Meditasjon… eller bare tilstedeværelse… eller er det to sider av samme sak…

Det gjelder bare å puste – med hele seg – kjenne åndedragene brer seg i hver kroppsdel – åpne opp…

Jeg velger å tro at jeg mediterer. Ute i skogen, ved sjøen, hver morgenstund eller når jeg pusler i hagen som nå. Når jeg mediterer opplever jeg nærvær – nærvær med meg selv, pusten, kropp og sjel. Jeg kjenner på egenverd. Alt tankekjør letter, liksom bare fordufter. Jeg selv synker bare inn i stillhet og ro. Ikke haste mot noe som helst. Jeg lytter til det som kommer, som vil komme fram. Det er som om jeg har landet, i meg selv først og fremst. Kjenner roen strømmer utover, som kjærlighet til de rundt meg, gjennom tanker og følelser. Stillheten!

Jeg trenger bare å sette det ut i handling. Et smil. En tåre. Det er mye rart som skjer når en kjenner seg trygg. Et lite helvete, som varte mange år, klarte jeg endelig å komme ut av. Jeg har familien min, og det er den som teller – at kjærligheten holdt. Nå vet jeg at det vi har vil fortsette – det er varig, men det må pleies – for alltid.

Øyeblikket her og nå, som når en blomst springer ut og noen er der i akkurat det øyeblikket, og denne noen er meg. Vidunderlig! Stoppe opp og kjenne duften av alle blomstene rundt meg, de jeg ikke enset da jeg drakk. Den intense opplevelsen av å bare lukte, for så å legge merke til hvordan planten strekker seg mot lyset, opp mot sky der den ellers står litt inneklemt og med dårligere vekstkår enn andre. Alle hinder og likevel kommer den seg fri. Slik jeg gjorde. Tankene går tilbake til da jeg ble mor, og jeg var midt i det – i livet. Se ny vekst og nytt liv – nytt liv fra meg. Duften av nyfødt barn, som en knopp. Men så «lukket» livet seg. Jeg ble travel. Med hva? Med å drikke. Og rømme – vekk fra livet, fra alle, fra luktene og alle inntrykkene.

Hvem var det egentlig som foretok seg disse handlingene? Var det meg?! Tenk – alle opplevelsene jeg kunne hatt, de jeg forlot, dro ifra – flyktet fra. For sent å tenke slik, for nå har jeg det fint – midt i «blomsterenga». Jeg lukter – sanser – lever. Likevel tenker jeg tilbake, for jeg skal ikke glemme… Som alkoholiker var jeg på vei utfor stupet. Noen eller noe, kanskje mest meg selv røsket tak og fikk stanset min fluktmekanisme. Jeg orket ikke rømme mer. Nå, ute i hagen eller naturen er det et stille nærvær. Jeg møter meg selv som den jeg er – lever videre på tros. Alt jeg var er jeg, men i en annen form. Jeg tok budskapet på alvor, fulgte hvert ord jeg ble fortalt. Våknet opp.

Jeg har faktisk noe jeg vil si. Jeg har min plass i verden, selv om jeg trengte å tilpasse meg – trengte tid på å finne meg – ikke skjule den jeg er, eller var. Eller leve i smug, gjemme bort, lyve og være til bry. Jeg vil gi fra meg et budskap, for jeg har noe jeg vil ha fram i lyset. Et budskap som kan inspirere andre, vekke andre. Jeg vil bry meg – være modig, og ved å komme ut av meg selv – komme meg videre, vekker jeg andre til liv. Jeg har evner og jeg kan skape, formidle og vise mine verdier og stå for dem – om ikke på barrikadene, men foran de svake – «bygge» et samfunn slik jeg ønsker. Men jeg må alltid videre, så derfor trenger jeg å ta meg selv på alvor. Være våken – finne min indre kraft!

I kraft av, og i symbiose med naturen finner jeg best min indre kraft. Kjenne bladenes myke dunhår og blomstenes søtlige duft, mens jeg lytter til biene som surrer rundt og tar dem i øyesyn på sin fredelige ferd videre til neste blomst. Tilstedeværelse – Lykke – Livet – Sinnsro – Sjelefred. Meg i det store hele. Meditasjon kaller jeg dette!