Long time – no see!

Man savner vel ikke noe man aldri har hatt – det er mer en lengsel etter… Noen har aldri kjent på nærhet og kjærlighet fra andre. Heldigvis har jeg det, og skulle ønske alle kunne…

Da jeg drakk savnet jeg det å virkelig ha “noen” å komme hjem til – trygghet. Egentlig var det mer en lengsel etter noe, noe jeg engang hadde hatt, men selv hadde “drevet” bort. Jeg hadde jo noen som brydde seg, men det var flere år siden jeg kjente meg trygg i andres selskap. Nå er det derimot trygt og godt å komme hjem og vite at noen er der, noen som venter og som savner meg (som det også var da jeg drakk, men jeg så det ikke slik da dessverre).

Det er mange ting jeg kan savne når jeg er bortreist over tid, og det jeg har savnet mest er nok katta og det å stelle med plantene mine. Mennesker har jeg hatt med meg stort sett disse dagene, og noen ganger er det godt å komme bort fra dem også, bare være i eget selskap – i naturen…

Da jeg kom hjem i går ettermiddag var det en velsignelse at det var opphold et par timer, akkurat passe til at jeg kunne gå ute og pusle litt med de sjuskete og regntunge blomstene mine – og katta fulgte selvfølgelig med. Trodde nok at tomatene hang der modne, røde og søte, men som oss folk trenger de mer sollys og ikke bare væte. Det var som om noen lukket skyene for at jeg skulle få ordnet opp, og slik kan det føles i livet rett som det er nå, at noen har en finger med i spillet slik at jeg får ting på stell. Nå er jeg på plass igjen, har fått ny luft i lungene, og plantene – og katta kan nyte godt av meg igjen. De har nok savnet meg de også…

Merkelig nok sov jeg ikke lenge i dag, men seks timer er jo i og for seg mer enn nok for meg. Det skal sies at jeg la meg noe sent, så det var ikke akkurat grytidlig jeg sto opp. Og hadde ikke katta «ropt» på meg, hadde jeg sovet lenger. Ja, det er alltid godt å komme hjem til egen seng – puta og dyna ikke minst. Likevel har jeg sovet ganske bra både i hengekøya høyt til fjells, opphengt mellom to fjellbjørk og med elvebrus som sovemedisin, senga på setra, som forøvrig er hakket bedre enn den hjemme med tanke på madrassen, og gjestesenga hos mor – i et svalt kjellerrom. Nei, jeg kan ikke klage på nattesøvnen, men det er noe med det – det å kjenne på tryggheten og følelsen av tilhørighet – hjemmet mitt.

Når jeg satt her i dag morges, i min morgenstund – tente lyset igjen og leste flerfoldige tekster, reflekterte og mediterte, så slo det meg at jeg har blitt ganske flink til å tilpasse meg ulike situasjoner og steder. Jeg har hatt mine morgenritualer også på fjellet, om enn noe avkortet og uten alle de faste rutinene. Jeg klarer å gjøre det som kreves ut fra det jeg har til rådighet for å lage meg en god start på dagen. Likevel er det er noe med disse rutinen jeg har opparbeidet meg. Om jeg ikke er avhengig av dem, så merker jeg endringene i meg, noe mangler, men jeg klarer uansett nå å forholde meg til de situasjonene jeg er i, det at jeg ikke har de samme mulighetene som her hjemme og gjør det beste ut av dem – som best jeg kan…

Det minnet meg også på at da jeg endelig fant «veien hjem» etter flere år i utlendighet, på flukt sammen med kong alkohol, var det ikke bare en følelse av å bli befridd fra en tvangstrøye, men også det å endelig være fri til å kunne dra bort uten å måtte flykte fra noe eller noen – meg selv først og fremst. Nå drar jeg mer for å være meg, med meg og i mitt selskap uten frykt for å finne noe jeg ikke liker. Så til tros for at jeg kjenner denne frihetstrangen når jeg er ute i naturen, slik jeg har vært nå i nesten over en uke i strekk, så er det uansett det nære, kjente, varme og trygget her hjemme som jeg dras tilbake til. Jeg trenger ingen alkohol for å føle meg fri. Vel jeg var jo ikke fri med den, så uansett hvor jeg befinner meg nå så er jeg FRI. Så lenge jeg er trygg!

Ja, jeg trenger å komme meg bort, ut og hjemmefra for å kjenne på hva jeg har – hva jeg kan miste om jeg skulle finne på å sysle med tanken, eller ikke bare sysle med, men virkelig finne på å helle i meg av vin eller andre former for giftdrikker. Man vet ikke hva man har før man mister det, eller om man aldri har hatt noe, så kan man vel heller ikke savne det – bare lengte etter, slik mange gjør dessverre. For jeg er heldig, var heldig, som hadde noen og har noen, som er her for meg når jeg vil. Og jeg vil ha de rundt meg. Jeg trenger dem og de trenger meg – som i symbiose, som blomstene trenger min pleie, mer sol og ikke bare vann. Vi trenger alle noen som kan få oss til å føle oss verdifulle, elsket og verdsatt. Slik at vi kan vokse, modnes og utvikle oss – bli bedre, mer «sødmefylte» og næringsrike for de rundt oss.

                                                         —————————-

Jeg får styrke ved å fortelle om min fortid. Jeg deler mine erfaringer med dere vedrørende problemene jeg rotet meg inn i da jeg drakk. Det dreide seg om alt fra «grøftefyll», konflikter på hjemmebane eller ute blant andre folk. Jobbsituasjoner eller mangel på så dann, gjelda, sykehusinnleggelser, politi og glattcelle – ja, alle de vanvittige tingene som jeg fortok meg da jeg ruset meg. Aller mest det at jeg forlot mine kjæreste barn. Ved å fortelle – skrive åpent om disse tingene, opplever jeg en enorm befrielse og lettelse for endelig å kunne snakke sant – være ærlig. For jeg er villig til å fortelle ærlig om mine erfaringer slik at andre kan dra nytte av dem, og ikke minst gi meg selv styrke til å komme videre – til å kunne dra til fjells uten å vær redd, uten å flykte og å vite at jeg kan komme hjem igjen til trygghet og kjærlighet…

«Hadde jeg vist i går det jeg vet i dag, hadde jeg ikke gjort det jeg gjorde i går. Men i såfall hadde jeg ikke forstått dybden av det jeg vet i dag…».

————-

Jeg legger ut to videoer fra turen min etterhvert (facebooksiden min for de som bare leser bloggene), bare for å vise hva man kan få når man våger å være ærlig – våger å stå i det, ta skrittet ut i det ukjente og bli nykter. Livet er herlig, når en tør leve det!

Et knippe bilder fra disse dagene…

God søndag!