Tilbakefall

Når det verste er over, og man tror alt er bra og er over kneika, da kommer ofte kollapsen. Balansen mellom av og på – skal-skal ikke når man tror man har blitt kurert og frisk fra alkoholismen, og dermed klarer å drikke kontrollert, måtte mobiliseres døgnet rundt, helt til det rakner helt. Egentlig står vel på-knappen på hele døgnet, mens av-knappen står urørt. Jo før man klarer å erkjenne situasjonen og sette inn tiltak for å begrense skaden, jo bedre. Det vil begrense stress og ulike nerveproblemer som ofte medfølger det å ta et tilbakefall – en sprekk. I tillegg hindre «kroniske» plager og sosial utlendighet. Dette visste ikke jeg, eller ville vel ikke vite. Jeg var kurert fra et alkoholproblem alle andre så.

Jeg hadde ingen avhengighetsvansker. Jeg skulle bare ta den ene og slappe av, kose meg slik alle pleier i helgene. Sammenlignet meg med alle rundt meg, de perfekte menneskene i koselige passiarer over en flaske rødvin. Feilen var, slik jeg så det, at det jeg hadde var ikke bra nok. Etter hvert begynte jeg å øke mengden i all min selvmedlidenhet. Jeg er ikke bra nok! Trodde lykken fantes et annet sted enn hos meg. I flasken. Så feil tok jeg. Nå ser jeg hva som teller – familien og gode venner. Det som virkelig varer kjærligheten. Jeg er så takknemlig for at de ikke ga meg opp tros tilbakefallet, og at jeg forsto hvor det bar hen før det var for sent.

Før alkoholen «tok meg» for første gang, og det var vel dømt til å gå galt – avhengighetssyndromet lå i meg, var jeg en god mor. Oppfostret barna til å bli både selvstendige, praktiske og teoretisk anlagt. Lærte de om ting i livet – verdifulle og viktige ting. Vi lekte, gikk på turer eller dro på turer – sommer som vinter. De fikk være barn, selv i vanskelig situasjon. Jeg skjermet dem så godt jeg kunne, og lot de få «friheten» når det var rom for det. Kanskje så de opp til meg den gangen, og forhåpentligvis nå. De har kommer seg videre, og heldigvis for det, og kanskje takket være grunnlaget jeg la fra starten av, før kongen kom inn i hjemmet vårt – de stadig oftere besøkene. Da var tilliten brutt. Jeg var ikke lenger noen å se opp til. Og jeg skuffet de igjen da jeg etter første rusklinikkinnleggelse lovet at jeg aldri mer skulle drikke. Gigafeil. Lov aldri!

Jeg har beskylt andre for å ha ødelagt livet mitt, men de var bare ytre figurer som dukket opp der de fant en mulighet til «å ta det de ville ha» eller fylle opp glasset mitt. Jeg stoppet dem ikke. Jeg så bare mine egne behov, eller rettere sagt jeg så ikke mine behov – det jeg virkelig trengte. Inni meg hørte jeg bare stemmen: Du er ikke bra nok! Du har sviktet! Det var heller ingen i familien eller venner som fortalte at jeg dugde og var flink nok. Jeg godtok det. Jeg er den jeg er, og i den forbindelse med negativt fortegn.

Spurte meg mang en gang hvorfor jeg ikke bare kunne være normal – som alle andre, for jeg så at jeg alltid ble fullere, mer vågal, mer gal enn alle andre når jeg drakk alkohol. I min ungdom, og som tidlig voksen var jeg en kropp full av lengsler etter virkelighet. De sprengte rammene for det jeg hadde klart å tilpasse meg eller det andre hadde «forkludret» til for meg. Min indre kamp og mine mange forpliktelser, selvpålagte sådan – det å utstå som perfekt og flink-pike hadde fulgt meg fra barnsben, og alkoholen endret ikke nevneverdig på det. Ingen skulle ta meg på noe, ingen skulle ha noe å utsette på meg, men det ble den rake motsetningen. Drikk mer! Glem alle skuffelser. Flukten.

Jeg hadde oversett all storhet og skjønnhet i barna mine. Jeg prøvde å lære meg på nytt det å justere meg etter andre mennesker i kraft av den jeg var. Dermed kunne jeg sikkert forme meg i andres bilde så vel som mitt eget – slik et barn gjør gjennom sine foreldre. Det å respektere hver enkelt som den de er – respektere hverandres grenser. På nytt måtte jeg finne den virkelige «sannheten». Hvor går den rette veien? Hvor hører jeg hjemme – i hvilken bås og med hvilken merkelapp. Jeg klarte det ikke. Jeg ville ikke klassifiseres, nummereres og settes inn i statistikken. Jeg skulle gjøre det på min måte. Jeg var normal. Jeg kunne drikke, jeg som hadde holdt meg sååå lenge på vannvogna kunne vel ta litt vin til alt dette vannet. Bare ikke si det til noen. Skjule – gjemme – lyve – unnskylde – rømme – svikte. Omattatt og omattatt. Jeg kan drikke, men ingen må vite det – ingen i familien min. Jeg normal? Som en avhengighetsperson ja, men fullstendig galskap og helt unormalt blant de såkalt normale.

Så våknet jeg fra dvalen min – «i den trygge hulen» alkoholen tok meg inn i, hvor jeg trodde jeg kunne løse alle problemer, være uslåelig – den perfekte. Jeg fikk en enorm åpenbaring. Rettere sagt en neve mitt i solar plexus. Jeg så inn i en annen verden av andre dimensjoner, et liv jeg ikke helt kan beskrive med ord. Et liv jeg hadde drømt om, men egentlig ikke turt å håpe på å ta del i. Det var som å bli løftet opp og bli forent med naturens fysiske verden, der jeg aldri ble møtt med nedlatende holdninger eller ord – ingen arroganse. Jeg var verdifull!  Ikke en eneste èn ba meg om å tie stille. Og jeg tidde ikke, jeg fortalte – delte til det var tomt. Jeg kunne sitte blant likemenn og kvinner i stillhet etterpå. Ikke pinlig stillhet, men stillhet som sa mer enn ord. Kanskje var det dette Ludwig Wittgenstein mente med: Det vi ikke kan tale om, det må vi tie om. For det var ikke mer som skulle sies. Som i meditasjon. Jeg hadde erkjent – åpent og villig, slik de ba meg om.

En frigjøring fra tvangstrøyen. Jeg verdsatte meg, og ble verdsatt av andre. Aksept! Vi skulle ikke dele inn i rett eller galt. Ingen sa: Hvis du var slik jeg ville, ville du være bra nok. Du er annerledes, så da… Eller du er ikke så flink som… Du oppfører deg feil! Jeg var kommet «hjem». Siden jeg fikk være den jeg var kunne jeg best komme til syne. Jeg trengte bare å stå opp for meg selv, sette inn motstøtet mot de som behandlet meg urimelig. Ikke la livet ta meg helt. Det kan nok være det var noe forsonlig med det også, det at alle «skrammene» gjenspeilet mitt liv. Mitt speilbilde med livets rynker og furer – noe betagende. Slik er det bare. Slik ble min identitet. Faktisk var jeg jo mer synlig på min måte. Ny aksept – av meg selv.

Mine harde trekk har blitt mykere med de nyktre årene. Øynene mine smiler og blinker lyseblå igjen. Ikke de mørke triste, som bare liksom ba om fred i sjela – til en Gud som aldri hørte. Nå hadde han med ett hørt meg. Jeg hadde kommet over det verste av det åndelige overgrepet – det som fikk bitterheten til å vokse, min fiende nr.1, for det var slik jeg så det. Noen hadde frarøvet meg min sjel, og nå var den tilbake – hel. Ingen skulle lenger overøse meg med sine tanker, ord og gjerninger som skapte splittelse og forvirring inni meg. Jeg lyttet til de som jeg forsto visste best – de som hadde vært der selv – mine likemenn og kvinner. For å bli kjent med deg selv må du la følelsene bare komme, sa de. Jeg prøvde å gripe fatt i følelsene, følelser jeg ikke visste jeg hadde, knapt hadde hørt om. Først kom de og ble bare borte igjen – som en fjern drøm. Det blir slik jeg forestiller meg. Tanker – følelser – virr-varr. Små skritt, en dag av gangen, mer kunnskap – Gi slipp! Og følelsene kom i fullt monn. Alle fikk se og høre – jeg delte alt.

Fylt av meg selv og mine egne problemer så jeg andre gjennom mitt speilbilde. Jeg så at jeg hadde levd i en «drømmeverden» uten å verdsette alt jeg fikk av «gaver». Jeg så ikke alle de gode menneskene jeg møtte og deres hang til å påvirke meg – hjelpe meg på bedre tanker. Nå ser jeg at det bidro til å redde meg fra stupet. Derfor kan jeg nå si: Alt jeg har er «perfekt». Jeg bestemmer selv hva jeg vil ha og hvem jeg vil være. Jeg har blitt seende. Det gode kan vokse fram, uten å la det legge seg som en hinne over det vanskelige inni meg – dekke skyggesidene som ligger igjen fra fortiden. De går best hånd i hånd – det gode og det vonde.

Jeg velger å tro at mitt tilbakefall formet meg mer, gjorde meg sterkere. Det var slik det skulle være når jeg først er en avhengighetsperson. Det lærte meg en lekse, for å si det sånn. For å komme hit jeg er i dag måtte jeg ha mot, være ærlig og oppriktig, ha villighet til å forsake og for å få, og ikke minst være grundig. I tillegg er kunnskapen jeg har opparbeidet meg viktig, tryggheten og samholdet jeg fant hos folk som skapte tilhørighet og gode oppmuntrende samtaler.

For å nå målet mitt måtte jeg slutte å krangle med alle andre, men heller lytte til gode råd. Det er et paradoks at i min «gjenfødelse» vokste styrken fram av totalt nederlag og svakhet. Forkastelse av mitt gamle liv var en betingelse for å finne nytt. Jeg kan vel trygt si: Och jag har levd mitt liv, men ikke på langt nær hele livet, for det er nå livet er og skal leves…

                                    ————————————————————————

Hvis du har planer om å slutte å drikke må det ikke være forbehold i det hele tatt, og heller ingen snikende idè om at du en vakker dag blir immun mot alkohol. (Storbok). For selv om du skulle gå på et nytt tap, har du enda en gang fått tilfredsstilt ditt eget behov – på bekostning av dem du egentlig er glad i, men som du ikke vet hvordan du skal forhold deg til, fordi du heller ikke vet hvordan forholde deg til deg selv. (Veien fram går først tilbake).

Det gjør deg ikke til en dårligere person det at du valgte å ta et tilbakefall, selv om det var et valg du tok flere uker før det skjedde. For å få en varig endring i livet må man begynne å forandre på seg selv og ta ansvar for sine handlinger. Det er aldri for sent å snu, selv ikke halvveis nede i hverken den første, andre eller åttende flasken, men veien opp fra «grøfta» blir en lengere oppoverbakke enn den forrige. Og det er bare du som kan reise deg og gå den – om du vil!

Begynn med å være ærlig, først og fremst mot deg selv. Aksepter at det er begrensinger, og se heller hvilke muligheter et nytt liv gir. Sett deg mål og minn deg til stadighet på dem. Ikke glem at du har lyktes å bli edru før. Du tok bare et par feil valg etterpå. Kanskje var det følelsene dine som ikke helt var i samsvar med dine nærmeste eller hvordan du forstilte deg livet skulle bli. Det er faktisk lov å kjenne på sorg og sinne, helt normalt også. Se på disse følelsene som følgesvenner som minner deg på at du er på rett vei – at du kan og er god nok. Det å bli nykter er en større prestasjon enn å klatre verdens høyeste fjell spør du meg. Vær stolt som en helt!

Du må virkelig ha et ønske om et rusfritt liv for å klare å slutte, og du klarer ikke å bli rusfri fordi andre vil det. Da er ofte veien tilbake veldig kort, siden dette ikke er et ønske fra deg selv. Det å slutte å drikke er ikke alene nok, og ofte har personer som ruser seg mange vonde tanker, opplevelser, følelser som de synes er vanskelig å stå i. Når en person slutter å innta alkohol, må personen også jobbe med seg selv. For å hindre tilbakefall, er det viktig å finne ut hvorfor du vil drikke og hva du flykter fra. Dette er en krevende jobb som tar tid, men dette er nødvendig og kan best gjøres ved at du ber om hjelp – går til samtaler, behandling eller i selvhjelpsgrupper. Når du finner ut grunnene til hvorfor du ruset deg, kan tilbakefall lettere forhindres, ved at du for eksempel gjenkjenner risikosituasjoner og har laget strategier for å håndtere dem senere. Kanskje har du snakket med dine nærmeste om faresignalene også. De vil deg bare godt om de påpeker signaler som kan være faretruende nær en sprekk. Men det er bare opp til deg å la være å ta den første drinken!

Her finner du noen å kontakte, som kan være til støtte i en eventuell vanskelig periode: http://www.rustelefonen.no/hjelp-a-slutte-alkohol/tilbakefall-pa-alkohol/

På livets lande vei, eller i grøftekanten…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s