. Selv om jeg ønsker å formidle mine visjoner og verdier videre til neste generasjoner, så må de finne visdommen på nytt – finne sin visdom. Likevel lever nok noe av meg videre i dem, og de trenger bare å omforme det til sitt eget. De behøver å gjøre sine egne erfaringer, finne sin kunnskap. Hvor enkelt de ønsker å gjøre det for seg selv er også noe de selv må finne ut av, men jeg kan gi råd – videreformidle mine erfaringer, bare ikke moralpreken.

Jeg tenker at uansett hvordan man lever er det viktigst å være sann mot seg selv. Jeg var ikke! Det er faktisk ikke så viktig hva andre mener og tror om meg. Det jeg tenker er riktig, er jo riktig for meg. Det kjennes også bedre å kunne si: Jeg liker meg selv og vil ikke være en annen, ei heller endre på min fortid tros alt… En forsoning med det livet som har vært og det livet jeg har fått – den største gaven. Et nytt liv!

Det var slik det skulle være…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s